Kapittel 1
Randstatens problemer Har USA blitt en del av problemet snarere enn en del av løsningen på Norges sikkerhetsutfordringer i nord? Er det slik at jo mer Norge knyttes opp til USA, desto mer sikkerhet får landet? Hva med NATO, selve grunnpilaren i forsvaret av Norge? Vil mer alliansetilpasning gjøre befolkningen tryggere, eller vil myndighetene bare utsettes for mer russisk press? Det er ingen grunn til å anta at Russland er redd for et lite norsk forsvar, som ifølge egne myndigheter er så svakt at de knapt fungerer i fredstid (Forsvarsdepartementet 2018, s. 56). Det eneste Russland frykter når det gjelder Norge, er at landet blir utgangspunkt for amerikanske operasjoner inn mot deres egne baser. Med felles grense til Russland er derfor spørsmålet hva som er i Norges interesse. Ikke minst ettersom Norge og resten av NATO, ifølge norske myndigheter, befinner seg i «en ny normaltilstand» (Stortinget 2014). Eller som den amerikanske historikeren Robert Legvold (2016) kaller det: en ny kald krig. Dette er en situasjon som skjærer tvers igjennom Europa, fra Varanger halvøya i nord til Krimhalvøya i sør. På begge sider av grensen forvitrer tilliten, blant annet fordi Russland og Vesten tolker hverandres intensjoner i verste mening. Egne forsvarstiltak blir utelukkende ansett som legitime og defensivt innrettet. Motpartens tilsvarende tiltak blir naturlig nok ansett som det stikk motsatte. Russland beskylder for eksempel NATO for å være aggressiv og ekspansjonistisk, blant annet fordi alliansen utvides mot øst, samtidig som flere NATOland bombet Serbia, Irak og Libya i 1999, 2003 og 2011. USA, NATO og Norge på sin side, beskylder Russland for gjentatte brudd på folkeretten, for eksempel i krigene mot Georgia i 2008 og mot Ukraina i 2014. Samtidig beskyldes Russland for ondsinnede cyberangrep mot samfunnskritisk infrastruktur, og bruk av kjemiske stridsmidler mot folk de ikke liker. 11
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 11
04/10/2021 16:09
