Christian Krogh: Albertine (utdrag

christian krohg (1852–1925) var en norsk kunstmaler og forfatter som knyttes til naturalistisk kunst og litteratur. Han var en del av kunstnerkretsen Kristiania-bohemen og aktiv i sedelighetsdebatten som foregikk i samtiden. Du kan lese mer om Kristiania-bohemen og sedelighetsdebatten på side 210 . om teksten Romanen Albertine kan leses som et innlegg i sedelighetsdebatten. Boka vakte oppsikt da den kom ut i Kristiania (Oslo) i 1886. Utdraget nedenfor er de aller siste sidene av romanen. Vi treffer Albertine når hun er på vei inn til legeundersøkelse. En slik undersøkelse var obligatorisk for prostituerte. Albertine er ikke prostituert, men er likevel blitt innkalt etter at hun er blitt voldtatt av en politimann. Hvilke overlevelsesmekanismer kan slå inn hos et menneske når man tvinges inn i truende situasjoner eller utsettes for overgrep?

jossa evensen: venninne av

Albertine

dis: å si «De» til hverandre (i motsetning til å være dus og si «du»). Markerer avstand.

ALBERTINE (UTDRAG)

X

«Værsgo», sa konstabelen og pekte innover en lang, mørk gang. – – – Hun var endelig blitt ført inn og så hans sorte, kortklipte isse bøyd over en protokoll bak en fengselsgul skranke.

«Albertine Kristiansen», meldte konstabelen og gikk ut.

Winther så flyktig fra siden på henne, reiste seg og gikk frem og tilbake med hendene i lommen.

«Albertine Kristiansen», sa han, «hva er det egentlig De lever av – bor hos Deres foreldre, kan jeg tenke? – Ja, det er vel bare så av og til, etter hva jeg hører. – De, Albertine Kristiansen – De – De er inne på et farlig skråplan. – Her foreligger flere meldinger, jeg sier ikke hvem det er fra, det er fra noen venninner av Dem, – det er dårlige venninner De har. – De har omgås meget med Jossa Evensen før, og nå har De begynt igjen, sies det – det foreligger som sagt flere klager. – Her er en fra en av byens beste familier. En ung sønn av huset har vært borte i flere netter, og han har vært sammen med Dem. Det blir vel intet annet for enn å la Dem undersøke av legen. –Nå, hvorfor svarer De ingenting? Man pleier da iallfall be om å slippe og love å forbedre seg – i så fall kunne jeg jo ta under overveielse –. De er, om jeg så måtte uttrykke meg, inne på en meget farlig vei – en ung pike som ikke lever skikkelig, bringer en forferdelig ulykke over seg selv og over sin familie. – Hvorfor svarer De ikke? – Ler De? De vil nok snart få noe å le av! – Jeg tenker det er best De kommer inn til legen. – Hva sier De om det?»

Hun var blek og lo. Hun hørte nok han talte om legen, men – ville han late som han aldri hadde sett henne før – han? Hun syntes hun så ham stå foran vaskevannsbollen igjen. –

Han bet seg i leppen.

«Jeg hadde tenkt å la Dem gå gjennom denne døren», han pekte på en dør til venstre, «så var det ingen som så Dem».

Hun lo høyt. «Er vi blitt Dis nå da, Emil?»

Han gikk fort hen og rev døren opp.

«Fredriksen!»

«Før henne inn til legen!»

Albertine lo. «Du Emil, du har glemt en nattskjorte og et par tøfler hos meg – vil du ikke komme og hente dem?»

«Ta Dem i akt De», sa han kaldt; «Holder De på lenger med denne måten å snakke på her, så går det Dem enda verre.»

«Mangelsgård vel», sa hun og lo.

Winter vinket til konstabelen, han tok henne fast i armen og ledet henne ut.

Da med en gang skjønte hun det riktig. «Doktoren! Nei – nei – nei,» hvisket hun til konstabelen, «jeg vil ikke, jeg vil ikke – la meg gå, jeg skal være skikkelig, jeg skal aldri gå ut mer, å la meg gå! La meg få tale med fullmektigen igjen!»

«Kom her», sa han.

Det duftet sterkt av moskus i det værelse han førte henne inn i, og raslet i silke og stiveskjørter. Til venstre var en dør der det kom en ut med svær hatt og knappet sine hansker og så på henne og mønstret henne fra topp til tå og smilte kjent. Huff da! Og hun trakk seg tilbake for alle disse sminkede øyne og klemte seg inn til konstabelen.

