En ny kald krig?

Europa på 1990- og 2000-tallet er på samme tid både mer uensartet, mer sammenvevd og mer demokratisk enn under den kalde krigen. Tanken på å vende tilbake til et todelt Europa, der «makt er rett» ses dermed på som «gammeldags». Dermed utløses det også sterke reaksjoner hver gang Russland bruker makt mot nabostater som tidligere var sovjetrepublikker, og som i dag mer enn noe annet ønsker å komme seg ut av den russiske innflytelsessfæren. Mot denne bakgrunnen er kanskje tittelen på boken lite treffende? For er det riktig å hevde at Norge er inne i en ny kald krig?

På den ene siden kan det hevdes at uttrykket «en ny kald krig» overskygger viktige forskjeller mellom da og nå; mellom den kalde krigen i 1946–1991, og perioden etter 2014. Ifølge USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver, Condoleezza Rice fra universitetet i Stanford, er det snakk om mer enn semantikk. Den kalde krigen var ideologisk begrunnet, noe den nye kalde krigen etter 2014 ikke er. Europa var etter andre verdenskrig delt i to parallelle samfunnssystemer, og det var den eksistensielle trusselen fra atomvåpnene som preget tenkningen, ifølge Rice. Dagens Russland er mye mer integrert i den globale økonomien enn det Sovjetunionen og Warszawapakt-landene var. I tillegg er den kommunistiske ideologien byttet ut med en mer verdikonservativ autoritær ideologi. Sånn sett kan det hevdes at Norge ikke er inne i en ny kald krig, men heller befinner seg i en klassisk og nokså normal stormaktsrivalisering mellom USA, Russland og Kina (Rice 2017).

Dette synet støttes også av den britiske strategen Lawrence Freedman (2018). Han hevder at Russland er mye svakere enn Sovjetunionen. Den russiske innflytelsessfæren er ikke global slik den sovjetiske var. Snarere er den avgrenset til områdene rundt Hviterussland, Moldova, Ukraina, samt de tre kaukasiske og fem sentralasiatiske landene. I tillegg var den sovjetiske økonomien nest størst i verden; dagens Russland har en økonomi på størrelse med Texas (Holmes 2018).

Freedman mener også at konfliktene i dag er annerledes. For mens den eksistensielle atomkrigen preget den kalde krigen, er det i dag såkalte limited wars som gjelder; kriger med begrenset varighet og med begrensede politiske mål. Ofte også over et Internett som ikke fantes under den kalde krigen; et Internett der tilgangen til statenes samfunnskritiske infrastruktur gjør det enklere og mindre risikabelt å påvirke politikkutformingen i andre land.

18

I hvert fall om man sammenligner med å gå til krig i konvensjonell forstand (Freedman 2018).

På den annen side er det også mye som minner om en ny kald krig. I boken Return to Cold War hevder den amerikanske historieprofessoren Robert Legvold at det er

… a militarized standoff over the future of a divided Europe. This time it has moved to the East, to the edge of the former Soviet Union, and in more fraught circumstances, because the contested zone – the new lands between – is politically volatile and suspended between the two sides, not divided between them (Legvold 2016, s. 53).

I tillegg kan nevnes USAs økte tilstedeværelse med militære luft- og sjøstyrker i Nord-Atlanteren og i Svartehavet, og russiske ubåttokt og strategiske flygninger utenfor USA. I tillegg kommer sikkerhetsdilemmaet i Barentshavet, der USA, NATO og Russland svarer på hverandres forsvarstiltak og trusselen om igjen å ta atomstyrkene i bruk for å avskrekke motparten fra ytterligere press. Summen av dette, hevder Legvold, gir inntrykk av dype og helt fundamentale samfunnsmessige motsetninger mellom Russland i øst, og USA, EU og NATO i vest. Fenomenet stikker dypt, og kan i fortettet form best beskrives slik: «The essence of the problem is in the other side’s essence» (Legvold 2017).

Dette synet fikk støtte allerede i 1998, da det amerikanske senatet godkjente planene om å innlemme tidligere Warszawapakt-land og sovjetrepublikker i NATO. Ifølge den amerikanske diplomaten, statsviteren og historikeren George Kennan ville dette bli starten på en ny kald krig:

I think it is the beginning of a new cold war […]. The Russians will gradually react quite adversely and it will affect their policies. I think it is a tragic mistake. There was no reason for this whatsoever. No one was threatening anybody else. This expansion would make the Founding Fathers of this country turn over in their graves. We have signed up to protect a whole series of countries, even though we have neither the resources nor the intention to do so in any serious way. [NATO expansion] was simply a light-hearted action by a Senate that has no real interest in foreign affairs (Friedman 1998).

Når jeg har valgt undertittelen Norges vei inn i den nye kalde krigen er det uansett med en viss ambivalens. For det finnes både likheter og forskjeller fra den kalde krigens dager. 30 år etter Sovjetunionens sammenbrudd, skulle det bare mangle. Uttrykket er imidlertid fortsatt nyttig fordi det minner oss om noe vi var glade for å bli kvitt, men som nå er tilbake i fullt monn – ikke ulikt den kalde

19