Randstatens problemer

Kapittel 1

Randstatens problemer

Har USA blitt en del av problemet snarere enn en del av løsningen på Norges sikkerhetsutfordringer i nord? Er det slik at jo mer Norge knyttes opp til USA, desto mer sikkerhet får landet? Hva med NATO, selve grunnpilaren i forsvaret av Norge? Vil mer alliansetilpasning gjøre befolkningen tryggere, eller vil myndighetene bare utsettes for mer russisk press? Det er ingen grunn til å anta at Russland er redd for et lite norsk forsvar, som ifølge egne myndigheter er så svakt at de knapt fungerer i fredstid (Forsvarsdepartementet 2018, s. 56). Det eneste Russland frykter når det gjelder Norge, er at landet blir utgangspunkt for amerikanske operasjoner inn mot deres egne baser.

Med felles grense til Russland er derfor spørsmålet hva som er i Norges interesse. Ikke minst ettersom Norge og resten av NATO, ifølge norske myndigheter, befinner seg i «en ny normaltilstand» (Stortinget 2014). Eller som den amerikanske historikeren Robert Legvold (2016) kaller det: en ny kald krig. Dette er en situasjon som skjærer tvers igjennom Europa, fra Varangerhalvøya i nord til Krimhalvøya i sør. På begge sider av grensen forvitrer tilliten, blant annet fordi Russland og Vesten tolker hverandres intensjoner i verste mening. Egne forsvarstiltak blir utelukkende ansett som legitime og defensivt innrettet. Motpartens tilsvarende tiltak blir naturlig nok ansett som det stikk motsatte.

Russland beskylder for eksempel NATO for å være aggressiv og ekspansjonistisk, blant annet fordi alliansen utvides mot øst, samtidig som flere NATOland bombet Serbia, Irak og Libya i 1999, 2003 og 2011. USA, NATO og Norge på sin side, beskylder Russland for gjentatte brudd på folkeretten, for eksempel i krigene mot Georgia i 2008 og mot Ukraina i 2014. Samtidig beskyldes Russland for ondsinnede cyberangrep mot samfunnskritisk infrastruktur, og bruk av kjemiske stridsmidler mot folk de ikke liker.

11

Når tilliten mellom partene forsvinner, reduseres også sikkerhetsmarginene i nord. Kanalene for dialog og samarbeid blir færre. Dermed settes også normene for ikke-fiendtlig adferd i norsk-russiske grenseområder på spill. Av den grunn skal det mindre til før misforståelser eller feiltolkninger av motpartens handlinger bærer galt av sted. Likevel er det kontroversielt å stille seg undrende til dreiningen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i perioden 2014–2021. Særlig i spørsmål om alliansetilpasning opp imot USA og NATO. I mange forskningsmiljøer, politiske partier og departementer er dette på grensen til det kjetterske. For hvem vil vel stille kritiske spørsmål ved NATO og USA når Norge trenger dem som mest? Når trusselbildet i nord blir mer alvorlig og den militære spenningen stiger, burde det ikke heller vært lojalitet og samhold som skulle vært normen? Ikke kritiske spørsmål mot dem vi trenger mest. Dette gjelder særlig forholdet til USA; landet som ofret hundretusenvis av soldater i to verdenskriger på europeisk jord, fordi europeerne selv ikke klarte å holde fred med hverandre. USA er landet som bygde Vest-Europa opp igjen etter andre verdenskrig; landet som under den kalde krigen ga Norge troverdige sikkerhetsgarantier mot sovjetisk press; landet som finansierte det norske forsvaret til en verdi av 83 milliarder 1996-kroner. USA betaler i dag godt over 70 prosent av NATOs utgifter – selve ankerfestet for din og min sikkerhet.

