Gynekologi og obstetrikk fra 1996 til 2021
Svangerskapsomsorgen – stor og viktig, og litt uvitenskapelig Min interesse for svangerskapsomsorg ble for alvor vakt da jeg som fersk spesialist startet som forsker ved NIS (Norsk institutt for sykehusforskning) i 1984. En gruppe ved instituttet hadde nylig vist at dødfødselsratene var de høyeste i Norden. Deres utredning av tiltak ble publisert som NOU 1983:17 Perinatal omsorg i Norge, som inneholdt retningslinjer for svangerskapsomsorg. Det kom også sterk anbefaling om at kommunalt ansatte jordmødre skulle ha en del av svangerskaps kontrollene, som i de andre nordiske landene. Debatten etterpå dreide seg imidlertid utelukkende om ultralydscreening og førte til de to konsensuskonferansene om rutinemessig ultralyd i 1986 og 1995. Begge ganger ble det slått fast at argumentet om at screening ville redde mange liv var tvilsomt og at det forskningsmessige grunnlaget for screening manglet, men screening ble likevel anbefalt.
Mangelfullt samarbeid fra start Dessverre ble kommune jordmortjenesten hverken utredet eller planlagt etter NOU 1984:17. De nye aktørene i kommunehelsetjenesten måtte selv finne sin plass, i konkurranse med de andre aktørene. I stedet for Bjørn Backe felles omsorg, «shared care» Spesialist i fødselshjelp og kvinne som i UK eller en «sammensykdommer, Professor emeritus hengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg», oppstod en delt svangerskapsomsorg tuftet på konkurranse og ikke på samarbeid. 2005 – omsider kunnskapsbaserte retningslinjer. Retningslinjene fra 1984 var basert på sedvane og datidens lærebøker. Kontrollintervallene var gammeldags (hver 4. uke til uke 28, så hver 2. uke til uke 36 og deretter ukentlig). GU med cytologisk prøve og palpasjon av mammae var obligatorisk ved første kontroll. Var Hb under 11 g/dl ved første kontroll skulle det gis jern og uansett Hb skulle alle ha jern fra uke 20. Hb og vekt skulle måles ved alle kontroller og fosterlyden telles. For 25 år siden var behovet for oppdatering av retningslinjene overmodent. I 2005 kom Helsedirektoratets Retningslinjer for svangerskapsomsorgen. Jeg var oppnevnt som eneste gynekolog i
30
Medlemsblad for Norsk Gynekologisk Forening
arbeidsgruppa. I tillegg var det to allmennleger og tre jordmødre. Direktoratet la stor vekt på at svangerskapsomsorgen skulle være kunnskapsbasert, men det var ikke ressurser til å utføre syste matiske litteraturanalyser. Slike analyser var nylig gjort i England, av NICE (National Institute for Clinical Excellency). Deres retningslinjer var nøkterne og kortfattede, i god britisk akademisk stil. De ble oversatt og tilpasset til norske forhold. En digresjon er at reaksjonen mot avsnittet om alkohol var interessant. I det korte NICE kapitlet stod – med referanser - hvor mange alkoholenheter en gravid kunne drikke før det oppsto risiko for helseskader på barnet. Direktoratet mente at sånt kunne man ikke skrive, da det var en klar premiss at enhver mengde alkohol kunne være skadelig. Med andre ord: Skremsel versus saklig informasjon om faktagrunnlaget. Manglende systematikk for vedlikehold av retningslinjer gjør at tilfeldighetene rår. Uten kritisk vurdering blir svangerskapsomsorgen et ritual, og ikke en forskningsbasert helsekontroll. Vi mangler både den systematiske og kritiske tilnærmingen til utvikling og vedlikehold av retningslinjer, og et organ som utfører dette slik som f.eks. NICE. Her er tre eksempler: • Normalkurven for SF-mål som ble brukt i Helsekort for gravide fra 1984 til våre dager, var misvisende. Dette var velkjent, og derfor ble kurven aldri brukt i Sverige hvor den ble utviklet. Det manglet ikke på innspill til helsemyndighetene, men først etter over 30 år ble kurven skiftet ut.
