Performance status (PS) – en velfungerende 73-åring

I onkologi går gammelt og nytt hånd i hånd. Avanserte molekylære analyser av tumorvev og sofistikerte bildeundersøkelser som høyoppløselig MR eller PET-CT med ulike tracere er i mange tilfeller del av standard utredning. Samtidig vurderes en av de viktigste faktorene for prognose og valg av behandling, pasientens funksjonsnivå og generelle allmenntilstand, med verktøy utviklet for mer enn 50 år siden.

ARE KRISTENSEN Overlege

Kreftklinikken St. Olavs hospital Begrepet performance status (PS) ble introdusert av David Karnofsky og kolleger i 1948, som et standardisert mål på funksjonsnivå og gradering av subjektiv respons på kjemoterapi [1]. Evaluering av Karnofsky performance status (KPS) ble utført av klinikere på en standardisert skala fra 0 til 100 (tabell 1). En forenklet fempunkts skala ble i 1960 publisert av Charles Zubrod og medarbeidere i Eastern Cooperative Oncology Group (ECOG) [2]. I 1982 ble denne skalaen modifisert av WHO ved at en sjette kategori (død) ble lagt til [3]. ECOG, Zubrod og WHO brukes i dag som synonyme betegnelser på den samme skalaen.

PS SOM PROGNOSTISK OG PREDIKTIV FAKTOR PS er en sterk prognostisk faktor for overlevelse, både i lokalisert og avansert stadium, og ved mange ulike kreftformer. En oversiktsartikkel fra 2013 fant at PS inngikk i 10 av 13 prognostiske modeller ved inkurabel kreftsykdom [4]. Betydning for overlevelse illustreres også av data fra en kanadisk studie blant pasienter med sykdom i avansert stadium, hvor median overlevelse ble halvert for hvert poengs forverring i ECOG PS [5].

God allmenntilstand definert som ECOG PS 0-1 er vanligvis et inklusjonskriterium i kliniske studier. I en del studier aksepteres også lavere funksjonsnivå, men andelen pasienter med PS 2 eller dårligere er liten. Man har dermed mindre kunnskap om nytten av medikamentell kreftbehandling for denne pasientgruppen. Eksempelvis var det ved lungekreft lenge uavklart hvorvidt pasienter i ECOG PS 2 burde tilbys systemisk behandling. Norske studier bidro til å vise at kjemoterapi førte til bedre livskvalitet og lengre overlevelse også for denne pasientgruppen. En metaanalyse fra 2017 av 66 randomiserte kontrollerte studier undersøkte om effekt og toksisitet av nye medikamenter (i hovedsak målrettet behandling) var forskjellig for pasienter med god og dårlig PS [6]. Man fant ingen forskjell i relative effektmål (hazard ratio for total

Karnofsky PS 100 Normal. Ingen plager eller subjektive tegn på sykdom.

90 Klarer normal aktivitet, sykdommen gir lite symptomer.

80 Klarer med nød normal aktivitet. Sykdommen gir en del symptomer.

70 Klarer seg selv, ute av stand til normal aktivitet eller aktivt arbeid.

60 Trenger noe hjelp, men klarer stort sett å tilfredsstille egne behov.

50 Trenger betydelig hjelp og trenger stadig medisinske tiltak.

40 Ufør, trenger spesiell hjelp og omsorg.

30 Helt ufør, men fare for død er ikke overhengende. 20 Svært syk, understøttende behandling nødvendig.

10 Moribund, dødsprosessen i rask frammarsj.

0 Død

Tabell 1. Mål på performance status ECOG/WHO/ Zubrod PS

0 I stand til å utføre enhver normal aktivitet uten begrensning.

1 Ikke i stand til fysisk krevende aktivitet, men oppegående og i stand til å utføre lett arbeid.

2 Oppegående og i stand til all egenpleie, men ikke i stand til noe arbeid; oppe og i bevegelse mer enn 50 % av våken tid.