Likevel må spørsmålene stilles. Ikke fordi det er noe galt ved å være NATOmedlem. Heller ikke å ha den militære supermakten USA som sin nærmeste allierte. Tvert imot. Norsk sikkerhet forutsetter et sterkt NATO. Norsk sikkerhet forutsetter også et sterkt amerikansk lederskap; et USA som er villig til å gå i front og lede an på vegne av det transatlantiske verdifellesskapet. Norge og de enorme havområdene utenfor kysten er for store, og befolkningsgrunnlaget for skrint til å kunne holde seg med et troverdig forsvar i møtet med Russland alene.

Spørsmålet er bare om allmenheten har nok kunnskap om hva et stadig tettere alliansesamarbeid med USA og NATO fører med seg? Kan det være at økt integrasjon i NATO, eller tettere samarbeid med USA, også bidrar til økt spenning i egne nærområder? For hva er egentlig de norske interessene i nord, i sikkerhetspolitisk forstand? Dette er et helt grunnleggende spørsmål. I rollen som russisk randstat og alliert frontlinjestat må norske myndigheter hele tiden foreta vanskelige avveininger mellom kryssende syn og motstridende interesser. Hvor langt kan allianseintegrasjonen i NATO gå før samarbeidet risikerer å slå tilbake på en selv?

12

Slike spørsmål er ikke bare et politisk anliggende. Dersom allianseintegrasjon og amerikansk forsvarssamarbeid gjør Norge til et mer utsatt krigsmål, øker også risikoen for at norske lokalsamfunn trekkes inn i den bredere stormaktsrivaliseringen som er på gang, mellom USA, Russland og Kina. Den norske utenriksministeren i 1970- og 1980-årene, Knut Frydenlund, formulerte det slik under den kalde krigen:

Utenrikspolitikk er ikke lenger et felt for de få, for eksperter og enkelte politikere. Den angår alle i deres daglige liv. Derfor må folk gis muligheten til å engasjere seg i de utenrikspolitiske avgjørelser (Frydenlund 1982, s. 14).

Likevel finnes det få analyser som på systematisk vis beskriver hvordan forsvaret av landet har endret karakter. Fra å være et nasjonalt anliggende har i dag selv små hendelser, episoder og kriser som så vidt avviker fra en fredelig normaltilstand, blitt et amerikansk eller flernasjonalt NATO-anliggende – uten særlig debatt, og uten mye forskning som kan forklare hvilke årsaker som har vært i sving. Dermed kan det synes som at spørsmål rundt norsk alliansetilpasning tas for gitt. Norske myndigheter publiserer med jevne mellomrom langtidsplaner der «bredden i forsvarsstrukturen, spesielt for mindre stater» fordrer tettere NATO-samarbeid (Forsvarsdepartementet 2012, s, 33); der «NATO knyttes tettere til Norge og norske interesser i det daglige» (Forsvarsdepartementet 2016, s. 31), og hvor «Norge blir mer avhengig av alliert samarbeid» (Forsvarsdepartementet 2020, s. 23). Dette er en villet strategi fra myndighetene side. Strategien pakkes inn i vage ord og uttrykk som det nesten trengs en doktorgrad for å trenge igjennom. Mest av alt skyldes problemet manglende betalingsvilje fra Stortingets side, i en sektor der teknologisk fordyrelse og økte driftskostnader er høyere enn i andre samfunnssektorer (Dalseg 2003, s. 7).

Argumentet om at tettere forsvarssamarbeid med Vestmaktene gir Norge mindre sikkerhet, avføder nye spørsmål. For hva er det da som er i norsk interesse, og hvordan skal i så fall disse interessene nås, ikke minst i Nordområdet, Norges viktigste strategiske nærområde? Det er her befolkningen henter ut enorme naturressurser; olje, gass, fisk (og på sikt også sjeldne jordarter) som gjør landet det bor i til ett av verdens rikeste.

Det er også i nord at Norge, USA, NATO og Russland har fått den nye kalde krigen i fanget, etter at Russland annekterte Krimhalvøya i 2014, og støttet ukrainske separatister i Donbas-regionen. Selv om det er 3000 kilometer fra Svartehavet til Barentshavet er konsekvensene likevel merkbare. Som jeg skal

13