Stilltiende samarbeid

makt må møtes med motmakt. Dermed oppstår det en rustningsspiral på begge sider av grensen, fordi alle parter ser seg tvunget til å svare på hverandres opprustning. Dette ender ofte, ifølge Snyder, med et paradoksalt utfall. Til tross for at begge parter bruker mye penger på å ruste opp, får alle partene likevel mindre fremfor mer sikkerhet. Dette er fordi tilliten mellom partene forvitrer, noe som igjen øker risikoen for at selv små hendelser og episoder kan bli misforstått og feiltolket. Dermed skal det mindre til før det oppstår en krise, som igjen kan risikere å spinne ut av kontroll.

Med et slikt bakteppe passer det også godt å ha to realismeskoler i bakhodet. Den ene representeres av Stephen M. Walt (1987), som i boken The Origins of Alliances hevder at småstater som Norge vil være mer tilbøyelig til å søke støtte hos en nær alliert når trusselen på den andre siden av grensen øker. For Norges del betyr dette at invitasjonspolitikken overfor USA intensiveres når stormaktsrivaliseringen tiltar og den potensielle trusselen fra Nordflåten øker utenfor Finnmarkskysten. Som Walt selv formulerer det (1987, s. 29): «because perceptions are unreliable and intentions can change, it is safer to balance against potential threats than to rely on the hope that a state will remain benevolently disposed.»

Dermed er veien kort til den andre realisten, den amerikanske statsviteren, professor John J. Mearsheimer (2001). I boken The Tragedy of Great Power Politics hevder han at stater først og fremst er opptatt av å akkumulere så mye makt og innflytelse som mulig. Denne såkalte «hegemoni-tesen» gjør at stormaktene især blir mer offensive, fordi akkumulering av makt ikke fremmes på en mer varsom måte der poenget bare er å opprettholde status quo. I den virkelige verden blir derfor små og allianseavhengige stater som Norge viktige aktører i stormaktenes overordnede sikkerhetstenkning. Når poenget er å tilegne seg selv og sine allierte så mye makt og innflytelse som mulig, blir sikkerhet i de norsk-russiske grenseområdene raskt ansett som et udelelig gode. Sikkerhet i nord ender opp som en relativ størrelse, noe det hele tiden må kjempes og konkurreres om.

En viktig side ved den norske randstatsproblematikken har vært å gi russerne god tid til å forberede seg på eventuelle angrep fra norsk side av grensen, i det som ofte kalles «strategisk varslingstid». Hensikten med dette har vært å gi myndighetene i Kreml, og de militære styrkene på Kolahalvøya, mindre

28

grunn til bekymring for amerikanske styrker. Dette gjelder særlig amerikanske luft- og sjøstyrker som opererer ut fra militære støttepunkter i blant annet Norge, Island, Grønland og Storbritannia. Slike støttepunkter øker intensiteten og utholdenheten til det amerikanske nærværet på norsk side av grensen, noe som innebærer at russernes egne styrker også må trappe opp beredskapen og årvåkenheten. Manglende synlighet og tilstedeværelse vil i så fall kunne føre til det motsatte, som er at russerne mister situasjonsforståelsen og kontrollen med hvilke trusler som eventuelt er i ferd med å bygge seg opp utenfor deres egen stuedør.

Det har derfor, ifølge tidligere forsvars- (1986–1989, 1990–1993) og utenriksminister (1993–1994) Johan Jørgen Holst, hersket et slags «stilltiende samarbeid» mellom norske og russiske myndigheter. Et samarbeid der de to landene har hatt en felles interesse av å holde amerikanerne og NATO på en armlengdes avstand (Holst 1967, s. 34). For det er bare slik, om vi legger Snyders sikkerhetsdilemma til grunn, at Norge vil klare å få Russland til å avstå fra stadig flere truende militærøvelser i nord og lenger sørover, utenfor Senja og langs Helgelandskysten – men også lenger vestover i Norskehavet, utenfor Mørekysten, der russiske styrker har knyttet Nordflåten og Østersjøflåten sammen til en potensiell jernring rundt den skandinaviske halvøya. Slike øvelser har gjort at norske myndigheter igjen er redd for, som i 1970- og 1980-årene, å ende opp bak russernes fremste linjer (Børresen, Gjeseth og Tamnes 2004, s. 85; Bentzerød 2019; Forsvarsdepartementet 2020, s. 22).

