Michel de Montaigne: Grunnleggeren av essayet

FØR DU LESER

Hender det at du, som Hamlet, snakker med deg selv, enten høyt eller inne i deg selv? Hva snakker du om da, og hvorfor gjør du dette, tror du?

Om du skriver ned en samtale du har med deg selv, kan det bli en monolog, som Shakespeare bruker i sine dramaer, eller kanskje et essay. Essayet er en skriftlig sjanger som innebærer at du stiller spørsmål om et tema og reflekterer over det i en tekst. Franskmannen Michel de Montaigne (1533–1592) har fått æren for å ha utviklet denne sjangeren. Montaigne var både dommer og embetsmann, men trakk seg tilbake til slottet sitt som 38-åring. Der startet han å skrive om seg selv, sine tanker og refleksjoner om det han hadde opplevd i livet. Hovedverket hans, Les Essais (1580), er en samling betraktninger over universelle eller allmenngyldige temaer. Essayene hans handler om blant annet barneoppdragelse, vennskap, levealder og ensomhet. Montaigne skriver om seg selv på en ærlig måte og deler sine personlige tanker og viser sine menneskelige sider. Dette gjør ham til en representant for humanismen. Han skriver om mennesket fra en personlig synsvinkel og setter mennesket i sentrum.

Les mer om essayet på side 27.

Hvor lenge kan man regne med å leve i dag? Hvor mye har levealderen endret seg fra Montaignes tid?

K N O G DE L

E T

Essayet «Om levealder» handler om hvor lenge et menneske er forventet å leve, og hva vi har mulighet for å utrette i livet. Samfunnet regulerer enkeltmenneskets liv gjennom lover om når man for eksempel er myndig, og når man må pensjoneres. Som tidligere dommer viser Montaigne til lovverket på sin tid og reflekterer over hvordan han mener lovverket begrenser en manns liv:

Det er en svakhet ved selve vårt lovverk at det godtar denne vrangforestillingen; nemlig å frakjenne en mann evnen til å ta hånd om sin eiendom før han har fylt femogtyve år, samtidig som han jo knapt kan være sikker på å få ta hånd om sitt eget liv i så lang tid.

Ifølge Montaigne hadde ikke menn råderett over sin egen eiendom før de fylte 25 år. Siden levealderen ikke var høy på den tiden, påpeker han at dette fører til en begrensning i livet: Man kunne rett og slett dø før man hadde mulighet til å utrette noe. Denne problemstillingen har vi ikke i dag siden myndighetsalderen er betraktelig lavere og den forventede levealderen mye høyere. Teksten gir oss et innblikk i kulturkonteksten til Montaigne og en forståelse av hvor mye bedre levekårene har blitt i vår tid. Men Montaigne tar opp et moment knyttet til levealder og arbeidsliv som er relevant for oss også. Montaigne reflekterer over hvor lenge en mann skal få jobbe før han må gå av på grunn av alderdom:

Jeg synes ikke det er skjellig grunn til å la folk trekke seg tilbake før ved femogfemti- eller sekstiårsalderen. Etter min mening burde man utvide vår tjenestetid og holde oss beskjeftiget så lenge som det er til gagn for samfunnet. Men jeg synes feilen er å finne i den andre enden: Man lar oss ikke ta fatt i tide. (Montaigne, 2013).

Montaigne klandrer lovverket og den høye myndighetsalderen for at den hindrer menn fra å starte sine virksomme liv, og samtidig påpeker han at man også bør få jobbe så lenge man har noe å bidra med i samfunnet.