3 Bare i stand til begrenset egenpleie; bundet til seng eller stol mer enn 50 % av våken tid.

4 Helt hjelpetrengende; klarer ikke noen egenpleie; helt bundet til seng eller stol.

5 Død

«PS er en sterk prognostisk faktor for overlevelse»

overlevelse og/ eller progresjonsfri overlevelse) mellom pasienter med ECOG 0, 1 eller 2. Dette indikerer at selv om den absolutte forlengelse i overlevelse er større for pasienter i best PS, er det ikke nødvendigvis forskjell i den relative behandlingsgevinsten. Ingen av studiene rapporterte toksisitet for subgrupper av PS.

Det er allmenn enighet om at pasienter med betydelig redusert funksjonsnivå svarende til ECOG PS 3-4 har lav sannsynlighet for nytte av kjemoterapi. Unntak kan være tilfeller hvor det svekkede funksjonsnivået har direkte sammenheng med kreftsykdommen, og sykdommen erfaringsmessig er spesielt følsom for systembehandling. Typiske eksempler på slike sykdommer er nevroendokrine karsinomer og lymfomer. For nyere medikamenter er det rapportert at blant annet målrettet behandling ved EGFR-mutert lungekreft og immunterapi ved MSI-high svulster kan gi bedring av allmenntilstand og langvarige remisjoner også for pasienter med dårlig PS[7, 8].

HVEM SKAL VURDERE PS? I klinisk praksis erfarer man at leger ofte skårer PS ulikt. I en metaanalyse av 15 studier med til sammen 2 808 pasienter var det moderat samsvar mellom helsepersonell i

«Det er allmenn enighet om at pasienter med betydelig redusert funksjonsnivå svarende til ECOG PS 3-4 har lav sannsynlighet for nytte av kjemoterapi»

skåring av KPS/ ECOG (Pearsons korrelasjonskoeffisient 0,71 til 0,78) [9]. En amerikansk studie fant at spesialister i palliativ medisin skåret PS signifikant høyere enn onkologer [10]. En mulig forklaring er at det i onkologi er viktig å dokumentere effekt og toksisitet av behandling, mens man i palliativ medisin i større grad fokuserer på symptomer og funksjon i dagliglivet, og da oftere oppdager mer subtile svekkelser i funksjonsnivå. At god PS i mange tilfeller er en premiss for å starte eller kontinuere tumorrettet behandling kan også påvirke onkologers vurdering.

Legers vurdering av PS baserer seg i stor grad på det pasienten beretter om sitt aktivitetsnivå, og man kan spørre seg om det er like hensiktsmessig at pasienten selv rapporterer PS direkte. Med moderne ITløsninger kan pasient-rapporterte målinger, gjerne fra pasientens egen pc eller smarttelefon, integreres inn i journal. Slike løsninger kan være både tidsbesparende og gi nyttig informasjon som utfyller helsepersonell sine vurderinger. I en midtnorsk studie blant pasienter med metastatisk kolorektal kreft fant vi moderat enighet mellom leger og pasienters vurdering av ECOG PS (Cohens vektet Kappa 0,34). Pasienters skår var i gjennomsnitt PS 0,22 poeng høyere enn legers, og denne tendensen var tydeligst blant yngre pasienter og blant de med redusert kognitiv funksjon. Andre studier har vist god prognostisk evne både når PS skåres av pasient og lege, og at presisjonen øker dersom man bruker gjennomsnittet [11].

