Alexander Kielland: «En god samvittighet»

alexander kielland (1849–1906) var en norsk forfatter som skrev realistisk og samfunnskritisk skjønnlitteratur i 1880-årene. Han var politisk aktiv som skribent, redaktør og borgermester i Stavanger. om teksten Du kan lese mer om novellen «En god samvittighet» på side 196. Burde fattige mennesker være moralske og følge moralske regler for å fortjene hjelp og pengestøtte?

EN GOD SAMVITTIGHET

Utenfor advokat Abels haveport holdt en liten, elegant vogn, forspent med to fete, blanke hester.

På seletøyet fantes det hverken sølvbeslag eller annet metall, alt var matt sort, og alle spenner var overtrukket. I lakkeringen på vognen var det en liten skygge av mørkegrønt, hyndene hadde en beskjeden støvgrå farve, og det var først på nært hold man oppdaget at betrekket var av den sværeste silke. Kusken så ut som en engelsk prest – i sort tettknappet frakk med en liten oppstående krave og stivt hvitt halsbind.

Fru Warden, som satt alene i vognen, bøyet seg fremover og la hånden på det elfenbens håndtak; hun steg langsomt ut, trakk den lange kjole efter seg og lukket omhyggelig vogndøren.

Man kunne undre seg over at kusken ikke steg av for å hjelpe; de fete hester så ikke ut som om de ville finne på galskaper om han slapp tøylene.

Men når man betraktet dette urokkelige ansikt med de verdige, gråsprengte whiskers, forstod man straks at det var en mann som visste hva han gjorde, og aldri forsømte noe av sin plikt.

Fru Warden passerte gjennom den lille have foran huset og trådte inn i havestuen. Døren til det neste værelse stod halvåpen, og der inne så hun husets frue ved et stort bord bedekket med bunker av lyst tøy og spredte nummer av «Bazaren».

«Ah – hvor du kommer beleilig – søte Emilie!» ropte fru Abel, «jeg er ganske fortvilet over syjomfruen: hun kan ikke finne på noe nytt. Og her sitter jeg nu og søker i ‘Bazaren’. Kjære! legg ditt sjal og kom og hjelp meg; – det er en spaserkjole!»

«Jeg er nok lite skikket til å hjelpe deg, hvis det gjelder pynt», svarte fru Warden.

Den gode fru Abel stirret på henne; der var noe foruroligende i tonen, og hun hadde en umåtelig respekt for sin rike venninne.

«Du husker visst jeg fortalte deg forleden at Warden har lovet meg – det vil si» – rettet fru Warden seg selv – «han hadde bedt meg bestille en ny silkekjole» –

«Hos madame Labiche – ja visst!» – avbrøt fru Abel, «og nu er du formodentlig på veien til henne? – Å ta meg med! – det er så morsomt!»

«Jeg kjører ikke til madame Labiche» – svarte fru Warden nesten høytidelig.

«Men Gud – hvorfor ikke?» – spurte hennes venninne og gjorde sine gode, brune øyne sirkelrunde av forbauselse.

«Ja – jeg skal si deg» – svarte fru Warden, «jeg synes ikke at vi med god samvittighet kan gi så mange penger ut til unødig stas, når vi vet at i byens utkanter – i selve den by hvor vi bor, lever det folk i hundrevis, som lider nød – bokstavelig talt: nød!»

hyndene: flate benkeputer

whiskers: kinnskjegg

«bazaren»: et magasin

armoden: fattigdom, nød

«Ja – men» – innvendte fru Abel og kastet et usikkert blikk henover sitt bord, «det er nu engang så her i verden; vi vet jo at ulikheten» –

«Vi bør vokte oss for å forøke ulikheten og heller gjøre hva vi kan for å utjevne den», avbrøt fru Warden. Og det forekom fru Abel at hennes venninne kastet et misbilligende blikk henover bordet, tøyene og «Bazaren».

«Det er jo bare alpakka» – innskjøt hun fryktsomt.

