Forfatterspørsmål: Skriver du om tro?

Steinar Opstad

Diktet og ikonet

Jeg kjenner en maler. Lenge malte han ikoner uten å skjønne at det var det han malte. En dag gikk han fra atelieret og hjem til kona, hun som var en troende. Han sa til henne: Vet du, jeg maler ikoner hver dag. Hva er det bildene vet som jeg selv ikke vet? Kona svarte: Når bildene vet, vet du det også, og han gikk tilbake til atelieret og fortsatte å male.

Noen spør om jeg har en tro og en gud. Noen spør om sjelen jeg skriver om innebærer en overskridelse av den synlige verden. Noen tror jeg kan svare. Noen tror jeg vet på noen annen måte enn gjennom skriften, min lille skrift og den store nedarvede: Boken.

Hvem har en gud? Er det bare den som forakter Gud som har en gud, eller er det han som elsker Gud? Den som elsker eier ingenting, ikke engang kjærligheten. Det er dette som er forskjellen på å tro og å kalle seg en troende. Det er dette som er forskjellen på å være en levende og en død. Diktet og ikonet opphever denne forskjellen.

Mona Høvring

«I alt som rører seg finnes det glimt av det guddommeliges herlighet.»

Fra romanen Camillas lange netter, 2014, Forlaget Oktober

Ja, jeg skriver om tru. Jeg tenker at det å skrive bøker, å gjøre nedtegnelser innebærer ei form for tru, det er, for meg, utøvelse av noe grunnleggende håpefullt. Noe nærmest truskyldig. Og jeg trur på tvilen, jeg trur på sjølmotsigelsene, på paradoksa, jeg trur på kunstskriftas trøstefulle potensial.

MÅTTE DU ALDRI

Det var etter syndfloden, jeg gikk og venta på et brev.

I vinduet, ut mot den mørke hagen, formerte lampa seg, og jeg forestilte meg gløden fra et dårlig tegna kart der begjærets guder transporterte sjeler, og der jeg fant en nåde å flytte inn i.

Å gråte er å ikke forlate det som var, å gråte er å oppsøke.

Jeg la de små dyra i lake og leita etter brød, blodet stakk i årene, og gjennom ukorrigerte, muligens seksuelle tegn snakka jeg, jordvendt og snedig, om regn.

Å Paradis, dikt, 2008, Forlaget Oktober

Lars Petter Sveen

44 Om eg skriv om tru. For eit rart spørsmål. Eg lurer på om det er eit spørsmål som berre kan bli stilt i vår del av verda. Om det med tru meines religion, og det trur eg, så skriv eg sjølvsagt om religion og om kva vi menneske trur på. Eg har skrive fire bøker, den siste kom ut no i haust, heiter Fem stjerner, og følgjer fem somaliske ungdommar på flukt gjennom Afrika mot Europa. I denne romanen er karakterane muslimske, og religionen deira, trua deira, er ein del av kven dei er. Slik var det med min forrige roman òg, Guds barn, som gjekk føre seg omkring år null. Eg skreiv om Jesus og disiplane, dei romerske soldatane som drap alle dei førstefødde, røverbandar som plyndra, barnebandar som valdtok, kvinner som prostituerte seg, og det var ei bok om religion. Men det var like mykje ei bok om politikk, om ekstremisme, om å vere moderat, om å prøve å vere menneske i dette samfunnet som vi alle står midt oppe i. Det prøvde eg òg å gjere med mine to første bøker, Køyre frå Fræna og Eg kjem tilbake. Når eg prøver å skrive om religion, så prøver eg å skrive om samfunnet vårt, om kven vi menneske er. Når eg prøver å skrive om kven vi er, om samfunnet vårt, så skriv eg om religion.

At nokon ikkje skriv om religion, om tru, vil seie at dei vel bort store delar av verda vår, vel bort store deler av vi menneska som lev her. Det vi trur, er det vi er. Det vi er, er det vi trur på. Det treng ikkje vere religion, det kan òg handle om kva for historier vi fortel kvarandre. Når nokon spør deg, kva gjorde du i dag, korleis var det på jobb, så fortel du den historia du vil fortelje om det du gjorde i dag, om korleis det var på jobb. Når ein flyktning igjen og igjen må stadfeste kven ho eller han er, fortel ho eller han historia om seg sjølv, slik den må vere der og da.

Eg trur det er den historia vi fortel om oss sjølv, som vi vel å tru på, som gir oss styrke.

