alex ander kiell and (1849 –19 0 6) var en norsk forfatter som skrev realistisk og samfunnskritisk skjønnlitteratur i 1880-årene. Han var politisk aktiv som skribent, redaktør og borgermester i Stavanger.
om teksten Du kan lese mer om novellen «En god samvittighet» på side 196. Burde fattige mennesker være moralske og følge moralske regler for å fortjene hjelp og pengestøtte?
EN GOD SAMVITTIGHET Utenfor advokat Abels haveport holdt en liten, elegant vogn, forspent med to fete, blanke hester. På seletøyet fantes det hverken sølvbeslag eller annet metall, alt var matt sort, og alle spenner var overtrukket. I lakkeringen på vognen var det en liten skygge av mørkegrønt, hyndene hadde en beskjeden støvgrå farve, og det var først på nært hold man oppdaget at betrekket var av den sværeste silke. Kusken så ut som en engelsk prest – i sort tettknappet frakk med en liten oppstående krave og stivt hvitt halsbind. Fru Warden, som satt alene i vognen, bøyet seg fremover og la hånden på det elfenbens håndtak; hun steg langsomt ut, trakk den lange kjole efter seg og lukket omhyggelig vogndøren. Man kunne undre seg over at kusken ikke steg av for å hjelpe; de fete hester så ikke ut som om de ville finne på galskaper om han slapp tøylene. Men når man betraktet dette urokkelige ansikt med de verdige, gråsprengte whiskers, forstod man straks at det var en mann som visste hva han gjorde, og aldri forsømte noe av sin plikt. Fru Warden passerte gjennom den lille have foran huset og trådte inn i havestuen. Døren til det neste værelse stod halvåpen, og der inne så hun husets frue ved et stort bord bedekket med bunker av lyst tøy og spredte nummer av «Bazaren». «Ah – hvor du kommer beleilig – søte Emilie!» ropte fru Abel, «jeg er ganske fortvilet over syjomfruen: hun kan ikke finne på noe nytt. Og her sitter jeg nu og søker i ‘Bazaren’. Kjære! legg ditt sjal og kom og hjelp meg; – det er en spaserkjole!» «Jeg er nok lite skikket til å hjelpe deg, hvis det gjelder pynt», svarte fru Warden. Den gode fru Abel stirret på henne; der var noe foruroligende i tonen, og hun hadde en umåtelig respekt for sin rike venninne. «Du husker visst jeg fortalte deg forleden at Warden har lovet meg – det vil si» – rettet fru Warden seg selv – «han hadde bedt meg bestille en ny silkekjole» – «Hos madame Labiche – ja visst!» – avbrøt fru Abel, «og nu er du formodentlig på veien til henne? – Å ta meg med! – det er så morsomt!» «Jeg kjører ikke til madame Labiche» – svarte fru Warden nesten høytidelig. «Men Gud – hvorfor ikke?» – spurte hennes venninne og gjorde sine gode, brune øyne sirkelrunde av forbauselse. «Ja – jeg skal si deg» – svarte fru Warden, «jeg synes ikke at vi med god samvittighet kan gi så mange penger ut til unødig stas, når vi vet at i byens utkanter – i selve den by hvor vi bor, lever det folk i hundrevis, som lider nød – bokstavelig talt: nød!»
hyndene: flate benkeputer
whiskers: kinnskjegg
«bazaren»: et magasin
13 | tekstsamling
405