«Kom nå!» sa konstabelen.

De så på henne alle sammen og småsmilte.

Konstabelen lukket opp døren, og glad over å slippe å bli sett lenger på av alle disse sminkede, frekke Vika-tøsene skyndte hun seg over terskelen og gjorde et par forte skritt inn på gulvet i det giftiggrønne værelset med de fengselsgule trepanelinger og fengselsgule tremøbler på det grå gulv.

Men plutselig stanset hun brått opp. – Været gikk fra henne, og hun snappet etter ånde, mens knærne skalv imot hverandre.

Der, like imot henne, på den annen side av det store, fengselsgule bordet midt i værelset – der stod den jo – stolen, den forferdelige stol, hennes evige skrekk, hennes uavlatelige angst, men som hun hadde glemt igjen en stund der ute under de offentlige fruentimmernes frekke øyne. Der stod den, høy og fæl, minst en meter høyere enn bordet, med en halvrund innskjæring i det brunslitte, lærbetrukne sete og en lav, skrå rygg, der stod den, og viste sin uhyggelige profil, og foran den lille trappen som førte opp til setet stod en ung herre som hun ofte hadde sett ved musikken på Karl Johan – med en sort liten knebel og mørke øyne og rettet på sin lorgnett mens han ventet på henne.

Blodet banket i tinningene, knærne skalv imot hverandre, og hun snappet tungt etter været.

Umulig, umulig, hun måtte synke i jorden av skam. – Aldri stige opp på det forferdelige fengselsgule stillaset … bare hun hadde kunnet synke rett ned i jorden!

Men med en befalende gestus pekte han dit hen, den eldre, lyse, skjeggløse herre som stod der borte ved den fengselsgule vasken mellom vinduene og tørret hendene på det hvite håndkle. – Han pekte der hen med den hvite, halvvåte hånden så befalende at hun gikk, syntes ikke hun kunne, men gikk allikevel bortover det grå gulvet langs det store, gule bordet.

Foran stolen, ved trappen stanset hun med nedslagne øyelokk og øynene festet i gulvet, og den unge herren med den sorte knebelen som hun kjente fra musikken, rettet igjen på lorgnetten og sa ganske likegyldig –: «Værsgo, sett Dem opp!»

Hun så opp på ham med store, forvillede øyne, som om hun ikke forstod.

mangelsgård: arbeidsanstalt for fattige og utstøtte

moskus: parfymeduft

vika-tøsene: mange av de prostituerte i Kristiania oppholdt seg i området der

Vikaterrassen ligger i dag

offentlige fruentimmerne: de prostituerte

knebel: bart lorgnett: briller uten stenger

blottede legeme: avkledde kropp

Men han rørte ikke en muskel i ansiktet, bare pekte på den lille trappen og sa –:

«Vil De gå opp de trinnene der og sette Dem på det setet der» – og med et lite smell lot han hånden falle flat ned på lærbetrekket.

Hun ble stående enda et sekund, så grep hjelpeløsheten henne helt, og igjen gikk benene mekanisk av sted og bar henne oppover trinnene.

Men kommet opp på det øverste trinnet vendte hun seg lynsnart om, og idet hun dumpet ned i setet med knærne presset tett imot hverandre, grep hun med begge hender om dem og glattet kjolen godt ned om legger og ankler og ble så sittende der med én hånd på hvert kne, bøyd litt forover og stirret der oppe fra sitt opphøyde sete forvillet ned på assistenten og på doktoren og på doktoren og på assistenten.

Men ingen av dem så på henne. Doktoren hengte rolig det hvite håndkle fra seg på den fengselsgule paneling og satte seg hen ved det store gule bordet foran protokollen – og assistenten så ikke høyere opp enn til stolens sete og sa rolig belærende: «Du må sette deg helt inn i setet og lene deg tilbake mot ryggen.»

Hun så seg hjelpeløst om, og svetten sprang kald frem på tinningene, men så plutselig flyttet hun seg helt inn i setet og falt med håndbaken over øynene og et eneste tørt hulk tilbake mot stolens sterkt bakoverbøyde rygg, mens hun uvilkårlig uten å vite det presset knærne hardt imot hverandre som i bevisst angst for det som nå skulle skje.

