Språkdebattene på 1900-tallet

O G DE L

"Samnorskdyret" er et dyr med to bakender og ingen hoder. Hva slags holdning til samnorsk synes du karikaturtegningen uttrykker?

FØR DU LESER

Etter jamstillingsvedtaket i 1885 hadde vi to etablerte, offisielle målformer i landet: landsmål og riksmål. Hvilke fordeler og ulemper medfører det å ha to varianter av det samme skriftspråket?

I løpet av knappe 100 år gikk Norge fra å ha dansk som offisielt skriftspråk til å ha to norske, offisielle skriftspråk: landsmål og riksmål. Én fordel med å ha to ulike målformer er at folk kan velge den varianten som ligger nærmest opp mot deres egen måte å snakke på. Slik ble både bygd og by representert i det norske skriftspråket. Tidlig på 1900-tallet ble det likevel klart at situasjonen kanskje hadde flere ulemper enn fordeler. Å ha to målformer kunne være med på å understreke og opprettholde forskjellene mellom bygd og by. Det ville også være både kostbart og tidkrevende å opprettholde to skriftspråk som var ganske like. Ut fra dette oppsto en tanke om at de to målformene kanskje kunne smelte sammen til ett, norsk skriftspråk: samnorsk.

Tilnærmingslinja

Arbeidet for et felles, norsk skriftspråk, samnorsk, kalles tilnærmingslinja i norsk språkhistorie. Landsmålet og riksmålet skulle gradvis nærme seg hverandre og «møtes på midten».

En av dem som først slo et slag for ett norsk skriftspråk, samnorsk, var Moltke Moe (1859–1913), sønn av eventyrsamleren Jørgen Moe. Som sin far var han opptatt av det norske språket. Han mente at dersom vi skulle opprettholde to språk, ville dette føre til større splittelse i landet. Vi burde derfor bruke mer energi på det som forener oss, i stedet for det som gjør oss forskjellige:

Nei, det er ikke krig – og aller minst krig på kniven – som skal til mellom de to mål. De representerer, hver for seg, en stor del av det norske folk. Det ene kan ikke ødelegge det andre, eller kaste det ut av landet. Vi kan ikke skjære bort verken vår gamle historie eller vår nyere historie, vi kan ikke sette verken bygd eller by utenfor. Begge må være med, hver fra sin kant, mot det store mål: et samnorsk språk, vokst opp av de levende talemål, både i byene og på bygdene. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Her er ikke spørsmål om enten – eller, men om et både – og!

(Moe, 1909. Språklig modernisert)

Idéen som Moltke Moe presenterer her, fikk etter hvert god oppslutning. Selv Knud Knudsen, som regnes som riksmålets far, ga klart uttrykk for at de to norske språkene med tid og stunder kunne bli til ett. I artikkelen «Hvem skal vinne?» fra 1886 sammenlikner han arbeidet med landsmål og riksmål med gravingen av en tunnel som har begynt fra to sider samtidig, men som til slutt møtes på midten: «Efter å ha målstrævet lenge og vel fra begge ender, den «danske» og den «norske», ville de hatt foran seg bare en tynn mellomvegg, som var lett å bryte gjennom, så ville de møtes i seier ansikt til ansikt.» (Knudsen, 1886)

De store polfarerne Fritjof Nansen (1861–1930) og Roald Amundsen (1872–1928) engasjerte seg også i språkutviklingen. Begge var store individualister og tilhengere av at man selv skulle få velge hvordan man ønsket å uttrykke seg. Se bare på hvor ortofont Amundsen skriver i et brev til Nansen fra 1925: «Jærtli tak får Deres brev a 22. f.m. såm jei fantt igår ve min jemkåmst. A dette fårstår jei, at Di nå ær bortreist, men skal jei dærfår få låv å ringe Dem åp. Jei tilskriver hr. G. Aleksander.» (Lundeby, 2015)

Fritjof Nansen var en uttalt tilhenger av den samnorske språkdrakten. Akkurat som Wergeland og Knudsen før ham var han opptatt av «språkets funksjonalitet» (Lundeby, 2015), det vil si at det skulle være lite avstand mellom skrift og tale. Dette var spesielt viktig av hensyn til barna, som skulle lære seg å lese og skrive på skolen: «Personlig tror jeg det også ville være en vinning om riksmålet og landsmålet kunne få en felles rettskriving for de to språks felles ord. Det vil være mange dagsverk spart for barna, som må lære målene.» (Nansen, 1913. Språklig modernisert)

K N O G DE L

E T

1 Kan et språk bli for ortofont? «Oversett» utdraget fra Amundsens brev til Nansen til standard bokmål eller nynorsk, og drøft fordeler og ulemper ved ortofoni. 2 Hva mener du om argumentene som Moe,

Knudsen og Nansen bruker i tekstutdragene over? Er det en god idé å slå sammen de to skriftspråkene?

