Det teoretiske bakteppet

Det er ikke sannsynlig at økt amerikansk tilstedeværelse ut fra Norge alene forklarer de russiske motreaksjonene i nord. Reaksjonene kan også skyldes en generell endring i russisk politikk under president Putin, der Russland utover på 2000-tallet har ønsket å gjenreise landet som militær stormakt i internasjonal politikk (Tsygankov 2013). Det kan også være at økte oljepriser utover på 2000-tallet har gjort det mulig å understøtte denne ambisjonen mer kraftfullt, siden Russland er en av verdens ledende råvareeksportører av gass og olje. Russlands økte militære nærvær langs norskegrensen, og i det vestlige Arktis, kan også skyldes at polisen smelter, og at landet vil posisjonere seg i konkurranse med andre stater som også ønsker tilgang i Arktis. Nye havområder blir i økende grad tilgjengelig for ressursutnyttelse, og delingen av den arktiske kontinentalsokkelen intensiveres (Hønneland 2020, s. 44).

I tillegg er forholdet til USA på et bunnivå. Mye av dette skyldes den russiske annekteringen av Krim i 2014. Den amerikanske responsen på dette, med blant annet en sterkere militær tilstedeværelse i Nord-Atlanteren, øker naturlig nok Russlands militære årvåkenhet. Dette gir seg også utslag i de norsk-russiske grenseområdene, blant annet gjennom mer synlighet og tilstedeværelse fra den russiske Nordflåten. Den strategiske betydningen av Nordflåten økte i 2014 gjennom opprettelsen av en særegen felleskommando. I 2021 økte betydningen ytterligere ved at Nordflåten ble en av Russlands fem militærdistrikter med hovedkvarter i Severomorsk, nær Murmansk, med ansvar for sikkerheten i russisk Arktis og den nordlige kystruten mellom Atlanterhavet og Stillehavet (Humpert 2021).

I denne boken legger jeg særlig vekt på det siste forholdet, nemlig hvordan et kjøligere klima mellom USA og Russland påvirker norsk sikkerhet. For Norge er ikke bare en frontlinjestat i NATO. Norge er også en russisk randstat som er bundet inn i et geografisk skjebnefellesskap med den politiske ledelsen i Kreml. Dermed blir det naturlig å vektlegge årsaksforhold som det allerede er forsket mye på, og som er godt belagt teoretisk og empirisk.

Av særlig betydning er Thomas Schellings Arms and Influence, fra 1966, som ser på projisering av militærmakt som et forhandlingskort overfor motparten. Dette betyr at økt amerikansk tilstedeværelse ut fra Norge automatisk besvares med økt militær tilstedeværelse på russisk side av grensen. Dermed er også veien kort til den amerikanske statsviteren Glenn H. Snyder (1984), som i World Politics-artikkelen «The Security Dilemma in International Politics» hevder at

27