Covid-19
Helsepersonells erfaringer med covid-19 fra sengepost og teststasjon En ny norsk hverdag så dagens lys tidlig på våren 2020 som følge av covid-19 sitt inntog i landet. Tiltakene iverksatt torsdag 12. mars 2020 ble beskrevet som de mest inngripende tiltakene i fredstid. (1) Hvilke erfaringer kan vi ta med oss videre fra helsepersonell som har vært involvert i arbeidet med covid-19 fra utbruddets start? Lisa Ye, stud. med., Universitetet i Oslo
Lisa Ye
I intervjuer mellom undertegnede og helsepersonell som jobbet på en egen sengepost for SARS-CoV19-positive pasienter, beskrives erfaringen som spennende og givende, særlig det å arbeide med et nytt virus, men også utfordrende og krevende ettersom mye fremdeles var ukjent. Samtidig var de også motivert for å gjøre et så godt arbeid som mulig. Stadig ny kunnskap Stadig tilførsel av ny kunnskap er naturlig i en pågående pandemi, og kan være en stressfaktor som
vanskeliggjør arbeidet i en presset situasjon. Helsepersonell erfarte at de klassiske symptomene på smitte med SARS-CoV-2 ikke gjaldt alle smittede pasienter, og var derfor tidlig ute med blant annet å forberede seg på at eldre pasienter kunne presentere med atypiske symptomer, som for eksempel fall, akutt funksjonssvikt og delirium. (2) Tidlige forberedelser etter føre-var-prinsippet kan ha bidratt til at helsepersonell opplevde arbeidet som givende til tross for utfordringene knyttet til usikkerheten rundt viruset.
Bilde 1: Spesielt eldre kan ha nytte av digitale løsninger ved isolasjon på sykehus for å holde kontakten med pårørende. (Foto: Gettyimages)
48
Smittevernutstyr Ansatte må føle seg trygge på jobb, og det er også viktig å beholde motivasjonen. Helsepersonell trekker frem følgende punkter: Å sikre tilstrekkelig og riktig smittevernutstyr, fastsette rutiner og prosedyrer, samt planlegge for annen samtidig virksomhet. Dette er viktige faktorer for at helsepersonalet skal klare et nytt «maratonløp» med annerledes drift. Psykiske påkjenninger Flere av helsepersonalet på covid19-sengeposten var bekymret for påkjenningen en innleggelse skulle ha på pasientene. Et mulig tiltak er implementering av digitale løsninger for pasienter til å holde kontakten med pårørende, for eksempel videochat på mobil eller nettbrett, slik at dette er tilgjengelig for de som ønsker eller har behov. Spesielt eldre kan ha nytte av dette i en isolasjonssituasjon der fysisk besøk fra pårørende ikke er mulig. Det er rapportert om en betydningsfull psykisk belastning på helsepersonell i andre land. (3) Helsepersonell som ble intervjuet har ikke opplevd dette i like stor grad, noe som kan skyldes at Norge ikke har vært like hardt rammet. Likevel ser man nytten i daglige debriefinger med ansatte og lavterskeltilbud for oppfølging som helsepersonell kan benytte seg av ved behov, spesielt om arbeidet ser ut til å bli langvarig.
Indremedisineren 3 • 2020