NB! I 1929 skiftet målformene navn. Riksmål ble til bokmål, og landsmål ble til nynorsk – altså navnene på målformene som brukes i dag.

Samnorsk som politisk sak

Arbeiderpartiet var en sentral drivkraft i tilnærmingslinja. Partiet ble grunnlagt i 1887 og fikk sitt store gjennomslag i norsk politikk etter at den allmenne stemmeretten for menn ble innført i 1898. Da kunne mange «vanlige folk», det vil si så godt som alle menn over 21 år, samt kvinner som hadde noe eiendom, stemme. For mange ble Arbeiderpartiet et naturlig valg. Flere fra arbeiderklassen kjente også på en manglende tilhørighet både i riksmålet og i landsmålet. Riksmålet var tuftet på talespråket til «den dannede klassen», og Aasen hadde holdt seg unna de mer sentrale strøkene i frykt for at disse talemålene hadde blitt mer påvirket av dansk. En viktig del av samnorsktanken var derfor at også dialekter fra østlandsområdet skulle bli del av skriftspråket.

Samnorskarbeidet ble fort en politisk sak, og gjennom to store språkreformer ble samnorsktanken nesten gjennomført i landet. I den første reformen, fra 1917, ble det gjort et forsøk på å innføre såkalte tilnærmingsformer eller samnorskformer. Dette var varianter av ord som kunne brukes både på riksmål og landsmål. Et eksempel på en tilnærmingsform er hunkjønnsformen av substantivet «sol»: «ei sol – sola», som kan fungere på begge målformene. Tilnærmingsformene fra 1917 var i første omgang valgfrie. Håpet var at flere skulle velge å bruke disse formene og bli vant med dem, før de seinere skulle bli obligatoriske.

Den andre samnorskreformen kom i 1938. Dette var en mye mer radikal språkreform. I lærebøkene ble mange tidligere valgfrie tilnærmingsformer nå obligatoriske. Der man tidligere kunne bruke hankjønnsbøying av substantivet «sol» («en sol – solen»), måtte man på bokmål nå bøye ordet som et hunkjønnsord. I nynorske lærebøker kunne man ikke lenger bruke de tradisjonelle i-endelsene i hunkjønnsord, for eksempel «ei sol – soli». Disse lærebøkene måtte bruke «sola», akkurat som bokmålsbrukerne. Mange ord ble også endret, og ord som frem, løs og sne i bokmålet ble erstattet av fram, laus og snø. I nynorsken måtte man nå skrive veke, vinter og mørk i stedet for de mer tradisjonelle ordformene vika, vetter og myrk.

Under ser du det samme utdraget fra Nordahl Rolfsens lesebok for Folkeskolen i tre ulike språkdrakter:

O R S K F T U

Sammenlikn teksten fra 1917 med den fra 1938. Hvilke forskjeller ser du? Under ser du ei liste med ord hentet fra 1917-teksten. Finn det tilsvarende ordet i 1938-teksten og prøv å forklare hvorfor ordene var blitt endret: koldt dirret sne hvit løs vår lek sig dypt igjennem

dansk (1891)

Det var midtvinders og knagende koldt. Himmelen var staalblaa og dirred af sol; den frosne sne tindred hvid med skarpe blaalige skygger efter skigarder og busker, spurvene sad langs alle møner og i flokker paa laavebroerne som store graabrune nøster af løs uldtraad, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne etter aandedrættet. Og bortved Prestegaards- bækken havde vi i disse dage drevet vog leg. Der havde det laget sig istapper og hvælvinger, hvor vi legde hus, og laa og indbildte os, at vi havde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i smaastrykene, med revner i, som vi saa det sorte, hemmelighetsfulde vand igjennem, dybt nede, og hørte det mumle og fortælle, naar vi la øret nedtil.

bokmål (etter 1917)

Det var midtvinters og knakende koldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne sne tindret hvit med skarpe blålige skygger efter skigarder og busker; spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne etter åndedrettet. Og bortved prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget sig istapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i, som vi så det sorte, hemmelighetsfulle vann igjennem, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.

bokmål (etter 1938)

Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirra av sol; den frosne snøen tindra kvit med skarpe blålige skygger etter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store, gråbrune nøster av laus ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne etter åndedrettet. Bortmed prestegardsbekken hadde vi drevet leiken vår disse dagene. Der hadde det laga seg is-tapper og hvelv, og vi leikte hus der og lå og bilte oss inn at vi hadde det godt og varmt; det hadde frosset bulket is og underlige figurer i småstryka, med revner i, som vi så det svarte, gåtefulle vannet gjennom, djupt nede, og hørte det mumla og fortalte når vi la øret nedtil.