For norske myndigheter er det derfor en fordel å opprettholde en nasjonal forsvarsevne som gjør det mulig å ha norske fremfor amerikanske styrker i grenseområdene. Dette kommuniseres også utad fra Stortinget, der blant annet den daværende lederen for Utenriks- og forsvarskomiteen (2017–2021), Anniken Huitfeldt (Ap), poengterer at amerikanske styrker gjerne må operere i nord, men at amerikanerne også må «… ta hensyn til at vi ikke ønsker allierte flygninger for nært den russiske grensen. Disse områdene patruljerer vi best selv» (Johnsen 2021). Årsaken til dette kan være at da slipper myndighetene i Oslo å bekymre seg for ytterligere russiske mottiltak. Dette er fordi flere amerikanske styrker i de norsk-russiske grenseområdene fremtvinger flere forberedelser på russisk side, ikke minst mot noen av oppgavene som Nordflåten skal løse om alarmen går: å holde stridshandlingene lengst unna egne grenser. Dette bør helst skje i randstatene, som i russisk forsvarstenkning ses på som verdifulle buffersoner.

29

Det er i disse områdene – som for Nordflåtens del strekker seg vestover i Norskehavet, forbi Bjørnøya og Jan Mayen at russerne får tilgang på fordelaktig dybde og manøverrom. Det er også i disse luft- og sjøområdene at Nordflåten kan møte Østersjøflåten, og dermed stenge av den skandinaviske halvøya dersom det skulle oppstå en krise i forholdet til USA. Dermed øves det på fremskutte forsvarskonsepter, som blant annet innbefatter Svalbard, Troms, Finnmark, Bjørnøya, samt tilstøtende luft- og sjøområder på norsk side av grensen. For Russland er det selvfølgelig en stor fordel om USA holdes langt sør for polarsirkelen. Da blir det enklere å senke garden fremfor hele tiden å være på tå hev med hensyn til amerikanske bombefly, destroyere og undervannsbåter som tidvis opererer ut ifra norske landområder. Ifølge Direktoratet for strålevern og atomberedskap hadde det frem til 2018 vært en firedobling av ankomster med amerikanske, britiske og franske atomubåter til Norge (Selnes, Eikelmann og Amundsen 2018). I 2018 var det mellom tre og fire månedlige ankomster av amerikanske kjernefysiske ubåter til og fra Norge (Nilsen 2018a).

I et historisk perspektiv har satsingen på å stille med norske fremfor amerikanske styrker i de norsk-russiske grenseområdene vist seg å være vellykket. Da norske myndigheter satte foten ned for stadig flere amerikanske flygninger ut fra Andøya i 1957, gjennom en selvpålagt begrensning om ikke å tillate allierte tokt øst for 24 lengdegrad (en linje som går omtrent mellom Hammerfest og Alta), fikk i stedet Forsvaret maritime patruljefly fra USA; dermed kunne aktiviteten inn mot de sovjetiske basene fortsette, men med norske mannskaper (Klevberg 2012, s. 149–150). Sett med russiske øyne virket dette mindre provoserende, også i dag, fordi de slipper å forholde seg til amerikanske rivaler som tidvis ønsket å patruljere tettere opp til den sovjetiske territorialfarvannsgrensen i nord enn det russiske (og tidvis også norske) myndigheter var bekvemme med.

Under den kalde krigen var dette en nyttig begrensning, sett med norske øyne. Regjeringen og de militære fikk en eksklusiv etterretningskanal inn til amerikanske myndigheter – noe som under den kalde krigen ble en slags «allianse i alliansen» (Berg og Pharo 1997, s. 77–80). Men også fordi Norge, på grunn av sin geografiske tomteverdi overfor USA, fikk tilgang på avansert teknologi til den nasjonale etterretningstjenesten. Dette bidro til å styrke situasjonsforståelsen og beslutningsgrunnlaget som allierte politikere og militære trengte for å respondere på riktig måte dersom det skulle oppstå en krise i nord.

I dette perspektivet er det derfor paradoksalt at norske myndigheter valgte den billigste måten å innrette Forsvaret på, ut ifra de fire alternativene som

30