Hellemyrsfolket og naturalistisk skrivemåte

Med ett rakte Vesle-Gabriel armene i været, favnet faren om halsen, så på han med et dødstrett, angstfullt blikk, og idet det forrige skrik atter brøt ut av ham, løftet han sig idet han satte hælene hårdt imot og skjøt brystet høit i været, vred sig til sidene og falt så tilbake med lukkede øine. Hans ansikt var askegrått med blå striper under øinene og badet i svett. Munnen sto åpen, og en mengde skum veltet over leppene. Han lå litt og pustet neppe hørlig, øinene åpnedes vidt og pupillene flakket urolig. Så drog han et langt, pipende sukk, det kom en krampaktig skjelven i ansiktsmusklene som flyttet sig nedover hele legemet. Så strakte han lemmene og ble ganske stille. (Skram, 1887)

Utdraget over er hentet fra romanen Sjur Gabriel (1887), som er den første boka i romanserien Hellemyrsfolket av Amalie Skram (1846–1905). Serien består av fire bøker og regnes som hovedverket i norsk naturalistisk diktning. Romanene tar for seg en fattig slekts kår og utvikling gjennom fire generasjoner. I disse romanene, og generelt i naturalistiske tekster, handler det ofte om de aller fattigste i samfunnet. Her skildres dyriske drifter, seksualitet, sykdom og død i detalj. Skildring av sykdom og død ser vi i utdraget fra Sjur Gabriel over. Naturalistiske forfattere ville ikke bare gi et sant bilde av virkeligheten, de vektla et spesielt utsnitt av den; det tabubelagte, det stygge eller det syke. Derfor finnes det mange groteske detaljer i skildringene i den naturalistiske litteraturen. Dødskampen til Vesle-Gabriel viser dette tydelig – det finnes vel knapt noe verre enn å skildre et barn idet det dør? Fortellingen stopper opp ved lidelsen og døden og utvider dødsøyeblikket gjennom detaljene om svette, skrik og dødskramper. Denne formen får fram urettferdigheten i samfunnet og skjebnene til utsatte grupper.

HELLEMYRSFOLKET OG DETERMINISME

I utdraget over leste du om dødskampen til Vesle-Gabriel, og hans død går sterkt inn på foreldrene. Moren drikker allerede, men etter begravelsen gjør også faren det: «Fra den dagen drakk både mannen og konen på Hellemyren.» (Skram, 1887) Dette sitatet viser hvordan livet er så hardt at menneskene gir opp, noe som igjen fører med seg enda mer lidelse. Naturalismen var inspirert av utviklingslæren, som ble presentert i Charles Darwins bok Artenes opprinnelse (1859). Utviklingslæren viste hvordan livet på jorda var et resultat av en evolusjonsprosess. Darwins evolusjonslære viser hvordan naturen preges av determinisme. Sosialdarwinismen hevder at dette også kan gjelde mennesker. Determinisme betyr at alle skapninger er produkter av arv og miljø. Dermed blir gener og oppvekst viktig. I determinismen ligger det at menneskets skjebne nærmest er forutbestemt fra fødselen og ut fra hvilken familie man fødes inn i. Derfor gir den et pessimistisk syn på mennesker som vokser opp i fattigdom og undertrykkelse. I Hellemyrsfolket skildres fire generasjoner, og det undersøkes hvordan karakterene preges av foreldre som drikker, fattigdom og generell elendighet. Den deterministiske diktningen er en form for undersøkelse av «menneskedyret» og hva som påvirker det. Menneskets frie vilje vektlegges ikke, men det finnes et budskap om å endre samfunnsstrukturene, for eksempel ved å tilby bedre hjelp til de fattige, slik at folk får et bedre utgangspunkt.

K N O G DE L

E T

Hvordan skildres dødskampen til Vesle-Gabriel i utdraget?

evolusjonsprosess: Vi forbinder gjerne Darwin med ideen om at bare de sterkeste overlever, men uttrykket kommer egentlig fra den engelske filosofen Herbert Spencer (1820–1903). Han satte prinsippene fra Darwins utviklingslære inn i et system som også kunne gjelde samfunn og mennesker, dette kalles sosialdarwinisme.