«Gud bevares – Caroline!» ropte fru Warden, «tro endelig ikke at jeg bebreider deg noe. Det er jo ting som så ganske avhenger av hvert menneskes oppfatning; – enhver får handle således som han synes han kan forsvare det overfor sin samvittighet».

Samtalen førtes ennu en stund; og fru Warden fortalte at det var hennes hensikt å kjøre ut i den usleste av forstedene, for med egne øyne å forvisse seg om tilstanden blant de fattige.

Den foregående dag hadde hun lest en årsberetning fra et privat velgjørenhetsselskap, hvorav hennes mann var medlem. Hun hadde med vilje unnlatt å søke opplysning hos politiet eller fattigvesenet; det var nettopp hennes hensikt selv – personlig å oppsøke armoden, lære den å kjenne og så hjelpe.

Damene skiltes litt koldere enn sedvanlig. De var begge i en alvorlig stemning.

Fru Abel forble i havestuen; hun følte slett ikke lenger noen lyst til å ta fatt på spaserkjolen igjen, – skjønt tøyet virkelig var så smukt. Hun hørte den bløte lyd av vognen som rullet bort på den glatte vei i villakvarteret.

«Hvilket godt hjerte Emilie har» – sukket hun.

Intet kunne nu være mere fjernt fra den godmodige fruens karakter enn misunnelse; og allikevel – det var med en følelse av den art at hun i dag så efter den lette vogn. Men om det var venninnens gode hjerte eller den nydelige vogn hun misunte henne, var ikke godt å vite.

Kusken hadde sin ordre, den han hadde mottatt uten å fortrekke en mine; og da det ikke fantes innvendinger i hans munn, kjørte han dypere og dypere inn i de forunderligste gater i fattigkvarteret med et ansikt som om han kjørte til hoffball.

Endelig fikk han befaling til å stanse, og det var også på høy tid. For gaten ble trangere og trangere, og det så ut som om de fete hester og den fine vogn om et øyeblikk ville bli sittende fast som en propp i en flaskehals.

Den urokkelige viste intet tegn på engstelse, skjønt situasjonen i virkeligheten var fortvilet. Et vittig hode, som stakk ut av et takvindu, anbefalte ham endog å slakte hestene på stedet, da de dog aldri kunne komme levende ut igjen.

Fru Warden steg ut og bøyet inn i en enda trangere gate; hun ville oppsøke det verste.

I en dør stod en halvvoksen pike; fruen spurte: «Bor her meget fattige folk i dette hus?»

Piken lo og svarte noe, idet hun strøk tett forbi i den trange dør. Fru Warden forstod ikke hva hun sa; en fikk et inntrykk av at piken hadde sagt noe stygt.

Hun trådte inn i det første værelse hun traff.

Det var ikke noe nytt for fru Warden at fattige folk aldri holdt sine rom tilstrekkelig utluftet. Men hun ble allikevel så betatt av den atmosfære hun begynte å innånde, at hun var glad ved å få sette seg på ovnsbenken.

Det var noe i den håndbevegelsen hvormed konen i stuen strøk de klær som lå på benken, ned på gulvet, og i det smil hvormed hun innbød den fine dame til å ta plass, som var påfallende for fru Warden. Det gjorde inntrykk av at den stakkars kvinne hadde kjent bedre dager; – skjønt hennes bevegelser var mere feiende enn egentlig fine og smilet langtfra behagelig.

Det lange slep av fruens perlegrå visittkjole lå utover det sorte gulv, og idet hun bøyet seg og trakk det til seg, måtte hun selv tenke på et uttrykk hos Heine: «hun så ut som en bonbon som er falt i sølen.»

Samtalen begynte og førtes som det slags samtaler pleier å føres. Om hver var forblitt i sitt sprog og innen sin tankegang, ville disse to kvinner ikke ha forstått et ord av hinannen.

Men da den fattige alltid kjenner den rike så meget bedre enn den rike kjenner den fattige, så har denne siste tilegnet seg et eget sprog – en egen tone, som erfaring har lært ham å bruke når det gjelder å bli forstått; – det vil si forstått således at den rike får lyst til å være velgjørende. Nærmere hinannen kunne de aldri komme.