Reaksjoner på samnorsk: Foreldreaksjonen

Reaksjonene på samnorsken lot ikke vente på seg. Da lærebøkene til skolebarna kom ut på samnorsk, vakte det store reaksjoner, først og fremst blant foreldre på vestkanten i Oslo. Mødre og fedre som skulle hjelpe barna sine med leseleksene, kjente plutselig ikke igjen språket barna skulle lære seg. Mange foreldre begynte dermed å rette i lærebøkene til barna.

Flere foreldre tok også til gatene for å protestere mot det nye språket, som de opplevde som fjernt, unaturlig og merkelig. I 1951 ble Foreldreaksjonen mot samnorsk stiftet i protest mot myndighetenes språkpolitikk. Foreldreaksjonen arrangerte demonstrasjonstog, organiserte underskriftskampanjer og noen fyrte til og med opp bokbål med barnas lesebøker.

Øverland og Bjerke – sammen mot samnorsken

Ikke bare foreldre lot seg provosere over myndighetenes språkpolitikk. To av de største forfatterne fra 1900-tallet, Arnulf Øverland (1889–1968) og André Bjerke (1918–1985), var begge brennende engasjerte i hvordan det norske språket skulle utvikle seg. De mente at riksmålet var den eneste riktige løsningen, og de var meget kritiske til språkpolitikken som ble ført.

Arnulf Øverland var både forfatter og en svært aktiv samfunnsdebattant. Han var ikke motstander av at de to språkene kom til å smelte sammen til ett. Derimot var kritikken hans mot Arbeiderpartiet ramsalt – han mente at et språk ikke kunne styres og lages gjennom reformer og regler. I boka Riksmål, landsmål og slagsmål skriver han:

«Intet kan hindre at sprogene vokser sig sammen. Det er bare våre motstandere som tror, de må komme den naturlige utvikling til hjelp ved å gi lover om, at den bør foregå. Det er på dette punkt vi er uenige.

Vi mener for det første, at det er unødvendig å påskynde en utvikling som foregår med den fart, veksten i norsk sprog har idag. Og vi mener for det annet, at det er umulig ved lovbud og regler å gripe inn i det naturlige utviklingsforløp uten å gjøre skade.

Vi ser, hvad alle de velmente forsøk har ført til: Det offisielle “bokmål”, som administrasjonen bruker, og som våre barn får lære sig på skolen, det er så ulidelig affektert og unaturlig, så vanskapt og forkrøblet, at et friskt og levende pøbelsprog vilde være ti ganger å foretrekke.»

(Øverland, 1956) André Bjerke og Arnulf Øverland, her avbildet i dialog under et møte i Forfatterforeningen i 1952. Hva tror du de snakker om?

André Bjerke var også motstander av at myndighetene skulle styre språkutviklingen. Han brukte ofte humor som virkemiddel i tekster han utgav i debatten. Her er en samnorskversjon av det kjente diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder (1892): «Jeg glor»:

jeg ser

Jeg ser på den hvide himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden. Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse, jeg ser på de tusende vinduer, jeg ser på de fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte. Jeg ser på de velkledte herrer, jeg ser på de smilende damer, jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser … Jeg har visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …

(Sigbjørn Obstfelder, 1892)

O R S K F T U

Les hele utdraget fra Riksmål, landsmål og slagsmål på side 458 og sammenlikn teksten med André Bjerkes «Jeg glor». Vis hvordan de to forfatterne argumenterer på ulike måter, men likevel med samme hensikt. jeg glor

Jeg glor på den kvite himlen Jeg glor på de gråblå skyene Jeg glor på den blodraude sola

Dette er altså verda. Dette er altså himlen til klodene.

Det drøpper!

Dette er altså jorda. Dette er altså heimen til folk.

De gråblå skyene har seg i hop. Å blei det av sola, tru?

Jeg glor på de oppstaste karene. Jeg glor på de glisende kvinnfolka. Jeg glor på de lutrygga gampene.

Nei, sånn som de gråblå skyene blir tunge, gett!

