2 Lyder forandrer seg

kanger og Trondheim. I dag vil ungdommer fra disse byene mest sannsynlig ha et ganske likt talespråk, og færre særtrekk vil skille dialektene fra hverandre sammenliknet med tidligere.

Regionalisering skjer i hele landet, og spesielt er skillene mellom de lokale dialektene i utkanten av storbyene i ferd med å viskes ut. Men også dialekter som ligger ganske langt unna de toneangivende storbyene, ser ut til å bli påvirket. I Telemark ser man at de tradisjonelle og særegne dialektene holder på å forsvinne, fordi mange barn og unge velger en bokmålsnær eller osloaktig dialekt (Ertresvåg, 2014). Det er ganske langt fra Telemark til Oslo, så det sier litt om hvor sterk påvirkningen fra store byer kan være.

Selv om de tradisjonelle dialektene er i endring, er det likevel lett å høre den norske dialektrikdommen i det daglige, både i media og i hverdagslivet, rundt omkring i landet. Det er derfor ikke gitt at dialektene vil «dø ut». Et språk er levende, og derfor vil det også konstant forandre seg.

En tendens i all talemålsutvikling er at de tradisjonelle lydene i språket endres, og at språket forenkles. Dette fenomenet kalles språklig økonomisering.

SAMMENFALL AV KJ- OG SKJ-LYDEN

Mange unge i dag skiller ikke mellom de tradisjonelle kj- og skj-lydene. Erik Papazian (1994) skriver om en episode i en fargehandel der en yngre mann kom inn og skulle ha tak i «vindus-skitt». Damen i butikken forsto ikke helt hva slags produkt han var ute etter, før hun innså at det var «vindus-kitt» han ville ha, altså kitt som brukes til å reparere eller feste vinduer. Episoden er typisk, og at den er fra 1994, viser at dette slett ikke er et nytt fenomen. Språkforsker Karine Stjernholm (2021) viser til at denne saken fikk stor oppmerksomhet i Bergen allerede i 1980-årene. Der gikk diskusjonen høylytt på lærerrom, i aviser og i radio. I dag sprer dette lydlige fenomenet seg til stadig flere dialekter, og mange hører ikke forskjell på lydene. Det finnes mange eksempler på ord som lett kan forveksles, dersom en ikke skiller mellom de to lydene. Hva er for eksempel forskjellen på å få skyss og å få et kyss? Kjære og skjære? Tjuende og sjuende?

Sammenfallet av skj- og kj-lyden er et eksempel på språklig økonomisering som har røtter langt bak i historien. De to lydene vi har igjen, og som nå holder på å smelte sammen, er et resultat av opprinnelig sju forskjellige lyder i gammelnorsk. For eksempel uttalte man for lenge siden fuglen «tjeld» annerledes enn navnet «Kjell». I dag sier vi de to ordene på lik måte. «Skjold» og «sjor» ble også uttalt forskjellig, og det samme med «tjern» og «kjøtt». Vi ser at skrivemåten henger igjen, mens det muntlige har utviklet seg i retning av en forenkling. Noen språkforskere, for eksempel Olaf Husby (Ording, 2018), mener at i framtiden vil de to lydene vi har i dag, skj og kj, smelte videre sammen til en ren s-lyd. Kanskje folk da verken går på «skjino» eller «kino», men heller på «sino»?

K N O G DE L

E T

1 Har du lagt merke til tendenser til regionalisering av dialekter i ditt nærområde?

Hvilket syn har unge mennesker på sin egen dialekt der du bor? 2 Se for deg at du hadde begynt å legge om på den vanlige talemåten din.

Hvem hadde reagert mest negativt på dette, tror du?

Hvordan uttaler du navnet på dyret i retten du ser på bildet?

Fremdeles irriterer mange voksne seg over dette «ungdomsfenomenet» i språket. Og hva skjer når voksne mennesker gir mye oppmerksomhet til noe ungdommen gjør, og prøver å rette opp i det? Vel, det motsatte, selvsagt. Ungdom er ofte ikke så interesserte i at voksne mennesker skal fortelle hva som er riktig og galt. Å bruke ungdomsspråk signaliserer tilhørighet i en viss generasjon – og markerer avstand til en annen. Her ser vi igjen sammenhengen mellom språk og identitet.

«ØSTFOLD-L»

Et annet eksempel på språklig økonomisering er måten en del unge mennesker på Østlandet uttaler l-lyden. Tradisjonelt kan denne lyden lages på to ulike måter:

1 laminal l, også kalt mørk l, i ord som kalle, sal og bolle. Når du uttaler denne l-en ligger tungespissen langt framme i munnen, rett bak fortennene.

2 apikal l, også kalt lys l, i ord som syl, like og bil. Når du uttaler denne l-en, ligger tungespissen lenger opp og bak i ganen.

Den lyse l-en blir på folkemunne kalt for «Østfold-l», fordi denne måten å uttale l på er typisk for de tradisjonelle østfolddialektene, og det er den lyse l-en som sprer seg. Unge mennesker på Østlandet bruker den lyse l-en, altså den vi tradisjonelt bruker for å uttale ord som syl, i alle ord. Språkforsker Bente Ailin Svendsen kan bekrefte at denne utviklingen av språket skyldes språklig økonomisering: «L-systemet forenkles. To lyder er i ferd med å bli til én. Og det er den såkalte Østfold-l-en (på fagspråket apikal l) som tar over. Med voldsom kraft.» (Halvorsen, 2013)

De fleste språkforskere er enige om at det er lite man kan gjøre med slik språkutvikling. Språket er konstant i endring, og språkbrukerne, og ingen