Dette sprog forstod den fattige kone til fullkommenhet, og fru Warden hadde snart et omriss av hennes elendige tilværelse. Hun hadde to barn –en gutt på fire, fem år, som lå på gulvet, og et lite barn ved brystet.

Fru Warden betraktet det lille gråaktige vesen og kunne ikke begripe at det allerede var tretten måneder gammelt. Selv hadde hun hjemme i vuggen en liten koloss på syv måneder, som var minst en halv gang så stor.

«De må gi barnet noe styrkende» – sa hun; det foresvevet henne noe om Kindermehl og appelsingelé.

Ved ordene «noe styrkende» reiste det seg et lurvet hode i sengehalmen; det var en blek huløyet mann med et stort ulltørkle om hodet.

Fru Warden ble redd. «Deres mann?» – spurte hun.

Den fattige kone svarte ja –, det var hennes mann. Han var ikke gått på arbeide i dag, fordi han hadde sådan tannpine.

Fru Warden hadde selv hatt tannpine og visste hvor vondt det er. Hun talte noen ord av oppriktig medfølelse.

Mannen mumlet noe og la seg ned igjen, og i det samme oppdaget fruen en person hun ikke før hadde bemerket.

Det var en ganske ung pike, som satt i kroken på den annen side av ovnen. Hun stirret et øyeblikk på den fine dame, men trakk straks hodet til seg og bøyet seg forover med ryggen nesten vendt mot den fremmede.

Fru Warden tenkte at den unge pike hadde et håndarbeide i fanget, som hun ville skjule; kanskje var det noe gammelt tøy hun satt og lappet.

«Men hvorfor ligger den store gutt på gulvet?» – spurte fruen.

«Han er lam» – svarte moren. Og nu fulgte en omstendig beskrivelse og megen lamenteren over den stakkars gutt, som var blitt lam i hoftene efter skarlagensfeberen.

«De må kjøpe ham» – begynte fru Warden – «en rullestol» – ville hun ha sagt. Men det falt henne inn at det var bedre hun kjøpte en selv. Det var ikke gavnlig at fattige fikk mange penger mellom hendene; men noe ville hun dog gi konen straks. For her ville hun hjelpe, her var virkelig trang til stede; og hun grep i lommen efter sin portemoné.

Den var der ikke. Det var ergerlig – den måtte ligge i vognen.

Nettopp som hun ville beklage sitt uhell for konen og love henne å sende penger senere, gikk døren opp og en velkledt herre trådte inn. Hans ansikt var meget fyldig og av en egen tørr blekhet, som om han spiste mel.

bonbon: drops

hinannen: hverandre

kindermehl: morsmelkerstatning

lamenteren: klagesang

gavnlig: til hjelp

portemoné: pengepung, lommebok

fattigforstander: en som hjalp de fattige, ofte ansatt i menigheten

fruentimmer: kvinnemenneske (nedsettende)

«Fru Warden! – formoder jeg» – sa den fremmede herre, «jeg traff Deres vogn oppe i gaten; og her bringer jeg Dem – formodentlig Deres portemoné?»

Fruen så på den, jo – ganske riktig, det var hennes; på den glatte elfenbens flate stod E.W. innlagt med sort.

«Jeg så den tilfeldigvis, idet jeg dreiet om et hjørne, i hendene på en pike – en av de verste i kvarteret» – forklarte den fremmede; «jeg er fattigforstander i distriktet» – la han til.

Fru Warden takket, skjønt mannen ingenlunde behaget henne. Men da hun atter vendte seg mot stuen, ble hun ganske forskrekket over den forandring som med ett var foregått med beboerne.

Mannen satt overende i sengen og glodde på den fete herre, konen hadde fått et stygt smil, og om det så var den lille lamme stakkar, så hadde han veltet seg mot døren og støttet på sine tynne armer stirret han opp som et lite dyr.

