Knut Hamsun og «Fra det ubevisste sjeleliv»

O R S K F T U

Lytt til «T-banematrisen» på Spotify eller ferdig-snakka.no. Det å uttrykke menneskets indre følelsesliv står sentralt i Høyers dikt og i hele den modernistiske tradisjonen. Diktene i samlingen er skrevet i en fri form, uten fast strofedeling eller rimmønster. Det er innslag av store bokstaver, ufullstendige setninger og utropstegn. Eksperimentering med skrivemåter utgjør også en sentral del av den modernistiske tradisjonen. Formen til diktet er med på å underbygge det lyriske jegets tankespinn og følelse av sjokk. De fleste av oss kan nok kjenne oss igjen i ønsket om å stenge verden litt ute, slik det lyriske jeget hos Høyer gjør:

DU er jo ikke klar for dette? Og drar hetta over hodet – prøver å sette på en sang. Ikke angste, ikke tenke noe mer på det, men det skjer nå! Det er allerede i gang (Høyer, 2016)

I 1890 publiseres artikkelen «Fra det ubevisste sjeleliv» i tidsskriftet Samtiden. Den unge og ambisiøse forfatteren Knut Hamsun (1859–1952) står bak teksten. Året etter reiser han rundt med et foredrag om samme tema, nemlig sin visjon for en ny og mer psykologisk orientert litteratur. Du husker kanskje at Georg Brandes’ forelesninger «Hovedstrømninger i det nittende aarhundres litteratur» regnes som en programerklæring for realismen 20 år tidligere? På samme måte blir Hamsuns artikkel og foredrag viktige for starten på den modernistiske tradisjonen i Norge. Hamsun mener at litteraturen må handle om menneskets indre natur og om hvordan sanseopplevelser kan føre til irrasjonelle reaksjoner hos ekstra følsomme enkeltindivider.

KRITIKK AV DEN KRITISKE REALISMEN

Hamsun kritiserer også den realistiske litteraturen, slik Brandes kritiserte den romantiske. Han går hardt ut mot Alexander Kielland og Henrik Ibsen og omtaler Ibsens karakterer som «dramatisert tremasse» (Hamsunsenteret, u.å.). Med dette mener han at skikkelsene i litteraturen ikke har noen indre psykologi, de er like døde og endimensjonale som trær. Hamsun ønsker seg karakterer som kun representerer det individuelle i seg selv. I den kritiske realismen var det et poeng at karakterene skulle være representanter for grupper. Dette misliker Hamsun. Han stiller et retorisk spørsmål knyttet til den kritiske realismen i «Fra det ubevisste sjeleliv»:

Hva om nå litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og ball og landturer og ulykkeshendelser som sådanne? Man måtte da ganske visst gi avkall på å skrive «typer» – som alle sammen er skrevet før – «karakterer» – som

man treffer hver dag på torget. (Hamsun, 1890. Språklig modernisert)

Hamsun ser på den realistiske litteraturens typer som kjedelige og lite menneskelige og vil ha noe annet – «sjelelige tilstander»:

Men det ble til gjengjeld flere individuelle tilfeller i bøkene, og disse for så vidt kanskje mer svarende til det sinnsliv som moderne mennesker i nåtiden lever. Vi fikk erfare litt om de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate fantasiliv holdt under lupen, disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes

bønn, hele det ubevisste sjeleliv. (Hamsun, 1890. Språklig modernisert)

I «Det ubevisste sjeleliv» formulerer Hamsun et program for en litteratur som skal handle om de indre, mer irrasjonelle og følelsesstyrte sidene ved mennesket.

K N O G DE L

E T

Les sitatet på 216 nøye, og formuler med egne ord hva Hamsun vil at litteraturen skal handle om. Hvilke språklige virkemidler bruker han for å få fram synspunktet sitt?

SULT: DET ENSOMME JEGET I BYEN?

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …» (Hamsun,

1999)

Dette er den første setningen i romanen Sult av Knut Hamsun, først utgitt i 1890. Sult handler om en navnløs jeg-person som vandrer retningsløst rundt i Kristiania og forsøker å tjene penger som skribent. Romanen har ingen tydelig ytre eller indre handling som driver fortellingen framover, den er heller komponert som fire deler som veksler mellom sult og metthet. Gjennom disse delene følger vi det sultne jeget som driver omkring i byen, hvor han titter, grubler, funderer og tidvis oppfører seg merkelig. Jeget framstår som et av de følsomme individene som Hamsun beskriver i «Fra det ubevisste sjeleliv». For eksempel behøver han helt fysisk mat, han er svimmel og kan ikke tenke klart. Likevel gjør en observasjon av ei eldre kone med bare éi tann i munnen såpass sterkt inntrykk at han mister matlysten. Han gir også penger til andre som han tenker trenger dem, selv om han absolutt trenger dem selv. Sanseinntrykk og hva de gjør med jeg-personen, preger teksten.

