Det norske dialektmangfoldet

En dialekt er en variant av talemålet, altså en måte å snakke på, i et bestemt geografisk område i et land. I Norge har vi et stort dialektmangfold. Hovedårsaken til det er at Norge er et langstrakt og stort land med dype fjorder og høye fjell. I tidligere tider begrenset denne geografien kontakten mellom folk. Før biltrafikk, ferjer og digital teknologi ble allemannseie, var det langt mer komplisert å kommunisere med andre mennesker enn de som bodde like i nærheten. Derfor kunne bosetninger på to sider av et fjell snakke på ulike måter.

Geografien i landet vårt har altså ført til at vi har mange forskjellige dialekter, for eksempel sognemål, trøndersk og tromsmål. Du vet sikkert om mange flere også. Generelt sett har mange nordmenn et godt forhold til dialektrikdommen i landet. Mange er også stolte av sin egen dialekt, og mange fortviler nok når de ser statistikk som den Hallingdølen viser til i bildet på neste side. Holder de tradisjonelle norske dialektene på å dø ut? Og om svaret er ja – hvorfor skjer det? Og er det så farlig, egentlig? Dette skal vi se nærmere på seinere i kapittelet.

Politiske vedtak og høyere status til dialektene

Likevel kan ikke geografien og det norske landskapet alene forklare hvorfor vi har mange dialekter i Norge. Mange land i verden har bratte fjellknauser, dype skoger og kronglete passasjer – tenk bare på nabolandene våre Sverige og Finland. Også i disse landene finnes det et rikt dialektmangfold og mange ulike måter å snakke på. Til og med Danmark, med sitt flate landskap, har ulike dialekter. Det som er annerledes i Norge, er at statusen til dialektene er høyere, blant annet gjennom politiske vedtak og lovfestede rettigheter.

Norske politikere har lenge vært opptatt av at dialektrikdommen er noe positivt. Én av grunnene kan være at Norge ikke hadde sitt eget offisielle skriftspråk før langt ut på 1800-tallet. Lenge var dansk det enerådende skriftspråket i Norge. Etter unionsoppløsningen mellom Danmark og Norge i 1814 foregikk det mange og lange debatter om hva slags språk landet skulle ha, noe du kan lese mer om i kapittel 11. Én ting mange var enige om, var at det var vanskelig for barna når undervisningsspråket var dansk, både i tale og i skrift. I 1887 ble det derfor lovfestet at undervisningen så langt som mulig skulle foregå på barnas eget talespråk. Dette vedtaket hadde en stor symbolverdi. Når elevene fikk bruke sine egne dialekter på skolen, signaliserte dette at dialektene deres var bra nok.

At dialekter alltid har vært akseptert i Norge, er likevel en sannhet med modifikasjoner. Helt fram til 1970-årene ble mange dialekter sett ned på. Mange som flyttet til byene, la om dialektene sine. Spesielt de som snakket nordnorske dialekter, møtte mange fordommer og ble regelrett diskriminert. Se bare på denne annonsen fra 1960-årene på siden her.

I populærkulturen begynte musikere i 1970-årene å skrive og framføre musikken på sin egen dialekt. Dette er fremdeles populært og kan være med på å øke stoltheten til dialektbrukere. Sondre Justad fra Lofoten er en av mange som bruker sin egen dialekt i musikken sin.

O R S K F T U

På kontakt.cdu.no finner du sangtekster og musikk fra norske artister som representerer ulike dialektområder. Les tekstene, lytt til sangene og jobb med oppgavene du finner der.

O G DE L

Hvor tett knyttet er du til din egen måte å snakke på? Ser du på talemålet ditt som en del av identiteten din? Tror du at du hadde følt deg som deg selv om du ble tvunget til å snakke på en annen måte? Slike holdninger førte til at mange nordlendinger la om eller skjulte dialekten sin hvis de flyttet sørover. I dag har vi heldigvis diskrimineringsloven som forbyr forskjellsbehandling på grunn av blant annet etnisitet, hudfarge, religion og språk. Annonser som den på forrige side er ikke lovlige i dag.

Utover i 1970-årene vokste det fram en større aksept for bruk av dialekter i offentligheten, og i ettertiden har fenomenet blitt kalt dialektbølgen. Dialektbruk ble da sett på som noe positivt, i kontrast til tidligere tider. Stadig flere fikk også en ny, politisk bevissthet på denne tiden, blant andre de mange studentene. Mange av dem kjempet for nye og bedre rettigheter, for eksempel frihet til å leve – og snakke – akkurat slik de selv ville.

Mangel på standardtalemål

Noe som uten tvil er med på å gjøre Norge til et annerledesland, er at vi ikke har det som kalles et standardtalemål. Et standardtalemål er en offisiell, «nøytral» måte å snakke på, som ofte ligger tett opp til skriftspråket i et land. I Storbritannia brukes standard engelsk på BBC Radio og på Five O’Clock News. I Sverige har de rikssvenska, og i Danmark heter det rigsdansk. I Norge finnes ikke et tilsvarende offisielt talemål. Det finnes heller ingen vedtak eller krav om å bruke et slikt standardisert talemål, med noen få unntak. På Det norske teatret i Oslo snakker skuespillerne tilnærmet likt nynorsk. I statskanalen NRK har det vært et krav om at nyhetsopplesere og programverter skal bruke bokmålsnær eller nynorsknær tale for å formidle nyheter og viktig informasjon på en klar og tydelig måte. I seinere tid har det blitt gjort unntak fra dette kravet. Også på NRK Super hører man ofte et rikt utvalg av norske dialekter.