Konkurranse fremfor samarbeid

krigens dager: rivaliseringen mellom USA og Russland i og rundt Norge; myndighetenes vanskelige balansegang, mellom å være alliert frontlinjestat i vest og en russisk randstat i øst; USAs luft- og sjømilitære oppdemming av Nordflåten ut fra norske baser; atomstyrkenes fornyede relevans; revitalisering av allierte beredskaps- og forsterkningsplanverk til Norge og Europa; frykten i Oslo for å ende opp bak fiendens fremste forsvarslinjer i Norskehavet; den forserte invitasjonspolitikken overfor amerikanske styrker; vektleggingen på avskrekking av motpartens styrker og gjenoppbyggingen av Totalforsvaret. Selv sindige eksperter som fikk i oppdrag å berede grunnen for et nytt strategisk konsept for NATO i 2020, innrømmer dette: «NATO’s political role more closely resembles the pre-1989 period when it was a bulwark of democracy against an authoritarian challenger» (NATO 2020b, s. 20). Det er med andre ord mye som minner om en ny kald krig.

For Solberg-regjeringen (2013–2021) især har denne utviklingen vært vanskelig. Blant annet fordi utviklingen har ført til at norske nærområder ikke lenger er en buffer mellom USA og Russland. Snarere er områdene i og rundt Norge et potensielt springbrett for amerikanske styrker, som med støtte fra for eksempel norske F-35 jagerfly, må være forberedt på å angripe russiske forsvarsverker – nordover mot Kolahalvøya og østover mot St. Petersburg og Kaliningrad. Denne dreiningen har i all hovedsak skjedd etter Russlands annektering av Krimhalvøya og den påfølgende støtten til separatister i Øst-Ukraina. Problemene som dette har medført, innrømmes også av norske forsvarsministre, som tidvis fremholder at den norske balansen mellom å berolige og avskrekke Russland har vært «krevende». Det er ikke er lett å kommunisere ikke-fiendtlig adferd overfor Russland, når det samtidig tilrettelegges for amerikanske operasjoner på norsk side av grensen. Kryssende syn og motstridende interesser, mellom det å være en god nabo i øst og en god alliert i vest, ser også ut til å ha blitt underkommunisert. Dette gjelder ikke bare i de delene av norske forskningsmiljøer som tilhører forsvarssektoren, eller som mottar forskningsstøtte fra Forsvarsdepartementet, men også fra myndighetene selv. Riksrevisjonen konkluderte for eksempel i 2017 med at det foregikk en mer uformell saksbehandling i statsforvaltningen «med siktemål å unngå offentlighet». Det gjaldt blant annet i saker som omhandlet det folkerettslige grunnlaget for norsk militær deltakelse i krigen mot IS i 2014,

20

forholdet til Kina etter fredsprisutdelingen i 2010, og ønsket om ikke å provosere Kina i forbindelse med Dalai Lamas besøk til Norge i 2014 (Riksrevisjonen 2017). Riksrevisjonen viste blant annet til at en tredjedel av avslagene på offentlighetens dokumentinnsyn manglet et «rettslig holdbart grunnlag». Sammen med Justis- og beredskapsdepartementet var det Forsvarsdepartementet som var verst i klassen; her unntok embetsverket nærmere halvparten av sine journalførte dokumenter fra offentlig innsyn på forhånd (ibid.).

Riksrevisoren selv, Per Kristian Foss, hevdet at det hadde utviklet seg «en redselskultur for åpenhet». Dette gjaldt særlig i måten reglene for arkivering av offentlige dokumenter ble praktisert på: «Når dokumentene ikke blir arkivert, blir de heller ikke journalført, og muligheten for innsyn blir ikke reell» (NTB 2017). Dermed forsvinner også muligheten til et opplyst, nyansert og meningsfullt ordskifte blant innbyggerne. Som en av innbyggerne ved det amerikanske støttepunktet for ubåtoperasjoner utenfor Tønsvik havn i Tromsø formulerte det i 2021, «om man ikke har informasjon, så lager man sin egen» (Sveen 2021).

Dermed kan det hevdes, slik de tre forskerne Gunhild Haagensen Gjørv, Kristian Berg Harpviken og Ståle Ulriksen gjør, at den samfunnsmessige beredskapen og den demokratiske forankringen i Norge svekkes (Gjørv, Harpviken og Ulriksen 2018).

Aller mest ønsker norske myndigheter at Russland skal bli som oss: et samfunnssystem bygd på representativt demokrati, med en liberal tolkning av menneskerettighetene, og en liberal praktisering av grunnleggende rettsstatsprinsipper. Med andre ord: Et samfunn som ser på mellomstatlig samarbeid som en vinn-vinn-situasjon, ikke som et nullsumspill. Hadde Russland vært som Sverige, et land med det samme liberale verdigrunnlaget som oss selv, ville Norge ha vært en helt normal stat; en stat som slapp å være et mulig oppmarsjområde for amerikanske styrker på vei østover, og et mulig forsvarsområde for fremskutte russiske styrker på vei vestover.

Men slik er det ikke. På begge sider av Norge, i så vel USA som Russland, vokser det frem stadig sterkere nasjonalistiske og verdikonservative krefter; brede folkebevegelser og politiske regimer som ser ut til å være mer opptatt av konkurranse og bruk av militærmakt, enn av samarbeid om felles mål.

For småstater som Norge er dette alvorlig. Når konkurransen mellom stormaktene øker, blir også handlingsrommet til småstatene mindre. I stedet for dialog og samarbeid blir militære styrker det foretrukne politiske virkemiddelet. Grunnen til dette er enkel: Det finnes ikke andre virkemidler enn militærmak-

21