I romanen Life of Pi av Yann Martel, følgjer vi ein indisk gut som forliser på havet. Han finn seg sjølv om bord i ein livbåt med ein tiger. Heilt til slutt i romanen, og dette meiner eg er sjølve grunntemaet i denne romanen, kjem det fram at det ikkje var nokon tiger i den livbåten. Tigeren var kokken frå det same skipet som guten forliste med. Kokken drap mor til guten, for at dei skulle overleve. Guten måtte leve med sin mors drapsmann mens dei flaut omkring på havet. Derfor skapte guten ei historie som han kunne leve i, ei historie han kunne overleve med. I denne historia delte han livbåten med ein tiger. Det seier noko om tru, om kor viktig historier vi kan tru på, er for oss menneske.

Kanskje er det mest vanleg å skrive om tru og religion ved å problematisere det,

kritisere det. Helst ved at karakterane tviler, eller blir utsett for vondskap i religionens namn. Eg tenkjer at å skrive om tru, handlar vel så mykje om å skrive om korleis religionens og truas strukturar nedfeller seg i samfunnet. I kvar religion, i kvart trussystem, står det ideologiske og evige kampar mellom ekstremistar og moderate. Korleis utartar desse kampane seg, korleis er dialektikken, og kven er det som vinn fram? Kven er moderate, kven er ekstreme, og kva med dei som ønskjer å leve med trua si, utan å måtte bli konfrontert, utan å måtte velje side? Korleis fungerer religion som eit bindeledd mellom ulikskapar, korleis gir tru og religion eit språk som blir bru mellom usemjer? Alt dette er ein del av det å skrive om tru, å skrive om religion.

Om vi framleis ønskjer at romanen skal utvikle seg, at forfattarar skal tørre å ta tak i problemstillingar i samfunnet vårt, så må vi skrive om religion, om tru. Og vi må tørre å gjere det utan vissleiken om at religion er noko usant, noko uopplyst. Religion er ein del av oss, ein del av kva vi er. Tek du bort trua frå litteraturen, frå det du ønskjer å skrive om, tek du bort ein sentral del av mennesket i litteraturen.

Demian Vitanza

Ja, jeg har skrevet om tro. Generelt er jeg ikke opptatt av hva et fenomen er, men hva det gjør. Sånn er det også med tro, jeg har skrevet om hva tro gjør – eller kan gjøre. I romanen Dette livet eller det neste følger vi en ung norsk-pakistansk gutt som blander tro og politikk og ender som fremmedkriger i Syria. Arbeidet med boken og de over hundre timene jeg tilbragte med kildepersonen, fikk meg til å reflektere mye rundt dette spørsmålet: hva gjør tro med oss? Det er for meg mer interessant enn om det man tror på er sant eller ikke. I beste fall mener jeg tro er en teknikk for å øke ens bevissthet om egne handlinger og verdier. I verste fall er det en dødens obelisk som fortvilede sjeler klamrer seg fast til.

Casper André Lugg

Troen spiller ingen rolle. Den har ingen brikker å flytte på – ingenting å tape eller vinne på poesiens vegne. Hvis Gud er nærere meg selv enn min egen pust, er Gud også nærere diktet enn selve språket. Som det alltid foranskutte og potensielle handlingsrommet? Jeg vet ikke. Men kroppen vet noe. Slik vi trekker hånden tilbake fra flammen før nervesystemet registrerer smerte. Det er håpefullt, at kjærligheten er virksom før den poetiske betydningsaksellerasjonens «point of no return». Med andre ord sier de religiøse kodeksene man utstyrer skriften med ingenting om autentisiteten i et trosliv, men de kan si noe om forfatterens kulturelle replipunkt. Troen er presens. Religiøs identitet er fortid og framtid, og eksisterer egentlig ikke som annet enn hva vi har bruk for her og nå, og som aktualiserer seg selv i et lyttende øyeblikk. Troen som eksistensielt vilkår er en stillhetserfaring. Men det er også diktets utopiske jordsmonn. Troen er ved kjernen av livet. Skrivingen er ved kjernen av livet. Relasjonen mellom dem er det håpløst å peke på, så sant de begge er fylt av håp.

