michel de montaigne (1533–1592) var en fransk forfatter, dommer og seinere borgermester i Bordeux. Han er kjent som grunnleggeren av essaysjangeren, og hovedverket hans er Les Essais (1580). Les mer om Montaigne på side 135.
om teksten «Om levealder» er hentet fra Essays, som består av en rekke tekster om ulike emner innenfor filosofi og menneskelige forhold. Montaigne mente at det eneste mennesket er i stand til å virkelig kjenne, er mennesket selv. Derfor tar han utgangspunkt i seg selv når han forsøker å beskrive og undersøke ulike emner.
ESSAYS (UTDRAG) OM LEVEALDER vise: kloke alminnelig: vanlig cato den yngre: Marcus Porcius Cato (95 f.Kr.–46 f.Kr.) var en statsmann og senator fra Roma. fremskreden: langt utviklet levnetssløp: livsgang, livsløp privilegium: fordel, særegen rett endelikt: å dø skipbrudd: ødeleggelse av skip, å gå til grunne pest: infeksjonssykdom lungesott: lungesykdom lodd: skjebne, livsvilkår
anbragt: plassert
364
Jeg kan ikke godta den vanlige beregning av livets varighet. Og jeg ser at de vise gir oss en meget kortere levealder enn den alminnelige mening. «Hva skal dette bety?» sa Cato den yngre til dem som ville hindre ham i å ta sitt liv, «kan man bebreide meg i min alder for å ville oppgi livet for tidlig?» Allikevel var han bare åtteogførti år. Han mente dette var en temmelig moden og fremskreden alder når han tenkte på hvor få det er som når så langt. Og de som trøster seg med at et såkalt naturlig levnetsløp lover dem enda noen år, kunne nok gjøre det hvis de hadde et særlig privilegium som fritok dem fra de utallige tilfeldige ulykker som etter naturens orden rammer enhver av oss, og som kan avbryte den livsbane de forespeiler seg. Hvilken galskap får folk til å vente seg en død av alderdomssvakhet og til å forestille seg et slikt endelikt, når denne dødsmåten er den sjeldneste og mest uvanlige av alle? Men det er bare den vi kaller en naturlig død, som om det var naturstridig å se en mann falle og brekke nakken, drukne ved skipbrudd eller bukke under for pest eller lungesott. Er det ikke vår lodd i livet å bli utsatt for den slags prøvelser? La oss ikke narre oss selv med fine ord, men heller holde det for naturlig som faktisk er vanlig, alment og universelt. Å dø mett av dager er sjeldent, enestående og ekstraordinært, og derfor mindre naturlig enn å dø på en annen måte. Dette er den siste og ytterste dødsmåte, og siden den er så utilgjengelig, er det desto mindre håp om at den vil bli vår. Riktignok er dette livets grense som vi aldri kommer til å krysse, og som naturens lov har forbudt oss å overskride, men naturen bevilger oss et meget sjeldent privilegium når den lar oss får holde ut så lenge. Når den fritar et menneske for de hindringer og vanskeligheter som den har anbragt langs denne lange veien, er dette en særlig gunst som bare skjenkes én enkelt i løpet av et par århundrer. Derfor mener jeg at vi bør anse den alder vi har oppnådd, som en alder bare forunt noen ganske få. Siden folk normalt ikke rekker så langt, er det et tegn på at vi allerede er langt fremskredne. Og siden vi har passert grensen for det vanlige tidsrom som er den riktige målestokk for vårt liv, bør vi ikke gjøre oss forhåpninger om å kunne nå noe særlig lenger. Når vi har unnsluppet døden ved så mange anledninger, hvor vi har sett andre falle om, er det bare å erkjenne at et så ekstraordinært hell som det som holder oss i live utover den sedvanlige tid, neppe kan bli langvarig. Det er en svakhet ved selve vårt lovverk at det godtar denne vrangforestillingen; nemlig å frakjenne en mann evnen til å ta hånd om sin eiendom før han har fylt femogtyve år, samtidig som han jo knapt kan være sikker på
