Shakespeare og renessanselitteraturen

Et drama deles i to hoved- typer, tragedie og komedie.

En tragedie har en trist slutt, der helten som regel dør. Den tragiske helten kjennetegnes av at han står over gjennomsnittsmennesket.

En komedie har en lykkelig slutt (happy ending) og har en humoristisk stil. Den komiske helten kjennetegnes av at han står lavere enn gjennomsnittsmennesket.

Du har kanskje hørt uttrykket «å være eller ikke være»? Hva tror du det handler om?

O G DE L

I likhet med andre kunstnere og vitenskapsmenn var renessanseforfatterne også opptatt av antikken. De leste litterære verk av forfatterne fra antikken og viste stor interesse for teateret, særlig de greske tragediene. Den britiske forfatteren William Shakespeare (1564–1616) ble inspirert av det greske teateret. Han skrev til sammen 36 dramaer, både tragedier og komedier, i tillegg til dikt. Shakespeare regnes som en av de største forfatterne i verdenshistorien, og skuespillene hans er fremdeles populære. Men hvordan kan verkene til Shakespeare være relevante over 400 år etter at han døde? Temaene i verkene hans er universelle og tidløse, som kjærlighet, sorg, savn, hevn og menneskets eksistens. I flere av dramaene, som Hamlet og Romeo og Julie, skildrer Shakespeare det moderne og sammensatte mennesket og viser menneskelige spørsmål som er like relevante i dag.

Hamlet – litteraturens første moderne mann

I tragedien Hamlet (først utgitt i 1603) møter vi én av de mest sentrale hovedpersonene til Shakespeare, nemlig Prins Hamlet av Danmark. Hamlet markerer begynnelsen på en ny type litteratur der individets konflikter står i sentrum. Her ser vi påvirkningen fra humanismen og tankene om at mennesket er sammensatt og har ansvar for sitt eget liv.

Hamlet regnes som det første komplette psykologiske portrettet i verdenslitteraturen (Hobbelstad, 2021). Hamlet er prins av Danmark og har kommet hjem til hoffet etter at faren hans er død. Der finner han ut at moren har

giftet seg med onkelen, som nå har blitt konge av Danmark. Videre får han beskjed om at onkelen har drept faren, og dermed begynner komplikasjonene. Hamlet møter nemlig farens gjenferd, som ber ham om å hevne drapet.

Gjennom flere monologer får den unge helten uttrykke sine fortvilte tanker og følelser rundt denne umulige situasjonen. I tredje akt spør Hamlet seg selv om han skal leve eller dø.

Å vera eller ikkje, det er spørsmålet. Er det meir edelt at eit sinn held ut kvar pil og slynge frå ein skamlaus lagnad enn at det væpnar seg mot trengselshavet og trassig stansar det? Å døy, å sova, meir er det ikkje, enn med søvn å ende all hjarteverk og alle tusen stikk vår kropp er arving til, det blir eit klimaks ein fromt kan ønske seg. – Å døy, å sova, å sova, kanskje drøyme – det er hinderet, for der i dødens søvn, kva draumar kjem når vi har slengt av oss den dødens kjøtkveil som får oss til å nøle.

gjenferd: spøkelse

monologer: enetaler

K N O G DE L

E T

Hvorfor frykter vi døden, tror du?

Herbert Nordrum som Hamlet i en forestilling på Nationaltheatret i 2021.

O G DE L

Hva tror du er grunnen til at mange mennesker holder ut og takler motgang i livene sine?

O R S K F T U

Skriv en monolog basert på Hamlets monolog «Å vera eller ikkje», som du kan lese på side 366. Bruk ditt eget språk, og trekk gjerne inn utfordringer fra ditt eget liv. Du kan også lage en vlog. Hamlets mest kjente monolog er preget av selvmordstanker. «Å vera eller ikkje vera» er et spørsmål om å leve eller å dø. Er løsningen å dø, slik at han kan slippe sorgene sine? Eller skal Hamlet velge livet, som er det eneste han kjenner? Shakespeare bruker personifisering og gir skjebnen menneskelige egenskaper ved å si at den er opprørt og sender piler mot mennesket: «dei piler ein opprørt lagnad slyngar». Med andre ord gjør skjebnen livet vanskelig for oss som mennesker; det er ikke alt vi rår over selv. For Hamlet innebærer disse vanskelighetene at faren blir myrdet, og moren gifter seg med den antatte gjerningsmannen. Shakespeare sammenlikner også døden med søvn og å sove. I monologen sier Hamlet at han kjenner lengselen etter døden fordi han vil unnslippe «all hjarteverk og livets tusen stikk».

Kven ville bera børa, med grynt og sveitte i eit strevsamt liv, om ikkje angst for noko etter døden – bak grensa i det uoppdaga landet som ingen vender heim ifrå – stal vår vilje, ja, heller fekk oss til å bera pinsla enn til å fly mot landet ingen kjenner.

Fra Hamlet, akt 3, første scene. Gjendiktet av Edvard Hoem og revidert her av Hoem i 2022 (Shakespeare, 2013).

FRYKTEN FOR DET UKJENTE

Ifølge Hamlet er grunnen til at vi mennesker holder ut motgang og «ber børa med grynt og sveitte i eit strevsamt liv», at vi har en iboende angst for noe etter døden. Vi vet ikke hva som venter oss på den andre siden, fordi ingen har vendt tilbake og fortalt oss hvordan døden er, eller om det finnes et liv etter døden. Han kaller døden et «uoppdaga land». Denne tanken var revolusjonerende sammenliknet med det religiøse synet på liv og død i Shakespeares samtid. Religionen forkynte et liv etter døden for dem som fulgte kirkens lære. Shakespeare viser seg som en mann av sin tid, en ekte humanist, ved at han stiller spørsmål ved sannheter i sitt eget samfunn. Han er kritisk til om det finnes et liv etter døden, siden det ikke finnes noe bevis. Vi har fortsatt ingen svar på dette store spørsmålet. Livet er alt vi vet og alt vi har. Fornuften seirer for Hamlet, han velger livet for seg selv, men historien hans ender likevel i en tragedie. I likhet med de greske tragediene dør helten i Hamlet sammen med de fleste andre av karakterene i stykket. Slik skildrer Shakespeare det moderne mennesket, og slik er skuespillene hans relevante også i dag.