1 Identitet og selvframstilling

Selvframstilling betyr å gi en framstilling eller presentasjon av seg selv, og i litteraturen kalles dette litterær selvframstilling. Dette er en av de fremste tendensene i samtidslitteraturen, der forfattere bruker seg selv og sitt eget liv som motiv i tekstene. Mange skriver om sin egen identitet og oppveksthistorie, og ofte er livskriser og vanskelig oppvekst motivet. Temaer som identitet og oppvekst er sentrale i litterær selvframstilling, i tillegg til at forfatteren trekker inn mye selvrefleksjon (Lyngstad, 2018).

KARL OVE KNAUSGÅRD: MIN KAMP 1–6

Karl Ove Knausgård (f. 1968) har hatt stor suksess med blant annet virkelighetslitteratur. I romanserien Min kamp (2009–2011), som består av seks bind, skriver Knausgård om hovedpersonen Karl Ove gjennom barndom, ungdom, voksenliv og hans kamp for å bli forfatter. Forfatteren bruker sitt eget og ekte navn på hovedkarakteren og de fleste andre personer i romanen, og han skriver om virkelige hendelser fra livet sitt. Likevel insisterer han på at bøkene er fiksjon, fordi han også dikter rundt hendelsene fra virkeligheten.

I de siste årene har Knausgård bevegd seg bort fra virkelighetslitteraturen og over til ren fiksjon. Hans siste utgivelser, romanene Morgenstjernen (2020) og Ulvene fra evighetens skog (2021) handler blant annet om livets store spørsmål, endetidstegn og om det er mulig å overvinne døden. Romanene er fiksjon med oppdiktede karakterer.

K N O G DE L

E T

Finn en selfie av deg selv. Hva tror du at du vil uttrykke eller formidle om deg selv med den?

endetidstegn: begrep brukt i religiøs sammenheng, særlig innen kristendom, om ulike fenomener som varsler at verden snart vil gå under

Forfatteren Karl Ove Knausgård

O R S K F T U

Hvor går egentlig skillet mellom fiksjon og virkelighet i litteraturen? Hva synes du om å bruke ekte personer som karakterer i romaner? Skriv hverdagsrealisme som Knausgård: Skriv et kort avsnitt der du beskriver hverdagen din og gjøremål du har som er nødvendige, men kanskje ikke så morsomme I Min kamp 1 betrakter fortelleren Karl Ove sitt eget speilbilde mens han sitter foran vinduet og skriver:

Når jeg sitter her og skriver dette, har det gått over tretti år, i vinduet foran meg ser jeg vagt gjenskinnet av mitt eget ansikt. Bortsett fra øyet, som glinser, og partiet like under, som matt reflekterer litt lys, ligger hele den venstre delen i skygge. To dype furer går ned pannen, en dyp fure går ned langs hvert kinn, alle likesom fylt av mørke, og når øynene er stirrende og alvorlige, og munnvikene så vidt går nedover, er det umulig å ikke tenke på dette ansiktet som dystert.

(Knausgård, 2010)

Det er med dette selvgranskende perspektivet Knausgård skriver verket med seg selv som hovedperson. Nettopp på grunn av det selvbiografiske kan verket hans kalles en litterær selfie der han gir en framstilling av seg selv gjennom litteraturen. Knausgård gir en framstilling av sitt eget liv, men sett utenfra, slik han han betrakter sitt eget speilbilde.

Knausgård bruker en personal forteller i Min kamp. Gjennom hovedpersonen Karl Ove tar vi del i hans kamp for å mestre livet. Karl Ove ønsker å være en god familiefar, men han har også høye ambisjoner om å lykkes som forfatter.

Denne tosidigheten i livet til Karl Ove finner vi også igjen i formen til romanen, altså hvordan den er skrevet. Knausgård veksler mellom essay og fortellinger om fortid og nåtid. Slik fletter han sammen refleksjoner med fortellinger, filosofiske betraktninger med hverdagslige og lett gjenkjennelige hendelser. Her er et eksempel fra andre kapittel i første bok, der han reflekterer over det å se seg selv:

Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene, de er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør. Blodårene i dem kan riktignok sprenges, og hinnene riktignok mattes, men lyset i dem forandrer seg

aldri. (Knausgård, 2010)

I fortellingene er skrivestilen realistisk, med detaljrikdom og nøyaktighet for å få en sann framstilling av hverdagen, dette er også kalt hverdagsrealisme:

At tiden løper fra meg, forsvinner som sand mellom fingrene mine mens jeg gjør … ja, hva? Vasker gulv, vasker klær, lager middag, vasker opp, handler, leker med barna ute på lekeplasser, tar dem inn og kler av dem, bader dem, henger klær opp til tørk, folder klær sammen og legger dem i skap, rydder, vasker bord, stoler, skap. Det er en kamp, og selv om den ikke er heroisk, er den mot en overmakt (…).

ABID RAJA: FRA FORSØMT BARN TIL STATSRÅD

Abid Raja (f. 1975) er en kjent politiker, og var kultur- og likestillingsminister i Erna Solbergs regjering (2020–2021). Raja er født i Norge av pakistanske foreldrene. I 2021 ga han ut selvbiografien Min skyld, og den er en skildring av Rajas klassereise. Han forteller om sin tøffe oppvekst med vold og kontroll, sin kamp for å få gifte seg med den han elsker, og ikke minst sin kamp for å bli en frigjort, moderne mann.

En biografi er en saktekst der forfatteren forteller om seg selv og sine egne opplevelser. Denne sjangeren inneholder litterære elementer, som skildring, tankereferater og dialoger, og vi kan kalle den en litterær saktekst. En biografi kan være skrevet av andre, mens en selvbiografi er skrevet av forfatteren selv. Dette er en populær sjanger, siden mange mennesker er interesserte i å lese om andres liv, spesielt om kjente personer.

Rajas ærlige fortelling om seg selv starter slik:

Jeg satt foran forhenget på SAS-flyet fra Oslo til Bodø, skulle videre til Lofoten. Jeg kunne lest sakspapirer, kanskje forberedt med enda bedre på oppdraget jeg skulle utføre. I stedet hadde jeg prioritert å lese en bok på den korte flyreisen. Zeshan Shakars nye roman, Gul bok, lå oppslått på side 48, og sidene var våte av tårer. Jeg, en 190 centimeter lang og voldsomt synlig norskpakistaner med ministerpost i den norske regjeringen, satt i et trangt flysete og strigråt.

Politiker og forfatter Abid Raja.

K N O G DE L

E T

Hvorfor ønsker noen å skrive om livet sitt og dele det offentlig, tror du?