ROM FOR FORBEDRING Dens enkelhet er en av de viktigste grunner til at ECOG PS har fått en slik posisjon innen onkologi. Samtidig er det åpenbart at mange forhold av betydning ikke favnes av en endimensjonal skala, og at det ofte er behov for andre og mer finstemte verktøy. Spesielt gjelder dette for eldre og for pasienter som er i grenseland for tumorrettet behandling (PS 2-3). En systematisk geriatrisk vurdering (comprehensive geriatric assessment, CGA) gir et mer helhetlig bilde av funksjonsnivå, komorbiditet, polyfarmasi, kognitiv funksjon, ernæringsstatus og sosialt nettverk [12]. En slik vurdering kan føre til tiltak for å bedre reversibel svekkelse, samt identifisere pasienter som er skrøpelige (frail) og bør ha mindre intensiv eller ingen tumorrettet behandling. Og motsatt, identifisere hvilke eldre pasienter som tåler mer intensiv standard behandling. I en travel klinisk hverdag benyttes likevel CGA, eller andre enklere screeningverktøy, i liten grad. I dag er persontilpasset kreftbehandling for det meste tumortilpasset behandling, da det i all hovedsak dreier seg om å differensiere behandling basert på molekylære biomarkører. Gitt all tid pasienter kan bruke på andre diagnostiske undersøkelser og de store kostnader knyttet til kreftbehandling, er det et tankekors at det ikke benyttes bedre system for å kartlegge pasienters funksjonsnivå. PS har tålt tidens tann og virkelig vist sin nytte i både forskning og klinisk praksis, men kan på sine eldre dager gjerne få selskap av andre verktøy som gir mer utfyllende informasjon om pasientens totale helsetilstand. Da kan morgendagens kreftbehandling virkelig bli persontilpasset.

Referanser: Red.anm.: På grunn av tidsskriftets omfang har vi besluttet å ikke trykke referanselisten i papirutgaven. Den finner du i den elektroniske versjonen av artikkelen på www.onkonytt.no

ABBVIE STARTER

PODCAST!

Podcasten «Utvid horisonten» ønsker å være en inspirasjonskilde for helsepersonell som er interesserte i kreftbehandling. Du vil møte eksperter som diskuterer aktuelle problemstillinger innen forskning, ulike prosjekter, ny teknologi og andre relevante temaer.

Målet er å gi deg faglig oppdatering, når det passer for deg.

Hør eksperter innen kreftbehandling i samtale med Jan Lohne. Vi går live i september. Følg med!