Og i alle disse øynene var der det samme hat, den samme kampferdige tross, og det kjentes for fru Warden som om det la seg uhyre avstander mellom henne og den stakkars kvinne, som hun nettopp hadde talt så åpent og fortrolig med.

«Så du ser slik ut i dag – Martin!» sa herren med en ganske ny stemme, «jeg kunne tenke at du var med i natt. Jaja! – i eftermiddag kommer de efter deg; du skal innsettes på to måneder».

Plutselig – som et vannfall brøt det løs: Mannen og konen i munnen på hinannen, piken bak ovnen kom frem og stemte i, den lamme skrek og veltet seg, – ord kunne ikke skjelnes, men lyden, øynene, hendene – det var som om den lille kvalme stue måtte sprenges av den ville lidenskap som eksploderte.

Fru Warden ble blek og reiste seg; herren åpnet døren og begge skyndte seg ut. I gangen hørte hun en skrekkelig fruentimmerlatter bak seg. Det måtte være konen, – den samme kone som hadde talt så blidt og mismodig om de stakkars barn.

Hun følte halvveis uvilje mot en mann som hadde fremkalt den rystende forandring, og da de nu fulgtes oppover gaten, hørte hun på ham med et koldt, fornemt uttrykk.

Men litt efter litt forandredes hennes mine; der var i virkeligheten så meget i hva han sa.

Fattigforstanderen talte om hvor godt det gjorde ham å se at en dame som fru Warden hadde så meget hjerte for de stakkars fattige. Var det enn å beklage at selv den mest velmente hjelp så ofte kom i uheldige hender, så var det dog alltid noe skjønt og oppløftende at en dame som fru Warden –

«Men» – avbrøt hun, «trenger da ikke disse mennesker i høy grad til hjelp? – Jeg fikk det inntrykk at spesielt konen engang har sett bedre dager, og at hun – hvis hun i tide ble hjulpet – muligens kunne heves opp igjen».

«Det gjør meg ondt å måtte si Dem – frue! at hun har vært et meget beryktet fruentimmer», sa fattigforstanderen i en mildt, beklagende tone.

Det gjøs i fru Warden.

Med et sådant fruentimmer hadde hun talt – og talt om barn; hun hadde endog nevnt sitt eget barn, som lå hjemme i sin rene vugge. Det var nesten som om hun måtte skynde seg hjem og se om det var like sunt og rent.

«Og den unge pike?» spurte hun fryktsomt.

«Ja – fruen bemerket vel hennes hm! – hennes tilstand?»

«Nei – De mener?»

Den fete herre hvisket noen ord.

Fru Warden fór sammen. «Med mannen! – mannen i huset?»

«Ja – frue; det gjør meg ondt å måtte fortelle Dem det; men De kan tenke Dem at disse mennesker» – og han hvisket igjen.

Det var for meget for fruen. Hun ble nesten svimmel og tok imot herrens arm. De gikk nu hurtig henimot vognen, som holdt litt lenger borte enn hun hadde forlatt den.

For den urokkelige hadde utført et kunststykke, som selv det vittige hode hadde anerkjent med en utsøkt ed.

Efter en tidlang å ha sittet stille som et lys på bukken, hadde han latt de fete gå skritt for skritt tilbake, inntil det kom en liten utvidelse av gaten –umerkelig for alle andres øyne enn en utlært herskapskusks.

En hel yngel av lurvete barn svermet om vognen og gjorde hva de kunne for å bringe de fete ut av fatning. Men den urokkeliges ånd var i dem.

Og efterat han med et rolig blikk hadde målt avstanden mellom to trappetrinn på hver side av gaten, lot han de fete langsomt og skritt for skritt gjøre en vending – så skarp, så knapp, at det så ut som om den fine vogn måtte brytes i stumper og stykker, men så akkurat at det ikke var en tomme hverken for meget eller for lite på noen kant.

