Michel de Montaigne: «Om levealder»

michel de montaigne (1533–1592) var en fransk forfatter, dommer og seinere borgermester i Bordeux. Han er kjent som grunnleggeren av essaysjangeren, og hovedverket hans er Les Essais (1580). Les mer om Montaigne på side 135. om teksten «Om levealder» er hentet fra Essays, som består av en rekke tekster om ulike emner innenfor filosofi og menneskelige forhold. Montaigne mente at det eneste mennesket er i stand til å virkelig kjenne, er mennesket selv. Derfor tar han utgangspunkt i seg selv når han forsøker å beskrive og undersøke ulike emner.

vise: kloke alminnelig: vanlig cato den yngre: Marcus

Porcius Cato (95 f.Kr.–46 f.Kr.) var en statsmann og senator fra Roma. fremskreden: langt utviklet levnetssløp: livsgang, livsløp privilegium: fordel, særegen rett endelikt: å dø skipbrudd: ødeleggelse av skip, å gå til grunne pest: infeksjonssykdom lungesott: lungesykdom lodd: skjebne, livsvilkår

anbragt: plassert

ESSAYS (UTDRAG)

OM LEVEALDER

Jeg kan ikke godta den vanlige beregning av livets varighet. Og jeg ser at de vise gir oss en meget kortere levealder enn den alminnelige mening. «Hva skal dette bety?» sa Cato den yngre til dem som ville hindre ham i å ta sitt liv, «kan man bebreide meg i min alder for å ville oppgi livet for tidlig?» Allikevel var han bare åtteogførti år. Han mente dette var en temmelig moden og fremskreden alder når han tenkte på hvor få det er som når så langt. Og de som trøster seg med at et såkalt naturlig levnetsløp lover dem enda noen år, kunne nok gjøre det hvis de hadde et særlig privilegium som fritok dem fra de utallige tilfeldige ulykker som etter naturens orden rammer enhver av oss, og som kan avbryte den livsbane de forespeiler seg. Hvilken galskap får folk til å vente seg en død av alderdomssvakhet og til å forestille seg et slikt endelikt, når denne dødsmåten er den sjeldneste og mest uvanlige av alle? Men det er bare den vi kaller en naturlig død, som om det var naturstridig å se en mann falle og brekke nakken, drukne ved skipbrudd eller bukke under for pest eller lungesott. Er det ikke vår lodd i livet å bli utsatt for den slags prøvelser? La oss ikke narre oss selv med fine ord, men heller holde det for naturlig som faktisk er vanlig, alment og universelt. Å dø mett av dager er sjeldent, enestående og ekstraordinært, og derfor mindre naturlig enn å dø på en annen måte. Dette er den siste og ytterste dødsmåte, og siden den er så utilgjengelig, er det desto mindre håp om at den vil bli vår. Riktignok er dette livets grense som vi aldri kommer til å krysse, og som naturens lov har forbudt oss å overskride, men naturen bevilger oss et meget sjeldent privilegium når den lar oss får holde ut så lenge. Når den fritar et menneske for de hindringer og vanskeligheter som den har anbragt langs denne lange veien, er dette en særlig gunst som bare skjenkes én enkelt i løpet av et par århundrer.

Derfor mener jeg at vi bør anse den alder vi har oppnådd, som en alder bare forunt noen ganske få. Siden folk normalt ikke rekker så langt, er det et tegn på at vi allerede er langt fremskredne. Og siden vi har passert grensen for det vanlige tidsrom som er den riktige målestokk for vårt liv, bør vi ikke gjøre oss forhåpninger om å kunne nå noe særlig lenger. Når vi har unnsluppet døden ved så mange anledninger, hvor vi har sett andre falle om, er det bare å erkjenne at et så ekstraordinært hell som det som holder oss i live utover den sedvanlige tid, neppe kan bli langvarig.

