Redaktøren
Høste og lære
Tekst av Terje Nilsen. Brodert med tillatelse av Lillian Låve Selvik, Nordic Boutique barn
Av Erle Kristensen. Redaktør, Paidos.
Kvelden før, jeg innrømmer at det er gjennomgangsmelodien i livet mitt. Jeg setter meg ned for å gjøre det jeg har skullet i noen uker nå – skrive noen velvalgte ord til redaktørspalten. En 8-åring i eskalerende gråt bryter meg raskt av. Han er redd for en tilsynelatende bagatell, men en redd 8-åring skal man ikke kimse av; kombinasjonen av spirende innsikt og livlig fantasi kan skape fryktinngytende bilder i hodet, som ikke så lett lar seg snakke bort. Det hjalp slett ikke å forklare ham at frykten hans var irrasjonell. Tvert imot, gråten og redselen bare økte på. Så jeg holdt godt rundt ham, og tidde stille lenge nok til at han fikk grått seg ferdig og hentet seg inn. Det løste seg, og etter hvert kunne vi tøyse litt med tankespinnet hans, før søvnen endelig tok ham. Hva er trøst? Trøst er å støtte, uten å fikse. Å skape rom, å lytte, og å la noen forstå at vi står der sammen med dem, side om side. Trøst endrer ikke nødvendigvis det som er vanskelig, men trøst kan bidra til mestring av det vanskelige, og at det oppleves annerledes. Elisabeth Eggen tar for seg nettopp dette når hun skriver om hvordan man kan formidle en dårlig beskjed på en god måte: Å akseptere de vanskelige følelsene, både dine egne og pasientens, er det viktigste verktøy i kontakt med pasienten. Hun kommer med konkrete tips for å ivareta mottakeren selv i en vanskelig situasjon. Mennesker trenger trøst, i smått og i stort gjennom livet. Og vi
gir trøst - vi trøster og vi bærer, hjemme og på jobb. Vi bærer pasienten, vi trøster foreldre og besteforeldre, vi trøster pasienten, og kanskje søsken. Vi bærer ansvaret for vanskelige beslutninger og komplekse vurderinger. Vi trøster sykepleiere, vi trøster legekolleger, og vi bærer hverandre gjennom arbeidsdagen. Faglig støtte, og emosjonell støtte. Vi jobber sammen og for hverandre, delt byrde er halv byrde. Denne støtten er stort sett triviell og uorganisert, basert på den enkeltes initiativ, eller på kulturen i et kollegium. Det er lite annet som stjeler så mye god velfungering som dårlige nerver, skriver Finn Skårderud i sin kronikk Trøste og bære i Aftenposten i januar. Både for lege og pasient, får det meg til å tenke. Hans Petter Fundingsrud og Elin Drivenes fra CL-teamet ved UNN i barneavdelingene anvender en biopsykososial tilnærming både i utredning og behandling. CL-teamet kan dessuten bidra til ivaretakelse av kolleger. Hvordan fungerer dette på din avdeling? Finnes rutiner for strukturert gjennom gang av vanskelige eller kritiske hendelser? Dette kan bidra til høsting og læring, og føre til forbedringer både på individnivå og systemnivå, faglig innsikt og mestringsevne. En salutogenetisk praksis, vil kanskje Hilchen Sommerschild si. Hennes nybrotts arbeid innen barne- og ungdoms psykiatrien, der ikke minst mestring som medisin sto sentralt, skildres varmt og gripende av sønnene, Harald og Jørgen. En del av kjernepensum ved kjøkkenbordsakademiet hjemme var «godt nok». Kanskje vi kan trøste oss med at «godt nok» kan være vel så bærekraftig, både på hjemmebane og på jobb, når alt kommer til alt.
nr.
38 (1) 2020
5