Nu satt han atter rank som et lys og målte enda en gang med øynene avstanden mellom trappetrinnene. Han noterte endog i sin hukommelse nummeret på den politibetjent som hadde overvært kunststykket, for å ha et vidne å påberope seg, om hans beretning ikke skulle bli trodd i stallen.

Fru Warden lot seg hjelpe i vognen av fattigforstanderen. Hun bad ham se innom den følgende dag og gav ham sin adresse.

«Til advokat Abel!» – ropte hun til kusken; den fete herren blottet sitt hode med et melet smil, og vognen rullet bort.

Efter hvert som de fjernet seg fra den fattige bydel, ble vognens bevegelser roligere og farten øket. Og da de kom ut på den brede beplantede vei som førte gjennom villakvarteret, snøftet de fete med velbehag i den rene fine luft fra havene, og den urokkelige slo uten noen som helst nødvendighet tre kunstmessige praktsmell.

Også fru Warden kjente hvor godt det gjorde henne å komme ut igjen i frisk luft. Hva hun hadde opplevet, og enda mere hva hun hadde hørt av fattigforstanderen, hadde lagt seg nesten bedøvende over henne. Hun begynte å klare for seg selv den umåtelige avstand mellom henne og disse mennesker.

Det var ofte forekommet henne som et altfor tungt, ja nesten hårdt sted – dette: Mange er de kalte, men få er de utvalgte.

Nu forstod hun at det måtte være så.

Hvorledes skulle mennesker – i den grad forvorpne – kunne heve seg til en moralsk høyde som bare noenlunde kunne svare til de strenge fordringer. Hvorledes måtte det se ut i disse elendiges samvittighet! – og hvorledes skulle de vel kunne motstå livets mangehånde fristelser!

Hun visste selv hva fristelse var! – hadde hun ikke en å kjempe mot –kanskje den farligste av dem alle! – Rikdommen, om hvilken det står skrevet så hårde ord.

Hun gyste ved tanken om hvorledes det ville gå, hvis dette dyr av en mann og disse elendige kvinner plutselig fikk en rikdom i hende.

de fete: hestene

forvorpne mennesker: mennesker med dårlig moral

groom: tjener eller den som satt ved siden av kusken

I sannhet, rikdommen var ingen ringe prøvelse. Det var ikke lenger siden enn i forgårs at hennes mann hadde fristet henne med en liten prektig tjener – en fullstendig engelsk groom. Men hun hadde stått imot og svart:

«Nei, Warden! – det er ikke rett; jeg vil ikke ha tjener på bukken. Vi er kanskje rike nok til det; men la oss vokte oss for overdådighet. Jeg kan så menn godt hjelpe meg selv ut og inn av vognen, og kusken skal heller ikke stige av for min skyld.»

Det gjorde henne godt å tenke på dette nu; og hennes øyne dvelte med velbehag ved den tomme plass på bukken ved siden av den urokkelige. Fru Abel, som gikk og ryddet Bazarer og tøystykker bort fra det store bord, ble overrasket ved å se sin venninne så snart tilbake.

«Nu – Emilie! er du allerede der! Jeg sa nettopp til syjomfruen at hun kunne gå igjen. Hva du før forklarte meg, har ganske betatt meg lysten til den nye kjole; jeg kan jo også nok hjelpe meg uten» – sa den gode fru Abel; men hennes leber dirret litt mens hun talte.

«Enhver får jo handle efter sin samvittighet», svarte fru Warden stille, «men jeg tror også at man kan være for skrupuløs».

Fru Abel så opp, det hadde hun ikke ventet.

«Ja, hør nu hva jeg har opplevet», sa fru Warden og begynte å fortelle.

Hun skildret det første inntrykk av det kvalme rom og de forkomne mennesker; dernest omtalte hun tyveriet av portemonéen.

«Ja, min mann påstår nu alltid at det slags mennesker ikke kan la være å stjele», sa fru Abel.

«Jeg frykter din mann har mere rett enn vi tror», svarte fru Warden.