Og mens hun lå der med hånden for øynene, tilbakelent oppe i den høye stolen, med leggene og føttene hengende ned fra kanten av setet, nesten bevisstløs av skam, følte hun klærne bli brettet opp om hoftene og lagt henover brystet. Og det ble kaldt omkring de sammenpressede knær, og på hvert av dem la det seg en varm hånd, som tok tak og ville bryte dem fra hverandre.

Hun bet tennene sammen og stred imot alt det hun orket, men de to hender ble for sterke – da plutselig doktoren for opp og stampet i gulvet og skrek med brutal stemme:

«Nei, ikke noe sludder! Hun skal værsgo selv ta knærne fra hverandre!» Og vendt mot henne:

«Tror du det er for moro skyld vi står her da, tøs? Værsgo – knærne fra hverandre!»

Assistenten hadde sluppet – men hun rørte seg ikke, bare bet i fortvilelse tenner og knær enda fastere sammen enn før og presset håndbaken inn mot øynene så hardt at hun så stjerner.

«Nå», skrek den brutale stemmen, denne gang like henne ved henne, og det stampet igjen i gulvet – «blir det til noe? eller skal jeg …».

Og grepet av redsel følte hun de skjelvende knær rent mekanisk gå fra hverandre, og hun syntes hun måtte dø av skam, og alt gikk rundt for henne, og det sortnet for øynene, og hun trodde hun skulle besvime.

Så plutselig følte hun instrumentet mot sitt blottede legeme, og hun skvatt til, men ble så liggende der i dyp redsel uten å turde røre en muskel og med en rent unaturlig klar bevissthet. … Du store Gud – hun lå her altså virkelig nå, det var henne, henne selv som lå her i denne forsmedelige stolen med klærne oppover brystet, og han, den unge herren, med knebelsbarter og lorgnetten, som hun kjente fra musikken, han stod virkelig der foran henne og undersøkte henne med sprinkelhornet – utenkelig som det var, så var det dog sant – og enda var hun ikke død av skam …

Hun lå der en stund forbauset med håndbaken for øynene og så seg selv i tankene ligge der i den forsmedelige stilling foran den unge herren –! Og hun levde virkelig – var slett ikke død av skam – forunderlig!

Og hun gløttet litt opp under håndbaken og fikk se det øverste av den hvite pannen hans med det sorte velkjemmede hår, skilt i midten, mot vindusruten – og hun følte sprinkelhornet bevege seg … utrolig!

Og han trakk hodet litt tilbake og la det litt på skakke for å se bedre, og hun så med forbauselse på dette rolige, forretningsmessige ansikt – – som om ingenting var på ferde! Men så ble hun ganske rolig og begynte å tenke. … Nei, men det var jo heller ikke noe på ferde for ham. Når han var ferdig med henne, skulle han jo undersøke den neste, en av de andre der ute, og så en til, en etter en, alle sammen. Og i morgen likedan og i går – og hun husket på hvor slitt det var, dette brune lærbetrekket – – – her hadde jo Oline ligget og alle hennes venninner fra den tiden – og her hadde jo Jossa ligget og Valeria – alle sammen de hun kjente, så hadde de jo måttet opp i denne stolen – og nå hun åsså. Og i grunnen var det jo ikke så farlig heller – nå var hun ganske rolig – det var skrekken som var det verste – pytt sann!

Oline hadde så men rett – hun hadde vært dum. Tenke seg alt det sludderet hun hadde sittet og tenkt på hjemme ved vinduet foran maskinen! – Stygt! stygt! stygt! – det var i grunnen alt hun hadde tenkt – hadde aldri våget å tenke seg det slik som det var, det stygge! Når alt kom til alt, så var det bare sludder med dette stygge – og hun hadde nær begynt å le ved tanken på at hun ikke hadde kunnet forstå at gamla hadde kunnet gjøre noe så stygt med’n far.

Men plutselig ble sprinkelhornet tatt bort, og hun hørte assistenten si: «Nei – ingenting», og følte at han brettet klærne nedover hoftene igjen. Hun ble liggende med hånden for øynene. «Ja nå er det forbi», sa han, «nå kan du gå ned igjen».

Hun tok hånden fra øynene, reiste seg litt forvirret og steg ned. Og nå, da hun ikke lenger var naken, nå kom skammen igjen, og hun ble rød som dryppende blod. Men ingen av dem la merke til det engang. Doktoren der henne ved bordet så ikke opp, bare bladde i protokollen, og assistenten bare sa «Værsgo – nå er det ikke mer» i den likegyldigste tone av verden og fulgte henne hen til døren og ropte: «den neste», så snart hun var kommet over terskelen.