Kjersti Bronken Senderud

Tekstens vilje

48 Å skrive for å undersøke, for å skape mening, for å sette ting i bevegelse, i en tillit til at det gjennom å føre tanken med og i skrifta oppstår noe som ikke ville blitt til på akkurat den måten, uten nettopp å skrive. Å skrive med en tro på at det finnes et meningsunivers som på en eller annen måte henger sammen, slik det henger sammen i den som skriver, slik en tenker i det nået som det skrives i, og slik finnes det også etter at det har blitt skrevet. Å tro på dette, at det i hver og en dannes variasjoner av virkeligheter som på ulike måter evner å kommunisere, så ulikt de enn kan oppstå og fremstå. Og slik jeg tenker at alt i verden, de minste bestanddeler, står i forbindelse med hverandre, tenker jeg også at det finnes forbindelser når vi skriver, i materialet, i teksturen, i tekstens vev, om vi følger de impulsene som skaper denne kjeden av reaksjoner mellom de synapsene som det enkelte ord og hva det er fylt med for den enkelte, setter i sving.

I buddhismen snakker en ikke om tro, men heller om praksis: En praktiserer ulike meditasjonsteknikker for å utvikle blant annet årvåkenhet og medfølelse. For meg finnes det forbindelser mellom denne praksisen og det å skrive. Når en skriver åpner en seg for både innsiden og utsiden, for erfaringer en har, men på en eller annen måte også for de en ikke har, en åpner seg for verden, for alt levende og ikke-levende: Slik jeg ser det, setter en seg i en utvidet lytteposisjon. Dette opplever jeg også når jeg mediterer. Å rette blikket innover og med pusten følge tankenes bevegelser – ikke for å styre dem, men for å se hvor den ene går over i den andre, for eksempel – og med det se de ulike mønstrene tankene kan utvikle, er ikke så ulikt det å skrive.

En buddhistisk praksis handler ikke om å søke seg vekk fra verden eller å bevilge seg frikvarter for seg selv på en meditasjonspute. Det meste jeg bærer på i min erfaringskonteiner inkluderer andre, på en eller annen måte: mennesker, dyr, men også landskap, trær, åkre, fjell, dikt, støyete bygater, barer og kafeer, den ene gaten går over i den neste, slik også i sinnet, det kan være år mellom to assosiasjoners feste, allikevel kobles de i løpet av en brøkdels sekund, fordi de henger slik sammen i meg.

Vi snakker ikke om å lete etter én sannhet i skrifta, poesien, skjønnlitteraturen, heller om å kunne skrive frem et mangfold av mulige måter å se og være i verden på. Jeg må bli noe mer og også noe annet enn bare meg selv, men dette utvidende rommet må på en eller annen måte henge sammen med hvordan jeg ser verden, hvordan jeg er i

verden, og med de ulike måter jeg velger å sette verden i bevegelse på.

Når verden gjennom skrifta er satt i bevegelse, kan det skje som jeg kaller tekstens vilje, som består i at tanken, hvordan den finner sin vei, sitt leie, skaper et større rom i den som tenker enn en selv evner å overskue. Det er de små ordenes rikdom, slik de beveger oss som leser dem, som er med på denne utvidelsen, for et ord er fylt med andre ting for deg enn for meg. Grønt kan for meg være fylt av det grønmalte rommet til søsteren min på gården hvor jeg bodde fra jeg var åtte, det er fylt av nyklippet gress, osp- og bjørkeblader, det er fylt av øynene til den første kjæresten min, den andre også, det kommer jeg på mens jeg skriver dette, selv om de grønne øynene var veldig forskjellige, øyne jeg ikke har sett for meg på veldig mange år. Med grønt tenker jeg også på en stein jeg har liggende i vinduskarmen foran skrivebordet mitt, og et velurstoff i et bånd jeg en gang fikk av mormoren min, og selvfølgelig er det fylt med uendelig mye mer, bare dette lille ordet, grønt. For hvem som helst jeg møter på gaten vil det være fylt av noe annet. Denne storheten gjør meg ydmyk, det gjør meg ydmyk overfor språket, for ordene, for hva de gjør med oss og vi med dem. Jeg har en stor tro på de små ordene, på hva de kan gjøre i verden, for det enkelte menneske og for en større folkemengde.

Når jeg tviler på egen skriving eller synes livet butter for øvrig, kan jeg lukke øynene og se for meg mennesker jeg har møtt i ulike sammenhenger med skriveundervisning, hvordan de sitter bøyd over arkene sine, og hva det gjør med rommet, med konsentrasjonen, tilstedeværelsen. Det gir meg en tillit til at skrifta fortsetter å oppstå, kanskje aller mest hvis jeg ikke presser meg for hardt på, men evner å lene meg tilbake, la tanken stilne, la den bevege seg, lett og i sprang, i myke bølger og kvasse svinger. Skrifta fortsetter å oppstå når jeg selv ikke overskuer hva som skjer mens jeg skriver, men følger den bevegelsen som er satt i sving, slik, med og i tekstens vilje.