Det er en svakhet ved selve vårt lovverk at det godtar denne vrangforestillingen; nemlig å frakjenne en mann evnen til å ta hånd om sin eiendom før han har fylt femogtyve år, samtidig som han jo knapt kan være sikker på

å få ta hånd om sitt eget liv i så lang tid. Augustus beskar aldersgrensen i de gamle romerske forordningene med fem år og erklærte at man ikke behøvde å være mer enn tredve for å bli dommer. Servius Tullius fritok alle riddere over syvogførti år for tvungen krigstjeneste. Augustus satte ned aldersgrensen til femogførti. Jeg synes ikke det er skjellig grunn til å la folk få trekke seg tilbake før ved femogfemti – eller sekstiårsalderen. Etter min mening burde man utvide vår tjenestetid og holde oss beskjeftiget så lenge som det er til gagn for samfunnet. Men jeg synes feilen er å finne i den andre enden: Man lar oss ikke ta fatt i tide. Mannen som fra han var nitten år hadde vært dommer over hele verden, mener at man må være tredve for å kunne avgjøre hvor en avløpsrenne bør plasseres!

For min del anser jeg at våre sjelsevner er kommet til full utfoldelse når vi er blitt tyve. Da gir de løfte om alle sine muligheter. Har ikke sjelen innen den tid gitt et håndfast pant på sin styrke, vil den aldri senere kunne legge fram noe bevis for den. Om ikke de medfødte evner og egenskaper har tilkjennegitt hva de måtte eie av kraft og skjønnhet før denne fristen, vil det aldri skje.

Er tornen sløv når den blir til, knapt noen gang den stikke vil

sier man i Dauphiné.

Av alle de forskjellige slags menneskelige storverk som jeg kjenner til, det være seg i gammel tid eller i vår egen, skulle jeg tro at de som ble utført før tredveårsalderen, ville være mer tallrike enn dem som ble utført senere, ja, endog ofte i ett og samme menneskes liv. Kan jeg ikke med full sikkerhet hevde dette både når det gjelder Hannibal og hans store motstander, Scipio? Storparten av sine dager levde de i glansen av den ære de hadde vunnet i sin ungdom, og deretter som store menn sammenlignet med alle andre, men ikke med seg selv. Hva meg angår, så er jeg sikker på at jeg både i sinn og skinn er blitt mer innskrumpet enn utviklet siden den alder, og at jeg er gått mer tilbake enn fremover. Den som bruker tiden godt, kan muligens med alderen gå frem i kunnskap og erfaring, men vitaliteten, evnen til å reagere raskt, fastheten og andre egenskaper som i høyere grad er våre egne, og som er langt viktigere og mer vesentlige, visner og sykner hen.

Når så vår kropp er brutt ned av tidens veldige hærmakt, når våre lemmers kraft er tømt av den lange beleiring, halter vår tanke, og tunge og ånd går samtidig av sporet.

Noen ganger er det kroppen som først overgir seg til alderdommen, men det kan også være sjelen. Jeg har sett nok av dem som har fått hjernen svekket, før maven og bena har gitt etter. Og fordi dette er et onde som er lite merkbart for den som lider av det, og som ytrer seg på en diffus måte, er det desto farligere.

Men her beklager jeg meg ikke over at lovene holder oss i arbeid for lenge, men over at de venter for lenge med å ta oss i bruk. Når vi tenker på vårt skrøpelige liv og på hvor mange skjær det etter naturens orden er i sjøen, synes jeg ikke vi skulle bruke så meget tid på fødsel, uvirksomhet og opplæring. HER SLUTTER FØRSTE BOK.

augustus: keiser av romerriket fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. han regnes som romerrikets første keiser. forordning: lovbestemmelse servius tullius: var ifølge sagnet den sjette og nest siste kongen i Roma og regjerte fra omtrent 557–534 f.Kr. skjellig: fornuftig, rimelig beskjeftiget: holde i arbeid pant: sikkerhet, garanti tilkjennegi: gi uttrykk for

dauphiné: et område i det sørøstlige Frankrike

endog: til og med hannibal: (247 f.Kr.–183 f.Kr.) hærfører fra Karthago (i dagens Tunisia) som invaderte Italia og kjempet mot romerne i mange år scipio: (235 f.Kr.–193 f.Kr.) var en romersk feltherre og statsmann som kjempet mot Hannibal

beleiring: omringing gå av sporet: miste retningen

diffus: uklar

uvirksomhet: ikke ha noe å gjøre