Fra buffer til springbrett

belyse i denne boken: Det er i disse havområdene, utenfor Norges stuedør, at mange av de viktigste sidene i den nye kalde krigen utkjempes.

På samme tid som stormaktsrivaliseringen tiltar, hevder norske myndigheter at «hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast» (Regjeringen, 2016; Stortinget 2016). De lange linjene fra slutten av 1940-årene da Norge forlot nøytralitetspolitikken for å bli NATO-medlem, videreføres uavhengig av tid og rom. Til tross for at amerikanske styrker gis eksklusiv tilgang til militære baser på norsk jord, står basepolitikken fra 1949 – angivelig – «grunnstøtt» (Regjeringen 2021).

Det er de lange linjene som skaper stabilitet og forutsigbarhet. På den ene siden, overfor myndighetene i Washington D.C., som lurer på om Norge vil støtte forsvarsstrategien fra 2016, der hensikten er å øke presset på den russiske Nordflåten i Barentshavet (Pentagon 2016; US Air Force 2020); fra baser på Grønland, Island og i Storbritannia, og fra støttepunkter i Norge, som norske og amerikanske myndigheter fremforhandlet i 2021; på Ramsund orlogsstasjon, samt på flyplassene Evenes, Rygge og Sola (Regjeringen 2021).

På den annen side skal det også skapes forutsigbarhet overfor myndighetene i Moskva, som lurer på hvor strengt Norge vil praktisere de selvpålagte begrensningene om alliert militært nærvær, slik disse ble formulert i 1940- og 1950-årene. Dette er restriksjoner som blant annet regulerer hvor tett opptil de russiske atomstyrkene allierte styrker får være når de opererer ut fra norske områder. De selvpålagte restriksjonene fra norske myndigheter regulerer også hvor permanent det allierte styrkenærværet kan være i fredstid, og hvilke begrensninger som ligger i anløp av allierte styrker med kjernefysiske våpen (Skogrand 2004, s. 187).

Norge gjør ikke dette for å blidgjøre Putin. Ei heller for å vise ettergivenhet overfor russiske krav og ønsker. Snarere forsøker norske myndigheter å holde USA og NATO på en armlengdes avstand fordi dette har vist seg å tjene norske interesser over tid (Holst 1967, s. 34–35). I hele etterkrigstiden har norske myndigheter nemlig vært opptatt av én ting: stabilitet og forutsigbarhet i nord. Det konkrete uttrykket for dette har vært å balansere mellom USA i vest og Russland i øst. Med andre ord å holde to baller i luften samtidig: å være en god alliert som aktivt understøtter det transatlantiske verdifellesskapet med

14