Jeg glor, jeg glor … Jeg har visst kommet på en vrang klode! Det er så rart her …

(André Bjerke, ukjent år)

Tilnærmingsprosjektet tar slutt

Tilnærmingspolitikken som preget norsk språkutvikling gjennom store deler av 1900-tallet, viste seg altså å være vanskeligere å gjennomføre enn først antatt. De fleste nordmenn ønsket å holde fast på det skriftspråket de selv lærte da de var barn, og myndighetene innså at de kanskje hadde gått litt for fort og radikalt fram med språkprosjektet sitt. I 1952 ble Norsk språknemnd opprettet. Den skulle først og fremst fremme tilnærmingen mellom de to målformene. I 1972 endret Norsk språknemnd navn til Norsk språkråd og begynte nå arbeidet med å åpne opp for bruk av det som tidligere hadde vært forbudte former. Dette skjedde på grunn av presset og motstanden som samnorsken møtte, både fra nynorsk- og bokmålshold. I 1982 ble en ny rettskriving for bokmål tatt i bruk. Den markerte et vendepunkt for tilnærmingsprosjektet. Nå ble det igjen lov å skrive flere av de konservative formene som var forbudt å bruke etter 1938-reformen, for eksempel frem og syd i bokmålet.

I 2002 vedtok Stortinget å avslutte samnorskprosjektet fullt og helt. Nå finnes det ingen offisiell politikk om at de to målformene gradvis skal nærme seg hverandre. Likevel velger noen å skrive på en måte som ligger tett opptil et samnorskideal, det vil si å bruke former som er nokså like på både bokmål og nynorsk. Språkforskeren Arne Torp gjør det. I kronikken «Noen personlige betraktninger om hva det vil si å være samnorsktilhenger» skriver han om hvorfor han mener det er viktig at folk fortsatt kan få skrive språkformer som ligger nær sitt eget talemål:

«Hva er det så vi samnorskfolk vil i dag? La det med en gang være sagt at vi ikke ønsker oss tilbake til situasjonen på 1950-tallet med borgerkriglignende tilstander på språkfronten. Vi trur heller ikke det verken er mulig eller ønskelig å gjenta det teknokratiske samnorskprosjektet. Derimot er det kanskje mer realistisk i dag enn for en mannsalder sia å tenke seg et samnorsk skriftspråk med en mer enhetlig talemålsbasis enn det var mulig den gangen. Grunnen til dette er den sosiale utjevninga som har skjedd i talemålet i løpet av de siste tiåra.

Resultatet er om sagt et mer ensarta talemål enn før, med utjevning både av geografiske og sosiale skiller i språkbruken. For dialektromantikere er dette sjølsagt synd, for konservative nynorsk- og riksmålsfolk også. Derimot burde det ikke være noen grunn for oss samnorskfolk å henge med nebbet over ei slik utvikling.» (Torp, ukjent år)

HAR DU FORSTÅTT?

1 Hva menes med «tilnærmingslinja» i norsk språkpolitikk på 1900-tallet?

2 Hvem ønsket en tilnærming mellom de to målformene? Hvorfor ønsket de det?

3 Hvem reagerte sterkest på samnorskreformene som ble gjennomført i 1917 og 1938?

4 Når begynte samnorsktanken å rakne, og når ble tilnærmingslinja offisielt avsluttet?

UTFORSK

5 Hvordan kan et språk engasjere så mye at man ønsker å brenne bøker som er skrevet på dette språket? Hva sier det om sammenhengen mellom språk og identitet?

6 I tekstutdraget på side 339 kan du lese at

Arne Torp bruker noen former av ord som du kanskje reagerer på, for eksempel «sia» og «sjølsagt». Slå opp i bokmålsordboka og undersøk om disse ordene er lov å skrive på bokmål i dag.

VIDERE ARBEID

7 Skriv din egen versjon av Sigbjørn Obstfelders «Jeg ser». Hvilke språklige valg tar du for å gjøre diktet til ditt eget? Sammenlikn diktene dere har skrevet, i klassen.

8 Lag en podkast inspirert av NRK-pod- kasten Oppdatert: «Det lille du trenger for å henge med på sakene alle snakker om.»

Lat som at året er 1959, og at Foreldre- aksjonen mot samnorsk har høy aktivitet og mange medlemmer. For å finne ut av hva oppstyret rundt samnorsk er, kan podkasten blant annet ha et intervju med en representant fra Norsk språknemnd,

Arnulf Øverland og kanskje en av foreldrene fra en demonstrasjon mot samnorsk i skolen.

9 Over kunne du lese om Arne Torp, som etterlyste et ordskifte om det skal være avstand mellom skrift og tale i det norske språket eller ikke. Torp avslutter teksten sin med følgende appell:

«Hermed vil jeg invitere til ordskifte om dette spørsmålet: Bør vi ha et talemålsnært skriftspråk (og hva slags talespråk bør skrifta i så fall baseres på), eller er det bra med (en viss, kanskje til og med markert) avstand mellom skrift og tale? Artikulerte synspunkter mottas med takk!» Diskuter spørsmålet i klassen. Hva synes dere om samnorsktanken?

10 Ta utgangspunkt i noen av tekstene du har lest i dette kapittelet og skriv et essay som handler om forholdet mellom språk og identitet.