Så berettet hun om fattigforstanderen og om den utakknemlighet disse folk hadde lagt for dagen overfor ham, som dog daglig drog omsorg for dem.

Men da hun kom til det hun hadde hørt om den fattige kones fortid, og enda mere da hun fortalte om den unge pike, ble den gode fru Abel så betatt at hun måtte be piken bringe portvin.

I det samme karaffeloppsatsen ble brakt inn, hvisket fru Abel til piken: «La syjomfruen vente.»

«Og så kan du tenke deg», fortsatte fru Warden, «– ja, det er nesten ikke mulig å fortelle» – og hun hvisket:

«Hva sier du – i én seng – alle sammen! – men det er jo opprørende!» ropte fru Abel og slo hendene sammen.

«Ja – for en time siden ville heller ikke jeg ha trodd sådant mulig», svarte fru Warden, «men når man selv har vært på stedet og personlig forvisset seg om» –

«Gud! – at du våget deg derut – Emilie!»

«Jeg er glad at jeg har gjort det; og enn mere må jeg prise den lykkelige tilskikkelse at fattigforstanderen kom just i rette tid. For likeså oppløftende som det er å hjelpe den dydige armod, som i all sin tarvelighet lever rent og nøysomt; – likeså opprørende ville det ha vært om jeg hadde bidratt til å tilfredsstille sådanne menneskers onde tilbøyeligheter.»

«Ja, du har rett – Emilie! – jeg kan bare ikke forstå hvorledes mennesker i et kristent samfunn – døpt og konfirmert – bare kan bli således! De har jo hver dag – iallfall hver eneste søndag – anledning til å høre kraftige, inntrengende prekener; og en Bibel skal – efter hva jeg har hørt – være å få for en utrolig ringe pris.»

«Ja – og når vi så tenker oss», – tilføyet fru Warden, «at ikke engang hedningene – som er uten alle disse goder – at de ikke engang har noen unnskyldning; – for de har jo samvittigheten».

«Og den taler sannelig høyt nok for hver den som vil høre» – utbrøt fru Abel med kraft.

«Ja – det vet Gud den gjør», svarte fru Warden og så hen for seg med et alvorlig smil.

Da venninnene skiltes, omfavnet de hinannen hjertelig.

Fru Warden la sin hånd på det elfenbens håndtak, steg inn i vognen og trakk sin lange kjole efter seg. Derpå lukket hun vogndøren – ikke med et smell, men langsomt og omhyggelig.

«Til madame Labiche!» – ropte hun til kusken; og i det samme vendte hun seg mot venninnen, som var fulgt helt ned til haveporten og sa med et stille smil: «Nu kan jeg dog gudskjelov med god samvittighet bestille min silkekjole.»

«Ja, det vet Gud du kan!» svarte fru Abel og så efter henne med tårer i øynene. – Derpå skyndte hun seg inn.

Fra Nye Novelletter, 1880. Her fra Vår egen litteratur. Brikt Jensens lesebok for de tusen hjem, 1991.

OPPGAVER

1 Hva er handlingen i denne teksten? Lag handlingen om til en tegneseriestripe, eller skriv et kort sammendrag.

2 Hvordan opplever fru Warden møtet med den fattige familien, og hvordan forandrer hennes inntrykk seg etter samtalen med fattigforstanderen?

3 Hvordan kan ironien i tittelen på denne novellen være viktig for å få forstå samfunnskritikken?

4 Hvorfor beskrives vogna og kusken til fru

Warden så detaljert, tror du? Diskuter med en medelev. 5 Hvilken samfunnsgruppe i sin samtid representerer fru Warden? Kan hun ses som representant for ei gruppe i dag? Her kan du tenke på ei gruppe i verdenssammenheng.

6 Reflekter over hvordan vi forholder vi oss til fattige mennesker i dagens samfunn, både globalt og i Norge. Er Kiellands samfunnskritikk fortsatt relevant? Denne oppgaven kan utvides til en fagartikkel der du drøfter spørsmålet over. Bruk skriveramma for norskfaglige artikler som du finner på side 22.