et nasjonalt traume

realisme: å framstille virkeligheten mest mulig objektivt og naturtro, altså slik den virkelig er idealisme: å framstille virkeligheten så vakker som mulig

Hvor kan vi møte en «idealisert virkelighet» i dagens samfunn? Er slike idealiserte framstillinger skadelige eller inspirerende? Naturen framstilles også som vakrere enn den egentlig er. Det folkekjære bildet «Brudeferd i Hardanger» (se side 182) ble i realiteten malt i Tyskland av kunstnerne Adolph Tidemand og Hans Gude. Bildet er heller ikke fra ett spesifikt sted i Hardanger, men er en blanding av alt det vakreste fra området. Realisme var altså ikke et viktig kriterium for de nasjonalromantiske kunstnerne. I det store nasjonsbyggingsprosjektet var det ikke så viktig å vise hvordan Norge virkelig var, men heller hvor vakkert Norge kunne være på sitt beste.

Det er heller ingen tilfeldighet at den norske naturen blir sterkt vektlagt i nasjonalromantisk kunst. Etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814 ble det viktig å finne ut av hva som var særegent ved Norge. Den norske naturen, med sine høye fjell og dype fjorder, framsto som den rake motsetningen til det flate landskapet i Danmark.

O G DE L

En lur er et blåseinstrument som ble brukt i norsk seterdrift fra 900-tallet fram til 1900-tallet. Luren hadde flere funksjoner, den kunne lokke til seg husdyr, skremme rovdyr eller sende signaler eller beskjeder til andre gårder (Aksdal, 2020).

Maurits Hansens «Luren» og det «egentlige» Norge

Også i litteraturen ser vi denne forskjønningen av den norske bonden. En av de første bondefortellingene er «Luren» (1819), skrevet av Maurits Hansen. Legg merke til årstallet: Denne teksten er skrevet før 1830, men likevel er både form og innhold svært nasjonalromantisk. Dette viser at vi ikke kan sette helt klare merkelapper på når perioder starter og slutter, men at det er glidende overganger mellom dem. «Luren» åpner på følgende vis: «Jeg kunne ha lyst til, kjære venn, å datere dette brev fra det egentlige Norge.» (Hansen, 1819. Språklig modernisert)

Underforstått betyr dette at det egentlige Norge ikke finnes i byene, men ute i distriktene. Jeg-personen i «Luren», Carl Møllemann, er en typisk bymann på reise gjennom Norge, og han stopper opp i Gudbrandsdalen og får bo hos storbonden Thord:

En middelaldrende døl i sin nasjonaldrakt kom meg i møte og rakte meg sin hånd: «Velkommen til oss, landsmann! Ta til takke med det jeg kan skaffe deg.» sa han i sin fyndige, trofaste dialekt, og vi gikk fremad imot gården, der lå midt i den smilende dal. Da vi kom inn, ble høysetet anvist meg, og mens hans vakre kone fremsatte en nydelig aftensmat av melk, tynnbrød og egg, fikk jeg tid til å betrakte den renlige simpelhet og tekkelige velstand, der forente seg i den rommelige nystue. (Hansen, 1819.

Språklig modernisert)

Idyllen er komplett: Vi møter vakre mennesker ikledd bunad, de snakker brede dialekter og bor i naturskjønne omgivelser. Dette skal være den norske kulturen på sitt beste. Carl Mølleman oppholder seg på gården til storbonden en stund. Etter hvert oppdager han at noe underlig skjer på gården, han hører nemlig lyden av en lur på nattestid. Etter hvert finner han ut at