norsk modernisme

Kriseerfaring og høydepunktet av norsk modernisme

Etter andre verdenskrig får modernismen et større gjennomslag også i norsk sammenheng. Mange av de modernistiske tekstene som blir skrevet etter 1945, bearbeider krigen og utforsker for eksempel hvordan man skal kunne leve i en verden hvor folkemord ble satt i system i konsentrasjonsleirene. Det betyr ikke at alle tekstene eksplisitt har andre verdenskrig som tema, men på ulikt vis kan de forstås i den konteksten.

GUNVOR HOFMO OG «FRA EN ANNEN VIRKELIGHET»

En forfatter som skriver om reaksjonene etter andre verdenskrig, er Gunvor Hofmo (1921–1995). Hofmos diktsamling Jeg vil hjem til menneskene (1946) blir ofte lest i sammenheng med Hofmos eget liv, fordi hun opplevde at kjæresten Ruth Maier ble sendt til Auschwitz. Maier ble drept i konsentrasjonsleiren. Mange av Hofmos dikt skildrer en meningsløs tilværelse – hvordan kan noe ha mening etter holocaust?

Diktet «Fra en annen virkelighet» er hentet fra diktsamlingen Fra en annen virkelighet (1948) og formidler det lyriske jegets opplevelse av meningsløshet gjennom en oppramsende tankestrøm, uten fast rim eller rytme. Jeget henvender seg til et du i teksten: «Det er vel virkelighet, / det er vel virkelighet nok for dine øyne.» (Hofmo, 1948) Diktet viser at noen klarer å forholde seg til verden etter andre verdenskrig, mens noen ikke gjør det. I diktet står gjenstander og virkelighet på den ene siden, på den andre får alt en annen og fremmedgjørende betydning: «hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning», og «mennesket er en tåke av ensomhet og angst» (Hofmo, 1948). De metaforiske bildene, «kimende klokker av sorg og bitter forventning» og «tåke av ensomhet og angst», får fram hvordan virkeligheten og menneskene oppleves helt annerledes etter andre verdenskrig og holocaust. Den modernistiske formen og virkemidlene formidler det lyriske jegets opplevelse av å stå utenfor virkeligheten. Den uvirkelige virkeligheten ble selvsagt opplevd som svært relevant på den tiden, men diktet skildrer også en følelse mange kan kjenne seg igjen i, uavhengig av hvilken tid man lever i.

Rundt omkring i Europa finner du liknende steiner på gata, plassert utenfor stedet jødene bodde da de ble deportert. Disse kalles snublesteiner, og de skal minne folk om ofrene for holocaust. Prosjektet ble startet i 1992 av den tyske kunstneren Gunter Demning, og den første snublesteinen ble lagt i Köln. I 2022 finnes det 606 snublesteiner i Norge, og akkurat denne er viet Ruth Maier – kjæresten til dikteren Gunvor Hofmo.

K N O G DE L

E T

Hva tror du tittelen Jeg vil hjem til menneskene betyr?

O R S K F T U

Les diktet «Fra en annen virkelighet» på side 430 og svar på spørsmålene der.

Tarjei Vesaas fotografert i 1965.

Hva kan toget være et symbol på? Hvordan brukes sammenlikning og ord med negative konnotasjoner for å beskrive dette toget?

O G DE L TARJEI VESAAS OG ALLEGORISKE TEKSTER

Tarjei Vesaas (1897–1970) skrev også litteratur som tematiserte krigserfaringene og ettervirkninger av krigen, særlig i en del av tekstene som kom ut i 1950-årene. Vesaas debuterte i 1923 og skrev noveller, romaner og dikt helt fram til sin død i 1970.

Novellen «Fall» fra 1952 handler om en forvirret og ensom skikkelse som har kjøpt en togbillett på impuls. Han må derfor bli med et nattog nærmest mot sin vilje. Fortelleren er autoral, men har en intern synsvinkel. Handlingen drives mest gjennom en tankestrøm, derfor er synsvinkelen viktig. I sitatet under kan vi se hvordan hovedpersonen forsøker å trøste seg selv: «Ja, men eg er mo åleine i en sovekupé når toget elles er stappfullt. Eg er i dødskupéen. Så så så –»

Det er tydelig at mannen blir skremt av stemmene i hodet, og disse driver ham til å gjøre ting han egentlig ikke vil. Stemmene blir sterke når han finner ut at han er helt alene i en kupe på et ellers fullt tog, noe han ikke tror kan være tilfeldig. Oppbygningen i deler av teksten nærmer seg lyrikken, hvor setningene nærmest blir verselinjer, der jeget snakker med seg selv. Toget blir også skildret, som for eksempel i sitatet under:

Toget dundrar og går. Sat ein oppe i ein ås, ville toget likne ein orm som vrid seg fram og har ein glo å sjå eit fattig stykke framfor seg med. Og med nokre fattige ljos bakover langs kroppen. I ei veldig natt. Ein elendig liten orm. (Vesaas, 1952)

Den navnløse hovedkarakteren håper at konduktøren skal kan komme og nærmest bringe ham tilbake til virkeligheten. Når konduktøren ikke kommer, ser han skygger bevege seg over speilet. Han blir redd for at han har kalt «det onde» til seg, ved å henge ut en plakat om at han ønsker at konduktøren skal ta kontakt. Han snakker ut i det tomme rommet:

Er du her? Spør han, som ein pust.

Han prøvar stenge munnen sin, men står ikkje imot det som vil kalle og tala, kan kallar ut i romet som ein dåre:

– Er du her?

Konduktøren som ikke kommer, kan vi tolke på ulikt vis. Er han en representant for staten, for religionen eller for autoriteter generelt, som ikke lenger kan redde menneskene etter andre verdenskrig? Og hva er dette onde i skyggene, som hovedkarakteren tror han ser og snakker til? Kanskje kan det handle de usynlige, mørke kreftene inni og utenfor ham selv? Novellen ender med at den ensomme, redde karakteren tar steget ut av egen kupe og går mot døren lengst bak i toget. Hva som skjer etter at han har åpnet bakdøren på toget, må leseren tenke seg til selv:

Han har inga utsetting no, han har kurs mot utdøra. Idet han er på vegen, kjenner han at tunga losnar frå festet sitt og fell i golvet. Men han stansar ikkje for det, han blir sogen mot den døra som slår ut. Der opnar ho seg! Svart. Fylt av fart og brøl. Kva har han kalla på ved å henge ut den plakaten?

Han kan ikkje tenke ein tanke. Klikk, seier det. Klikk, klikk. Og det er ikkje å tenke.

«Fall» kan vi lese som en allegorisk tekst. Det betyr at teksten kan leses som et bilde på noe annet. Hele teksten blir en utvidet metafor for noe større enn den konkrete handlingen. Man må tolke og forstå virkemidlene underveis, og samlet utgjør disse allegorien. Novellen kan være en allegori for hvordan mennesket ikke har kontroll over livet. Dessuten skildrer den hvordan vi styres av et indre, irrasjonelt sjeleliv som vi heller ikke har kontroll over, og selvsagt kan ingen andre gripe inn i disse indre kreftene. Hovedkarakteren kan dessuten ikke stole på autoriteter eller menneskene rundt seg, og er overlatt til seg selv. Denne opplevelsen kan knyttes til bearbeidelsen av andre verdenskrig. Kanskje kan tematikken også være relevant i dag?