Kjære veileder – Dette er saken

Litt kirurgisk historie

INGE GLAMBEK.

KORREPONDANSE: INGE GLAMBEK – INGE.GLAMBEK@HARALDSPLASS.NO

Gjennom hele historien ser vi, med unntak av tiden fra den franske revolusjon frem til vår tid, at det har vært store ulikheter mellom kirurger og leger. I vår urolige tid kan det være interessant å se på denne historien. Det vil jeg gjøre i tre nummer av «Kirurgen».

Jeg har aldri sluttet å la meg fascinere over evnen til selvhelbredelse, hos dyr og hos mennesker. Kanskje kan resultatene fra håndspåleggelse, bønn, snåsamannen og andre uforklarlige såkalte helbredelser, forklares ut fra noen personers evne til å stimulere nettopp selvhelbredelsen. Det får vi aldri svar på. Vi får heller ikke svar på når i utviklingen vår vi begynte å helbrede hverandre. Kanskje var den første kirurgiske prosedyren å trekke ut en flis fra en venns finger?

Det vi vet, er at kirurgi har vært utøvd, i ulik utstrekning, så lenge menneskene har dannet samfunn. Jeg skal i tre nummer av Kirurgen prøve å gi en kort oversikt over den utrolige kirurgiske historien. Så langt vi kjenner den. Fokus blir mest på kirurgenes rolle, deres kår og deres posisjon i medisinen. Kanskje historien kan lære oss litt om hvordan vi skal føre kirurgien videre. Vi kommer jo aldri helt i mål.

DEN ELDSTE KIRURGIEN

Vi må gå ut fra at den første behandlingen et menneske ga til et annet, var å hjelpe en skadet venn. Ulykker, krig, skader – det var nok av muligheter for skader. Men hva var de første kirurgiske inngrepene som ikke var traumerelaterte? Noe vet vi fra paleontologi, noe fra antropologi. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet oppdaget man samfunn i Asia, Afrika og SørAmerika som aldri hadde vært i kontakt med vår vestlige verden. Hvordan disse samfunnenes medisinmenn praktisert sin legekunst, kan vi tenke oss ligner på det som har vært gjort i flere tusen år. Sår ble lukket med ulike naturlige materialer, alt fra torner og krigsmaur til plantefibre. Frakturer ble spjelket med trepinner eller bark. Fra utgravinger vet vi også at trepanasjon ble utført for mer enn 10 000 år siden, og at pasienten kunne overleve. Fra Peru er mer enn 10 000 trepanerte skaller funnet. Hvorfor trepanasjon ble gjort, har helt sikkert delvis med sykdomsforståelsen å gjøre. Mange sykdommer ble forklart med magi og onde ånder, og åndene måtte slippes ut – da gjerne gjennom et kunstig hull i hodeskallen. Trepanasjon var fortsatt utbredt opp gjennom middelalderen, lenge før anestesi var mulig, også for å evakuere intrakranielle hematomer. Men helt uten anestesi var man ikke. Illustrasjoner fra SørAmerika viser at kirurgen tygget kokablader og spyttet ned i såret mens han meislet hull i hodeskallen.

Den eldste elektive kirurgien vi kjenner, er cirkumcisjon. Det inngrepet ble i hvert fall gjort i Egypt for mer enn 5000 år siden. Inngrepet er forklart ut fra religiøse forhold, Gud befalte Abraham at alle guttebarn skulle omskjæres. Vi går ut fra at det egentlig var hygieniske årsaker til at man lot seg omskjære. Omskjæringen reduserte risikoen for infeksjoner, og urinveisinfeksjoner var potensielt livstruende.

KIRURGENES FORHOLD I DE ELDSTE STORE SAMFUNNENE

I alle de eldste store sivilisasjonene ser vi den store forskjellen mellom leger og kirurger I Mesopotamia grunnla sumererne rundt 3000 fvt. det som regnes for det første siviliserte samfunn. De oppfant hjulet og det første skriftspråket, kileskriften. Magisk symbolisme dominerte sykdomsforståelse og behandling, og legene var prester. Dette fortsatte da assyrerne og babylonerne overtok makten i dette svært fruktbare området. Og allerede da ser vi dokumentert forskjellen