Og før hun kom dit ut, hadde hun alt fått den bleke, fine olivenfarven sin igjen – og freidig, som om ingenting var, mønstret hun nå, da hun gikk igjennom venteværelset, disse offentlige fruentimmer som hadde sjenert henne så da hun gikk inn, deres ansikter, deres klær, deres hatter. «Hu har visst sleppi visitasjon, hu», sa en av dem litt forundret. «Hu har vel det da», sa et par andre.

sprinkelhornet: instrument som brukes til gynekologisk undersøkelse

XI

Midt på natten i kaldt, stjerneklart vær og klart tindrende måneskinn på de snelagte gater vandret Helgesen og Smith og et par andre unge herrer, som kom fra ball, av sted oppover Bakkegaten fra vestsiden.

De skulle bare ha seg en liten svipp innom i Vika, før de gikk hjem.

Napoleons Slott hadde de passert og hadde heller ikke tatt ned Skolegaten, men slentret muntre og skravlende av sted oppover bakken med sine sorte skygger på den hvite sne, som knirket under deres føtter.

helgesen: en som Albertine var forelsket i tidligere

Oppe på toppen av bakken stanset de. For over på hjørnet av Vinkelgaten, oppe på den lille stentrappen derover, der var døren slått opp på vid vegg, og midt i lampelyset, som strømmet ut på gaten og kløvde skyggen langs husveggen for så å forsvinne i det sterke måneskinn utenfor, der stod en stor pike og ropte til dem. Sterke hofter under et kort rødt ullskjørt med hvite strømper under, en svær barm under den blekrøde nattrøye og et stort sort hår uordentlig hengende nedover skuldre og hals.

«Kom inn til meg da, gutter!» ropte hun med høy stemme. «En etter en – alle sammen! Dere skal få det gratis! Kom – – – – – – – – – – – –!»

Pikene i de omkringliggende husene kom ut på gaten og lo av henne.

«Men er du reint gæren da, Albertine», sa en av dem, «eller å er det som går av deg?»

«Død og pine», hvisket Helgesen til de andre, «det er jo Albertine! Nei, det er for vemmelig. – Kom, la oss gå!»

«Å, jeg er så kåt, jente, så du veit d’ikke», svarte Albertine og vendte seg igjen mot de unge herrene.

«Kom inn til meg, gutter!» ropte hun igjen. «Kom inn til meg! – én for én … alle sammen … Dere skal ikke betale … kom – – –!»

Men ingen av dem fikk lyst. Hun så briljant ut der hun stod oppe på trappen, midt i døråpningen, i lampelyset som strømmet ut igjennom den åpne døren; men ingen av dem fikk lyst på henne – de gikk videre.

Og som de skled på sneen nedover den bratte bakken forbi dueslaget til Mellemgaten, hørte de henne jamre seg for de andre jentene der oppe:

«Jøsses! Jøsses!» skrek hun, «skal jeg da være hore og enda ikke – – – –– – –? Jøsses! Jøsses! – – –».

Så var de om hjørnet av Mellemgaten og kunne ikke høre mer.

Fra Albertine, 1886. Språklig modernisering: Kirsten Hemmer, 2004.

OPPGAVER

1 Hvordan opplever Albertine den gynekologiske undersøkelsen? Hvordan utvikler hun seg fra legebesøket og til slutten av romanen, når hun har blitt prostituert?

2 Hvilke virkemidler bidrar til å få fram Albertines opplevelse av legeundersøkelsen? Vurder om virkemidlene er typiske for en naturalistisk skrivemåte.

3 Finnes det noe som viser determinisme i teksten?

Hvordan kommer det i så fall fram? 4 Skriv om slutten på utdraget som begynner med

«Kom inn til meg da, gutter!» slik at Albertine blir den personale fortelleren. Hvordan opplever hun denne situasjonen?

5 Albertine ble beslaglagt da den kom ut i 1886, og

Christian Krohg fikk en bot. Foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» (side 456), som

Arnulf Øverland holdt i 1933, førte til at han ble tiltalt for blasfemi. Diskuter med en medelev hvorfor tekstene vakte så sterke reaksjoner i sin samtid.

Oppgaven kan utvides til en norskfaglig artikkel der du diskuterer det samme spørsmålet. Bruk gjerne skriveramma som du finner på side 22.