Antineoplastisk middel, proteinkinasehemmer. ATC-nr.: L01X E29 KAPSLER, harde 4 mg og 10 mg: Hver kapsel inneh.: Lenvatinib 4 mg, resp. 10 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult, rødt og sort jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). Indikasjoner: Monoterapi til behandling av voksne med progressiv, lokalt avansert eller metastaserende, differensiert (papillær/follikulær/Hürthle-celle) thyreoideakarsinom (DTC), som er refraktær overfor radioaktivt jod (RAI). Monoterapi til behandling av voksne med progressiv eller ikke-resektabel hepatocellulært karsinom (HCC) som ikke tidligere har mottatt systemisk behandling. Dosering: Behandlingen skal innledes og veiledes av helsepersonell med erfaring innen kreftbehandling. Behandlingen skal fortsette så lenge klinisk effekt foreligger. Bivirkninger kan kreve doseringsopphold, dosejustering eller seponering. Lette til moderate bivirkninger (f.eks. CTCAE grad 1 eller 2) krever vanligvis ikke midlertidig seponering, hvis ikke de er uakseptable for pasienten til tross for optimal behandling. Optimal medisinsk behandling av kvalme, oppkast og diaré bør innledes før midlertidig seponering eller dosereduksjon. Differensiert thyreoideakreft (DTC): Anbefalt døgndose er 24 mg (2 kapsler à 10 mg og 1 kapsel à 4 mg) 1 gang daglig. Døgndosen skal tilpasses etter behov basert på behandlingsplanen for dosering/toksisitet. Dosejustering/ seponering for DTC: Alvorlige (f.eks. grad 3) eller uakseptable bivirkninger krever midlertidig seponering til bedring av reaksjonen til grad 0-1 eller baseline. Ved toksisitet som antas å være relatert til lenvatinib bør behandling gjenopptas med redusert dose av lenvatinib etter opphør/bedring til grad 0-1 eller baseline (se SPC). 1. dosereduksjon: 20 mg 1 gang daglig. 2. dosereduksjon: 14 mg 1 gang daglig. 3. dosereduksjon: 10 mg 1 gang daglig. Ytterligere dosereduksjon skal vurderes individuelt, pga. begrensede data for doser <10 mg. Behandling skal seponeres ved livstruende reaksjoner (f.eks. grad 4), med unntak av avvik i laboratorieprøver som ikke anses å være livstruende, som bør behandles som alvorlige reaksjoner (f.eks. grad 3). Hepatocellulært karsinom (HCC): Anbefalt døgndose er 8 mg (2 kapsler à 4 mg) 1 gang daglig ved kroppsvekt <60 kg, og 12 mg (3 kapsler à 4 mg) 1 gang daglig ved kroppsvekt ≥60 kg. Dosejusteringene baserer seg utelukkende på observert toksisitet, og ikke endringer i kroppsvekt under behandling. Daglig dose skal tilpasses etter behov i samsvar med behandlingsplanen for dosering/toksisitet. Dosejustering/ seponering for HCC: Vedvarende eller uakseptabel toksisitet (grad 2 eller 3) krever midlertidig seponering/seponering til bedring av reaksjonen til grad 0-1 eller baseline. 1. forekomst: ≥60 kg: 8 mg en gang daglig. <60 kg: 4 mg en gang daglig. 2. forekomst (samme eller nye bivirkninger): ≥60 kg: 4 mg en gang daglig. <60 kg: 4 mg annenhver dag. 3. forekomst (samme eller nye bivirkninger): ≥60 kg: 4 mg annenhver dag. <60 kg: Seponer. Se SPC for ytterligere detaljer. Bivirkninger som krever doseendring ved DTC og HCC: Hypertensjon, proteinuri, nefrotisk syndrom, nedsatt nyrefunksjon/nyresvikt, nedsatt hjertefunksjon, PRES/RPLS, levertoksisitet, arteriell tromboembolisme, blødninger, gastrointestinal perforasjon eller fistel, ikke-gastrointestinal fistel, QT-forlengelse og diaré. Se SPC. Glemt dose: Tas dersom >12 timer til neste dose. Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering ved lett nedsatt leverfunksjon. Ingen justering av startdosen nødvendig ved moderat nedsatt leverfunksjon ved DTC, ved HCC er data utilstrekkelige og nøye overvåkning anbefales. Ved alvorlig nedsatt leverfunksjon, se SPC. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen justering av startdosen nødvendig ved lett eller moderat nedsatt nyrefunksjon. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon, se SPC. Barn og ungdom <18 år: Bør ikke brukes hos barn <2 år. Sikkerhet og effekt er ikke fastslått hos barn 2-18 år. Eldre: Ingen justering av startdose nødvendig. Begrensede data for eldre ≥75 år. Skal brukes med forsiktighet hos eldre ≥75 år pga. redusert tolerabilitet. Etnisitet: Ingen justering av startdose nødvendig. Skal brukes med forsiktighet ved annet etnisk opphav enn kaukasisk eller asiatisk pga. redusert tolerabilitet. Administrering: Tas 1 gang daglig til omtrent samme tid hver dag. Kan tas med eller uten mat. Skal svelges hele med vann. For å unngå gjentatt eksponering skal omsorgspersoner ikke åpne kapselen. Ev. kan kapslene legges på en spiseskje med vann eller eplejuice (uten å dele eller knuse) for å danne suspensjon. La kapslene ligge i minst 10 minutter før det røres rundt i minst 3 minutter før å løse opp kapslene. Suspensjonen skal svelges. Tilsvarende mengde væske må fylles på skjeen etter administrering, virvles rundt et par ganger, og svelges. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for innholdsstoffene. Amming. Forsiktighetsregler: Hypertensjon: Kan forekomme, vanligvis tidlig i behandlingen. Blodtrykket bør være godt kontrollert før behandlingsstart pga. risiko for alvorlige komplikasjoner, f.eks. aortadisseksjon. Tidlig påvisning og effektiv behandling er viktig for å begrense behovet for midlertidig seponering eller dosereduksjon. Blodtrykket bør sjekkes etter 1 ukes behandling, deretter hver 2. uke de første 2 månedene og deretter månedlig. Ved behov behandles hypertensjon som beskrevet i SPC. Ved livstruende følger (malign hypertensjon, nevrologisk svikt eller hypertensiv krise) er rask intervensjon indisert: Seponer lenvatinib og start egnet medisinsk behandling. Proteinuri: Kan forekomme, vanligvis tidlig i behandlingen. Regelmessig sjekk for proteinuri. Påvisning av proteinuri ≥2+ på teststrimmel kan kreve doseringsopphold, dosejustering eller seponering. Nefrotisk syndrom: Preparatet skal seponeres ved nefrotiskt syndrom. Nyresvikt/nedsatt nyrefunksjon: Gastrointestinal toksisitet skal behandles aktivt for å redusere risikoen for nedsatt nyrefunksjon eller nyresvikt som følge av dehydrering og/eller hypovolemi. Nedsatt hjertefunksjon: Hjertesvikt og redusert LVEF kan forekomme. Pasienten bør overvåkes for symptomer på hjertedekompensering, da doseringsopphold, dosejustering eller seponering kan være nødvendig. Posterior reversibelt encefalopatisyndrom (PRES, RPLS): Ved tegn eller symptomer på PRES (hodepine, krampeanfall, letargi, forvirring, endret mental funksjon, blindhet eller andre syns- eller nevrologiske forstyrrelser og ev. lett til kraftig hypertensjon), kan doseringsopphold, dosejustering eller seponering være nødvendig. Levertoksisitet: Leverfunksjonsprøver skal tas før behandlingsstart, deretter hver 2. uke de første 2 månedene og deretter hver måned under behandling. Levertoksisitet kan kreve doseringsopphold, dosejustering eller seponering. DTC: Leverrelaterte bivirkninger kan forekomme. Leversvikt er vanligvis sett i forbindelse med progressive levermetastaser. Eldre ≥75 år, pasienter med svært nedsatt leverfunksjon og/eller som er belastet med en større leversvulst ved baseline, har økt risiko for bivirkninger. Omtrent halvparten av tilfellene med leversvikt og en tredjedel av tilfellene med leverencefalopati er sett hos pasienter med progressiv sykdom. Pasienter med HCC bør overvåkes for tegn på forverring av leverfunksjonen, inkl. leverencefalopati. Arteriell tromboembolisme (ATE): Ikke undersøkt hos pasienter som har hatt ATE de siste 6 månedene, og skal derfor brukes med forsiktighet. En beslutning om behandling skal tas etter individuell nytte-/risikovurdering. Blødninger: Alvorlige tumorrelaterte blødninger, inkl. fatale