Vindu mot verden Styret
Bærekraft i Kongo Man kan ikke være LIS på barneavdelingen i Bodø eller lege i Øst-Kongo og ikke bry seg om pasienttransport. Av Eva Brekke, LIS Nordlandssykehuset Bodø og Leger Uten Grenser
Fra november 2018 til mai 2019 var jeg på oppdrag med Leger Uten Grenser i provinsen Sør-Kivu i Øst-Kongo, mer presist i en liten by som heter Kigulube. Selv om det er en god del forskjeller mellom Nord-Norge og Øst-Kongo, er det også noen slående likheter. Befolkningen bor spredt mellom høye fjelltopper, veiene er tidvis fullstendig ufremkommelige, og avstanden til nærmeste barneavdeling er lang for mange. Nettopp ufremkommeligheten er en stor del av grunnen til at Leger Uten Grenser har et prosjekt i Kigulube. Leger Uten Grenser prioriterer å intervenere der det av forskjellige årsaker er store helsebehov og få helseaktører. Det kan være konflikter, naturkatastrofer eller epidemier som gjør det utrygt å være der, eller det kan være utilgjengelige og nedprioriterte områder eller folkegrupper av geografiske eller politiske årsaker.
Transportmiddel: føttene
Jeg har en rekke historier fra Øst-Kongo. De er alle unike, men noen scenarier gikk ofte igjen: En sykepleier måler temperaturen til en liten jente, la oss kalle henne Pauline, og finner ut at hun har feber. Hurtigtesten på malaria er positiv, og i tillegg er hun somnolent og ikterisk, to tegn på alvorlig malaria. Pauline må til Kigulube, der hun må legges inn på barneavdelingen. Etter en dose rektal artesunat for å stabilisere barnet, tar moren henne på ryggen og begynner å gå. Det er tidlig morgen, og været er fremdeles friskt. Etter noen timer begynner sola å steke, og moren tar en pause. Heldigvis har datteren kviknet litt til, og moren klarer å få i henne litt å drikke.
44
nr.
38 (1) 2020
Etter å ha gått i flere timer med datteren på ryggen kommer den sedvanlige regnskuren på ettermiddagen, og de må ta nok en pause. Pauline er trøttere enn før, og moren er redd for hva som skal skje. Hun prøver å få i henne noe mat og drikke, men Pauline klarer ikke å ta til seg noe. Det er enda noen timers gange til sykehuset. Moren småløper det siste strekket. I triageområdet blir den bevisstløse jenta raskt plukket ut og de vises inn i akuttmottaket. Pauline har hypoglykemi og er dehydrert. Venflon legges, glukose, væske og artesunat startes. Hun har også kritisk lav Hb. Moren bærer henne til intensivavdelingen, det eneste stedet hvor hun kan få oksygen i påvente av blodtransfusjon. Dagen etter går jeg visitt, og møter en sliten familie i bedring. Det er ikke bare barna som må bæres til sykehuset. Også voksne som har brukket et bein, eller har en hjerte- eller lungesykdom som gjør at de ikke klarer å gå selv, er avhengig av bokstavelig talt støtte fra lokalsamfunnet for å komme seg fram. Gjennom solstek og regnskurer bærer fire personer båren på deling, opp og ned fjellstier for å komme frem til Kigulube. Sykehuset har ikke ortoped. Mannen som sannsynligvis har brukket beinet henvises videre til storbyen Bukavu for røntgen og operasjon, men han klarer ikke å sitte på motorsykkel. Det er sent og han må sove på sykehuset. De som bar ham fra landsbyen må hjem igjen. Etter noen dager har fire personer fra Kigulube gått med på å bære ham i 10 timer til for å møte bilen fra Leger Uten Grenser så langt inn i jungelen som den klarer å komme.
