Amerikanske operasjoner

USA i sin midte, enten det er i utlandet eller i nord. Og samtidig kommunisere gjennom naboskapet med Russland, at selv om Norge er en USA-alliert, og selv om landet spionerer på Russlands viktigste utenrikspolitiske instrument, atomstyrkene på Kolahalvøya, har landet lite å frykte fra den norske siden av grensen. Et eksempel på dette kan være innfasingen av nye norske maritime patruljefly i 2022–2023. Helt bevisst har norske myndigheter unnlatt å bevæpne disse flyene med missiler som kan senke russiske overflatefartøyer. Dette må utvilsomt relateres til ønsket om lavspenning i nord (Nordhagen 2021, s. 49). Et annet eksempel er avslaget på et amerikanske forslag fra 2018 om å integrere de norske fregattenes AEGIS-radarer inn i de amerikanske rakettskjoldplanene, noe som kunne ha truet stabiliteten i nord (Forsvarsdepartementet 2019, s. 15). Men i kjølvannet av den russiske annekteringen av Krim i 2014 har altså norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk endret karakter. Fra å være del av en nordisk buffer mellom øst og vest (Brundtland 1966) er Norge i dag et viktig utgangspunkt for amerikanske operasjoner. Her er det viktig å huske på at USA også opererer ut ifra eget land, samt fra nærliggende områder som Grønland, Island og Storbritannia. Dette er militære operasjoner som skjer i internasjonalt farvann og luftrom, og som norske myndigheter ikke kan påvirke. Snarere er slike operasjoner en naturlig del av hvordan stormaktene projiserer makt; dels for å kommunisere til Russland at Nordflåtens fremstøt i Nord-Atlanteren vil bli besvart på en resolutt og troverdig måte. Men også for å berolige allierte, som gjerne vil ha så konkrete og håndfaste forsikringer som mulig fra sin viktigste alliansepartner.

Det jeg er opptatt av i denne boken er hva som er i norsk interesse når landets viktigste alliansepartner tar Norge i bruk for militære formål. Også dette perspektivet har solide historiske tradisjoner, der amerikanske forventninger til solidaritet fra mindre allierte går som en rød tråd gjennom NATO-medlemskapet. Den norske alliansetilpasningen er, ifølge historikerne Knut Einar Eriksen og Helge Øystein Pharo (1997, s. 77), «… ikke bare et resultat av beslutninger tatt sentralt i NATO, men må også forstås ut fra forbeholdet og presset fra den viktigste beskyttelsesmakten, USA».

De amerikanske operasjonene skjer oftest vest og nordover, ut i Norskehavet. Men av og til dreier de også østover, inn i Barentshavet for å teste varslingsrutinene til Nordflåtens atomstyrker og årvåkenheten til Russlands nyoppret-

15

tede nordlige militærdistrikt. Tidvis projiseres det også militærmakt sør- og østover, fra Trøndelag og Østfold gjennom Sverige og Kattegat. Hensikten med dette er å bane vei inn i Østersjøen slik at baltiske NATO-land kan beskyttes. Sånn sett er Norge også et viktig bakland for amerikanske styrker, ikke minst for å skape dybde og manøvreringsrom i forsvaret av tre utsatte NATO-land som er for små til å forsvares fra egne jordlapper inne i Østersjøen.

De amerikanske operasjonene som påvirker norsk sikkerhet kan dermed deles inn i fire kategorier. Den første kategorien er kystnære operasjoner som gjennomføres med amerikanske marinestyrker. Dette er styrker som siden 1981 har hatt forhåndslagre med utstyr til om lag 13 000 soldater i Midt-Norge, etter at den sovjetiske Nordflåten gjennomførte tre storøvelser i 1968, 1970 og 1975. I etterkant av disse øvelsene ble det klart at Norge risikerte å havne bak Sovjetunionens fremste linjer. Dette var fordi Nordflåten, siden slutten av 1960-årene gradvis hadde blitt en havgående flåte som kunne operere lenger vest i Atlanterhavet (Tamnes 1997, s. 76; Børresen, Gjeseth og Tamnes 2004, s. 85). Med dagens nye og mer stillegående ubåter på russisk side, som i tillegg kan frakte missiler med lengre rekkevidde, høyere hastighet og større presisjon, er dette igjen en trussel, sett med Vestmaktenes øyne.