tilfeller, herunder intrakraniell blødning ved hjernemetastaser, kan forekomme. Graden av tumorinvasjon/infiltrasjon i store blodårer (f.eks. karotidarterien) bør vurderes pga. mulig risiko for alvorlige blødninger ved tumorkrymping/nekrose etter behandlingen. Screening for og deretter behandling av åreknuter på spiserøret hos pasienter med levercirrhose bør utføres som en del av startbehandlingen. Doseringsopphold, dosejustering eller seponering kan være nødvendig. Gastrointestinal perforasjon og fisteldannelse: Kan forekomme, hovedsakelig ved risikofaktorer som tidligere kirurgi eller strålebehandling. Doseringsopphold, dosejustering eller seponering kan være nødvendig. Ikkegastrointestinale fistler: Økt risiko for utvikling av fistler kan foreligge. Tidligere kirurgi, stråling og lungemetastaser er risikofaktorer. Behandling skal ikke startes hos pasienter med fistler, og seponeres permanent dersom øsofageale, trakeo-bronkiale eller grad 4 fistler oppstår. Hemmet sårheling: Kan hemme sårhelingsprosessen. Midlertidig seponering bør vurderes ved større kirurgiske prosedyrer. Avgjørelsen om oppstart etter en slik prosedyre bør baseres på klinisk bedømming av adekvat sårtilheling. Osteonekrose i kjeven: Er sett hos behandlede pasienter. Forsiktighet skal utvises ved samtidig eller sekvensiell bruk av antiresorptive legemidler og/eller andre angiogenesehemmere. pga. mulig økt risiko. Tannlegeundersøkelse og passende forebyggende tannbehandling bør vurderes før behandlingsoppstart da invasiv tannbehandling er en risikofaktor. QTforlengelse: EKG bør tas ved baseline og regelmessig under behandlingen, med spesiell oppmerksomhet på de med medfødt langt QT-syndrom, stuvningssvikt og bradyarytmi samt ved bruk av legemidler som gir QT-forlengelse, inkl. antiarytmika klasse IA og III. Lenvatinib bør seponeres midlertidig ved QT-forlengelse til >500 ms. Elektrolyttforstyrrelser som hypokalemi, hypokalsemi eller hypomagnesemi øker risikoen for QT-forlengelse, og skal derfor sjekkes og korrigeres hos alle før behandlingsstart og deretter regelmessig. Blodnivået av kalsium skal sjekkes minst hver måned og ev. gis kalsiumtilskudd. Lenvatinib bør seponeres midlertidig eller justeres avhengig av alvorlighetsgrad, ev. EKG-forandringer og vedvarende hypokalsemi. Hemming av thyreoideastimulerende hormonsuppresjonsbehandling/nedsatt thyreoideafunksjon: Lenvatinib kan gi hypotyreose og thyreoideafunksjonen (TSH-nivået) bør overvåkes før oppstart og regelmessig under behandling. Lenvatinib hemmer eksogen thyreoideasuppresjonsbehandling. Behandlingen justeres ved behov ved RAI-refraktær DTC. Diaré: Forekommer hyppig, vanligvis tidlig i behandlingsforløpet. Medisinsk behandling skal iverksettes umiddelbart for å hindre dehydrering. Lenvatinib skal seponeres ved vedvarende diaré av grad 4 til tross for medisinsk behandling. Bilkjøring og bruk av maskiner: Ved fatigue og svimmelhet skal forsiktighet utvises ved kjøring eller bruk av maskiner. Interaksjoner: For utfyllende informasjon om relevante interaksjoner, bruk interaksjonsanalyse. Ukjent om lenvatinib kan redusere effekten av hormonelle antikonseptiva, og barrieremetode skal derfor benyttes i tillegg. Lenvatinib er et substrat for P-gp og BCRP. Lenvatinib er ikke et substrat for OAT1, OAT3, OATP1B1, OATP1B3, OCT1, OCT2 MATE1, MATE2-K eller gallesalt eksportpumpe (BSEP). Graviditet, amming og fertilitet: Graviditet: Skal ikke brukes under graviditet hvis ikke strengt nødvendig, og først etter grundig nytte-/risikovurdering. Fertile kvinner skal bruke effektiv prevensjon under og i minst 1 måned etter avsluttet behandling. Kvinner som bruker orale hormonelle antikonseptiva skal bruke en barrieremetode i tillegg. Amming: Lenvatinib og dets metabolitter utskilles i melk hos rotter. Kontraindisert ved amming. Fertilitet: Påvirkning ikke kjent. Testikkel- og ovarietoksisitet er observert hos rotter, hunder og aper. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni. Endokrine: Hypotyreoidisme. Gastrointestinale: Abdominalsmerte, diaré, dyspepsi, forstoppelse, gastrointestinal smerte, kvalme, munntørrhet, oppkast, oral inflammasjon, orale smerter. Generelle: Asteni, fatigue, perifert ødem. Hud: Alopesi, palmar-plantar erytrodysestesisyndrom, utslett. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon. Kar: Blødning, hypertensjon, hypotensjon. Lever/galle: Hypoalbuminemi, økt ALAT, økt ASAT, økt bilirubin i blod. Luftveier: Dysfoni, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, muskel-skjelettsmerter, myalgi, ryggsmerter, smerte i ekstremitet. Nevrologiske: Dysgeusi, hodepine, svimmelhet. Nyre/urinveier: Proteinuri. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hypokalsemi, redusert appetitt, redusert vekt. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/ lymfe: Lymfopeni. Endokrine: Hypotyreoidisme, økt TSH i blod. Gastrointestinale: Analfistel, flatulens, økt amylase, økt lipase. Generelle: Malaise. Hjerte: Forlenget QT-tid, hjerteinfarkt, hjertesvikt, redusert ejeksjonsfraksjon. Hud: Hyperkeratose. Lever/galle: Hepatisk encefalopati, kolecystitt, leversvikt, unormal leverfunksjon, økt ALP i blod, økt γ-GT. Luftveier: Lungeemboli. Nevrologiske: Cerebrovaskulær hendelse. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, nyresvikttilfeller, økt karbamid i blod, økt kreatinin i blod. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering, hyperkolesterolemi, hypomagnesemi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Miltinfarkt. Gastrointestinale: Pankreatitt. Generelle: Svekket tilheling. Infeksiøse: Perineal abscess. Lever/galle: Hepatocellulær skade/hepatitt. Luftveier: Pneumothorax. Muskelskjelettsystemet: Kjeveosteonekrose. Nevrologiske: Monoparese, posterior reversibelt encefalopatisyndrom, transitorisk iskemisk attakk. Nyre/urinveier: Nefrotisk syndrom. Ukjent frekvens: Generelle: Ikke-gastrointestinale fistler. Kar: Aneurismer og arteriedisseksjoner. Overdosering/Forgiftning: Symptomer: Hypertensjon, kvalme, diaré, fatigue, stomatitt, proteinuri, hodepine og forverring av palmar-plantar erytrodysestesisyndrom. Behandling: Midlertidig seponering ved mistenkt overdosering. Symptomatisk behandling ved behov. Egenskaper: Virkningsmekanisme: Reseptortyrosinkinase (RTK)-hemmer som selektivt hemmer kinaseaktiviteten til VEGF-reseptorene VEGFR1 (FLT1), VEGFR2 (KDR) og VEGFR3 (FLT4), i tillegg til andre RTK forbundet med proangiogene og onkogene prosesser, inkl. fibroblastvekstfaktor (FGF)-reseptorene FGFR1, 2, 3 og 4, platederivert vekstfaktor (PDGF)-reseptorene PDGFRα, KIT og RET. Har også en selektiv, direkte antiproliferativ aktivitet i hepatocellulære cellelinjer som avhenger av aktiverte FGFR-reseptorer. Absorpsjon: Tmax 1-4 timer ved faste. Absolutt biotilgjengelighet 85%. Proteinbinding: 98-99%, primært til albumin. Fordeling: Vdss 43,2-121 liter. Halveringstid: Ca. 28 timer. Metabolisme: Omfattende levermetabolisme. Utskillelse: Ca. 67% i feces og ca. 25% i urin, ca. 2,5% uforandret. Oppbevaring og holdbarhet: Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot fuktighet. Pakninger og priser: 4 mg: 30 stk.1 (blister) kr 20699,40. 10 mg: 30 stk. 1 (blister) kr 20699,40. Refusjon: 1 Hresept: L01E X08_1 Lenvatinib. Refusjonsberettiget bruk: Der det er utarbeidet nasjonale handlingsprogrammer/nasjonal faglig retningslinje og/eller anbefalinger fra RHF/LIS spesialistgruppe skal rekvirering gjøres i tråd med disse. Vilkår: (216) Refusjon ytes kun etter resept fra sykehuslege eller avtalespesialist. Sist endret: 03.12.2020. Basert på SPC godkjent av SLV/EMA: 17.03.2021. For medisinsk informasjon: nordic_medinfo@eisai.net

