«Jeg ser»

O R S K F T U

1 Se nærmere på adjektivene i strofe én, fire og sju i diktet.

Hvilke konnotasjoner og funksjoner har de i diktet, synes du?

2 Se på hvordan været utvikler seg i strofe tre, seks og åtte. Hvordan tolker du disse «værmeldingene»?

3 Kan du finne et brudd med formen i diktet? Hva forteller bruddet om det lyriske jegets opplevelse av omgivelsene?

JEG SER

Jeg ser på den hvide himmel, jeg ser på de gråblåskyer, jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden. Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse, jeg ser på de tusende vinduer, jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer, jeg ser på de smilende damer, jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser … Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt …

(Obsfelder, 1893. Her fra 1917)

«Jeg er visst kommet på en feil klode!» (Obstfelder, 1893) sier eller tenker det lyriske jeget i diktet «Jeg ser». Fremmedfølelsen som vi leser om i Sult, ser vi i dette diktet også. Tekstene viser fram utenforskapet som enkeltmennesket opplever, i to ulike sjangre, roman og dikt. I dette diktet leser vi om et lyrisk jeg som ikke hører hjemme i byen eller på jordkloden. Denne hjemløsheten kommer fram gjennom form og innhold.

OBSERVASJON, KONKLUSJON OG VÆRMELDING

Diktet har en fri form, men har likevel en fast struktur fram til strofe sju. Strofene veksler mellom observasjoner, konklusjoner og omtaler av været. Først kan vi se på strofene med væromtaler, som er strofe tre, seks og åtte. Været har en symbolsk betydning. Symboler er konkrete gjenstander som symboliserer noe mer enn seg selv, for eksempel kan kors symbolisere kristendom og flagg nasjonen. En forfatter kan også lage litterære symboler – altså gjenstander i teksten som symboliserer noe mer enn seg selv, men akkurat hva må man tolke seg fram til. Værsymbolene henger sammen med det lyriske jegets økende grad av forvirring og fremmedfølelse: «En regndråbe! / De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte. (…) Hvor de gråblå skyer blir tunge.» (Obstfelder, 1893) Samtidig som været blir dårligere, skjer det en utvikling med det lyriske jeget.

Det lyriske jeget observerer verden og beveger blikket stadig nærmere bakkeplan, fra «hvide himmel», «gråblå skyer» og «blodig sol» i første strofe til «høie huse», «tusende vinduer» og «fjerne kirketårn» i fjerde strofe. Videre er det lyriske jegets observasjoner nede på gatenivå hvor han ser «velklædte herrer», «smilende damer» og «ludende hester». Mellom observasjonsstrofene kommer det to konkluderende strofer: «Dette er altså verden / Dette er altså klodernes hjem» (…), «Dette er altså jorden / Dette er altså menneskenes hjem.» (Obstfelder, 1893) Så langt følger strofene samme struktur. Mens været blir dårligere, nærmer blikket til det lyriske jeget seg bakken.

BRUDD I FORM OG FORVIRRING I INNHOLD

Om formen skulle fulgt et harmonisk mønster, ville det ha kommet en konklusjon om byen etter observasjonene av menn, damer og hester, for eksempel: «Dette er altså mitt hjem.» Men her skjer det et brudd, byen er ikke det lyriske jegets hjem. I stedet for harmoni øker forvirringen til jeget fram til de to siste verselinjene: «Jeg er visst kommet på en feil klode! / Her er så underligt.» (Obstfelder, 1893) Vi kan se hvordan formen og innholdet henger sammen. Bruddet i strukturen viser forvirringen, hjemløsheten og fremmedfølelsen hos det lyriske jeget. Både Sult og «Jeg ser» er tydelige eksempler på tidlig modernisme i Norge.