Den andre kategorien er luftoperasjoner, dels med maritime patruljefly P-8 Poseidon ut fra Andøya, dels med transportfly som kan gjennomføre lufttil-luft-tanking av jagerfly fra støttepunktet på Sola; og dels med jagerfly av typen F-22 Raptor ut fra Rygge hovedflystasjon. De sistnevnte flyene har såkalte stealth-egenskaper. Dette gjør flyene godt egnet til å trenge gjennom de russiske luftforsvarssystemene som beskytter Østersjøflåten i Kaliningrad, og som er underlagt Russlands vestlige militærdistrikt i St. Petersburg. Poseidon-flyene som opererer ut fra Andøya, har dessuten sensorer og missiler som gjør det mulig å finne, og eventuelt nedkjempe russiske undervannsbåter som har base på Kolahalvøya. Mange av disse ubåtene har såkalte kalibr-missiler med en rekkevidde på kanskje 2500 kilometer. Dermed kan russerne sette enhver europeisk storby eller hovedstad under press, dersom det skulle oppstå en krise i forholdet mellom USA og Russland.

Den tredje kategorien er sjøoperasjoner, som i all hovedsak består av amerikanske ubåter som opererer ut fra Tromsøområdet. Ubåtene samarbeider blant annet med maritime patruljefly og overflatefartøyer i området, og dermed kan de lettere finne og eventuelt nedkjempe de stadig mer stillegående russiske ubåtene. Men de amerikanske ubåtene kan også sette russiske myndigheter

16

under et tilsvarende press som sine kollegaer i Nordflåten. Blant annet med såkalte Tomahawk Land Attack Missiles, som også kan ha en rekkevidde på om lag 2500 kilometer. I krisetider kan også disse våpensystemene sette russiske myndigheter under press, som for eksempel mot Nordflåtens basekompleks på Kolahalvøya, eller mot presidentadministrasjonen og generalstaben i Moskva.

Den fjerde kategorien er etterretningsoperasjoner. Dette er en mer indirekte form for amerikanske operasjoner ut fra Norge, fordi aktiviteten er underlagt streng norsk kontroll. Men finansieringen, teknologien og kompetansen er amerikansk. Eksempler på dette er den norske driften av etterretningsfartøyer, radarer, lyttekabler og systemer for satellittovervåkning. Dette er en døgnkontinuerlig innsats som gir norske og allierte myndigheter en bedre forståelse av situasjonen på russisk side av grensen. Denne informasjonen kan for eksempel brukes til å berolige egne myndigheter – ikke minst når en krise inntreffer. Da kan det oppstå et innenrikspolitisk press for å handle raskt, men kanskje også overilt dersom det i ettertid viser seg at informasjonen ikke var god nok. Etterretningen kan også brukes for å varsle myndighetene om forestående russiske operasjoner, og forutsi om det kanskje vil skje noe ekstraordinært som på kort sikt kan true «rikets sikkerhet».

En av flere oppgaver for de amerikanske styrkene i Norge er å demme opp for erkerivalen i øst: et Russland som utover på 2000-tallet har blitt mer verdikonservativt, mer selvhevdende og mer opptatt av det Vesten forlot på 1990-tallet: innflytelsessfærer, militærmakt og maktbalanser. Som jeg skal komme tilbake til i kapittel 6 og 7, står denne realpolitiske tankegangen i skarp kontrast til et mer åpent og liberalt Europa lenger vest på kontinentet. Etter Sovjetunionens fall har de vesteuropeiske landene blitt innbitte forkjempere for økonomisk integrasjon, flernasjonalt samarbeid og nasjonenes rett til selv å bestemme hvor de vil høre hjemme – i øst eller i vest.

Dette er ikke det samme som å si at statene i Vest-Europa ikke var opptatt av å forsvare det liberale verdigrunnlaget under den kalde krigen. Tvert imot. Den såkalte Truman-doktrinen fra 1947 og Marshall-planen fra 1948 er kanskje de beste eksemplene på hvordan amerikansk økonomisk og militær bistand bidro til å stabilisere de liberale demokratiene i Vest-Europa, og demme opp for kommunistisk innflytelse. Men kaldkrigsforsvaret av det liberale verdigrunnlaget fant sted i et sikkerhetspolitisk landskap preget av to ideologiske blokker. Og disse blokkene var nokså jevnbyrdige, og kunne dermed holde hverandre i sjakk. Slik er det ikke lenger.

17