LENVIMA® (lenvatinib)

til behandling av ikke-resekterbar HCC i første linje1

LENVIMA® ble sammenlignet med sorafenib* i en global fase III studie i 1. linje, hvor det primære endepunktet ble nådd, og studien viste: 2

2x

PFS

2x>

ORR Dokumentert overlevelseseffekt, statistisk verifisert i en non-inferiority analyse

(13.6 vs 12.3 måneder; HR: 0.92, 95% CI: 0.79–1.06)

Statistisk signifikant forlengelse av PFS

(7.4 vs 3.7 måneder; HR: 0.66, 95% CI: 0.57-0.77; P<0.0001)

Bekreftet ved Independent Review:

7.3 vs 3.6 måneder av mRECIST (HR: 0.64, 95% CI:0.55-0.75) 7.3 vs 3.6 måneder av RECIST 1.1 (HR: 0.65, 95% CI: 0.56-0.77)

Statistisk signifikant økning av ORR

(24.1% vs 9.2%; OR: 3.13, 95% CI: 2.15-4.56; P<0.0001)

Bekreftet ved Independent Review:

40.6% vs 12.4% ORR av mRECIST (OR: 5.01, 95% CI: 3.59–7.01) 18.8% vs 6.5% ORR av RECIST 1.1 (OR: 3.34, 95% CI: 2.17–5.14)

Bivirkningene samsvarte med kjent sikkerhetsprofil for Lenvima®

Vektbasert dosering for optimalt behandlingsresultat

Utvalgt sikkerhetsinformasjon for LENVIMA® (lenvatinib):

Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for innholdsstoffene. Amming. Forsiktighet utvises ved: Hypertensjon, som kan forekomme tidlig i behandlingen. Blodtrykket skal derfor være godt kontrollert før behandlingsstart. Diaré eller annen gastrointestinal toksisitet skal behandles for å redusere risiko for nedsatt nyrefunskjon eller nyresvikt. Hjertesvikt og reduset LVEF, samt PRES (posterior reversibelt encefalopatisyndrom) kan forekomme. Graden av tumorinvasjon/ tumorinfiltrasjon i store blodkar bør vurderes pga mulig risiko for alvorlige blødninger ved tumorkrympning/nekrose etter behandlingen. Screening for og behandling av åreknuter i spiserøret bør utføres som en del av startbehandlingen. Midlertidig seponering av lenvatinib bør vurderes før større kirurgiske inngrep. Før forskrivning: Les preparatomtale.

CI: Konfidensintervall, HR: Hazard ratio, OR: Odds ratio, ORR: Objective response rate, OS: Overall survival, PFS: Progression-free survival

*lenvatinib (n=478) vs sorafenib (n=476)

Referanser: 1. Lenvima® SPC mars 2021, avsnitt 4.1. 2. Kudo M, Finn R, Qin S et al. Lenvatinib versus sorafenib in first-line treatment of patients with unresectable hepatocellular carcinoma: a randomised phase 3 non-inferiority trial. Lancet 2018;391:1163-1173.

LENVIMA®har indikasjonen monoterapi til behandling av voksne med progressiv eller ikke-resektabel hepatocellulært karsinom (HCC) som ikke tidligere har mottatt systemisk behandling.1