Språkdebattene på 1800-tallet

Etter unionsoppløsningen i 1814 ble det en viktig oppgave å definere Norges nasjonale identitet. Forfattere og kunstnere forsøkte å beskrive «det norske» i nasjonalromantiske tekster og malerier. Hvem var nordmennene etter så mange år i union med Danmark? I kapittelet om nasjonalromantikken kan du lese om Johan Gottfried von Herder, som mente at «folkeånden» levde i beste velgående ute blant folket. Nasjonalromantikerne mente at den viktigste nasjonale oppgaven var å «fange» denne folkeånden i kunsten, i litteraturen – og ikke minst i språket.

Gjennom 1800-tallet vokste det fram mange ulike meninger om hvordan det norske skriftspråket burde utvikle seg. Til grunn for debatten lå mange forskjellige syn både på hva språk er, og hva språk bør være. I all hovedsak kan vi si at det oppsto tre ulike alternativer for hvordan det norske språket skulle være: å beholde dansk som skriftspråk, å fornorske det danske skriftspråket eller å lage et nytt norsk skriftspråk ut fra norske dialekter.

Du skal nå lære mer om debattene på 1800- og 1900-tallet, og du vil lese om mennesker som hadde sterke meninger om hvordan språket i Norge burde være. De som uttalte seg om dette i det offentlige, var ei svært homogen gruppe: De var privilegerte, rike menn. Men andre mennesker påvirket kanskje i mye større grad folk flest. Et eksempel er vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge (1771–1824), som skrev mange bøker, uten å ha noen utdannelse. Han fikk mange tilhengere og påvirket tusenvis av vanlige mennesker til å bruke språket sitt gjennom brevveksling i et stort nettverk. Også kokebokforfattere som Hanna Winsnes (1789–1872) og seinere Henriette Schønberg Erken (1866–1953) er verdt å nevne. De skrev bøker som svært mange kvinner leste og forholdt seg aktivt til. De var i høyeste grad påvirkere i sin tid og nådde i praksis ut til langt flere enn de få mennene som diskuterte språksaken offentlig.

Å beholde det danske skriftspråket

Da spørsmålet om hvilket skriftspråk Norge skulle ha, ble aktuelt på 1800-tallet, var det det enkleste svaret kanskje å beholde det danske språket. Likevel var dette et problematisk alternativ, spesielt fordi landet var inne i en tid der nasjonalromantiske tanker og ideer var viktige. Var det mulig for Norge å kalle seg et selvstendig land dersom språket i landet fortsatt var «koloniherrenes», nemlig dansk?

De som ønsket å beholde dansk, representerte overklassen i landet. Disse menneskene behersket det danske språket fra før av og mente det var feil å skulle trekke folkets dialekter inn i et skriftlig språk. På 1800-tallet var det en vanlig oppfatning blant mange i overklassen at dialekter var et språk som hadde oppstått ved en talefeil og på grunn av «manglende dannelse» blant

På kontakt.cdu.no finner du en tabell der du skal finne argumenter for og mot de ulike alternativene for det norske språket på 1800- og 1900- tallet. Finn tabellen og fyll den ut mens du leser og lærer mer om språkutviklingen.

homogen: ensartet. Ei homogen gruppe vil si at gruppa består av personer som er svært like.

K N O G DE L

E T

Hvilken type litteratur eller tekster er du mest eksponert for i ditt daglige liv? Hvem skriver disse tekstene, og hvordan påvirker disse personene deg og språket ditt?

Slik kunne en påvirker fra 1800-tallet se ut! Portrett av Hanna Winsnes, malt av Mathias Stoltenberg.

å reformere: å forandre, fornye. Språkreformatorene ønsker å reformere språket ved å skape et nytt språk. å forderve: å ødelegge. En språkforderver ødelegger språket. pøbel: personer uten dannelse vanlige folk (Allmenningen og Lien, 1978). For mange i overklassen framsto det som helt naturlig at bare overklassen skulle kunne beherske skriftspråket, og flere fra dette samfunnslaget så derfor få problemer med å beholde det danske skriftspråket.

P.A. MUNCH – EN FORKJEMPER FOR DEN «VELKLINGENDE» DANSKEN

En som gjerne ønsket å beholde det danske språket, var den norske historikeren og språkforskeren Peter Andreas Munch (1810–1863). Han hadde sterke meninger om at talemålet til «folk flest» ikke burde være utgangspunktet for et skriftspråk. Han mente at det var mye bedre å holde på et så «dannet» språk som dansk, heller enn å lage et nytt språk med utgangspunkt i folkespråket. I artikkelen «Norsk sprogreformation» fra 1832 skriver han:

Vårt språks overgang til dansk skjedde riktignok raskt, men den var riktignok lenge forberedt. Vi burde heller glede oss over å ha beholdt et så velklingende språk som dansk framfor blindt å forsøke å forandre det; spesielt når det skjer på den planløse måten som språkreformatorene eller -forderverne bruker.

Ord som smyge, sige, skvette, tyne og kulp er mest alminnelig hos den laveste pøbel og gjør aldeles ikke noe godt inntrykk på dannede lesere.

P.A. Munch bruker positive og negative ord på en helt bestemt måte for å få fram poenget sitt. Når han bruker ord som «glede oss over» og «velklingende» for å omtale det danske språket, og ord som «blindt», «planløse», «forderverne» og «pøbel» for å omtale de norske dialektene og dialektbrukerne, er det tydelig hva han mener: Vi bør holde på dansken.

P.A. Munch mente også at dersom det var umulig å holde på dansken og man absolutt skulle lage et nytt, norsk språk, burde vi velge den aller «norskeste» dialekten. Denne kunne vi gjøre om til et skriftspråk, gjerne ved hjelp av norrøne former og ord. Denne ideen ble aldri noe av. Men å lage et nytt skriftspråk ut fra den måten nordmenn faktisk snakket på, mente etter hvert flere var en god idé. Men altså ikke P.A. Munch.

K N O G DE L

E T

Hvordan forstår du ordet «pøbel»? Hvem er ansett som «pøbler» i dag?

O R S K F T U

1 Les hele utdraget fra

«Norsk sprogreformation» på side 386. 2 Undersøk mer om hvem

P.A. Munch var, og hvilken sosial klasse han tilhørte.

Tror du hans sosiale status/ klasse hadde noe å si for hvilket syn han hadde på det norske språket?

Pøbel er pseudonymet til en gatekunstner som lager kunstverk som det du kan se her. Hvorfor tror du vedkommende har valgt akkurat dette kunstnernavnet?