O G DE L

Studer bildet fra tegneserieadaptasjonen av romanen Sult av Martin Ernstsen (2019) og tenkeskriv i tre minutter: Hva synes du utsnittet fra denne tegneserien forteller om den navnløse jeg-fortelleren?

denne støyende ferdsel overalt opplivet meg straks, og jeg begynte å føle meg mer og mer tilfreds.

Inntrykket av den glade morgen overveldet meg, og Jeg gav meg til å nynne av glede uten noen bestemt grunn.

MODERNISTISK FORM I SULT: PERSONAL FORTELLER OG TANKESTRØM

Jeg ga meg til å iaktta de menneskene jeg møtte og gikk forbi, leste plakatene på veggene, mottok inntrykk fra et blikk slengt til meg fra en forbifarende sporvogn, lot hver bagatell trenge inn på meg, alle små tilfeldigheter som krysset min vei og forsvant. (Hamsun, 1999)

I Sult deler jeg-personen sitt syn på verden og hvordan han påvirkes av den, slik vi kan se i sitatet over. En personal forteller formidler sine opplevelser mens han beveger seg rundt i byen. Leseren får dessuten vite hva han tenker og føler, dette betyr at synsvinkelen er intern. I Sult er også den indre, ikke den ytre handlingen, viktigst. Derfor er teksten preget av tankestrøm, altså jeg-personens indre monolog og assosiasjoner. Dette er en viktig fortelleteknikk i modernistiske romaner og noveller. Teksten er som en strøm av tanker hos én, eller i noen tekster, flere karakterer. Slik speiler formen, med personal forteller, intern synsvinkel og tankestrøm, innholdet i modernismen: menneskets indre, ubevisste og irrasjonelle sjeleliv. Leseren får ikke vite mye om bakgrunn til karakteren, ikke engang navnet. Det innebærer en stor forskjell fra den realistiske formen. Her finnes ikke arv eller historie, bare miljøet og nåtiden. I modernismen driver følelser og psykologien karakteren framfor ytre omstendigheter.

KONTEKSTEN TIL SULT

Innholdet i Sult kan tolkes på ulike vis. Fattigdom utgjorde er stort problem i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Mange hadde lite penger til mat, og sult var et reelt problem. I denne romanen har imidlertid sulten en annen mer

overført betydning. Jeg-personens sult kan være en metafor for en annen type sult – kanskje etter tilhørighet og anerkjennelse, eller etter å lykkes som forfatter? I romanen sammenlikner jeg-personen seg med andre mennesker som virker bekymringsløse og lykkelige. Selv sniker han seg rundt og kjenner hva sulten gjør med ham:

Jeg kjente slett ikke mitt lyse sinn igjen og jeg hadde de underligste plager på alle kanter. Jeg kunne ikke sette meg på en benk for meg selv eller røre min fot noe sted hen uten å bli overfalt av små og betydningsløse tilfeldigheter, jammerlige bagateller som trengte inn i mine forestillinger og spredte mine krefter for alle vinder. (Hamsun, 1999)

Sulten og de fysiske opplevelsene handler kanskje om hva det betyr å leve i et moderne samfunn, når man føler seg utenfor. I den tidlige modernismen er fremmedfølelse, hjemløshet, forvirring og angst sentrale temaer. Disse følelsene oppstår i møtet med moderniteten; den industrialiserte byen og det mange opplever som en kald omverden. Byen har mange mennesker. På den ene siden kan man forsvinne i mengden og være seg selv. Samtidig gjør byen at man kan bli borte i alt mylderet og må klare seg på egen hånd. Slik er også jeg-personens møte med Kristiania. Opplevelsene til jeg-personen kan ses i sammenheng med samfunnskonteksten, samtidig som teksten skildrer det indre hos ett menneske på tvers av tid og sted.

hamsun-problemet

Knut Hamsun skrev mange bøker, og forfatterskapet strekker seg over mange år. Utover på 1900-tallet skriver han mer realistiske romaner og uttrykker seg flere steder kritisk til urbanisering og industrialisering. Mange setter bøkene hans svært høyt, men ikke mennesket Knut Hamsun, som støttet nazismen og Adolf Hitler. Han sendte blant annet Nobel-medaljen han mottok i 1920 for romanen Markens grøde (1917), til Joseph Goebbels, propagandaminister i Nazi-Tyskland, i 1943. Han skrev også en nekrolog over Adolf Hitler i Aftenposten 7. mai 1945. Forfatterskapet viser derfor at det ikke alltid er samsvar mellom stor kunst og god etikk. Dette fører fram til det som kalles «Hamsun-problemet»: Kan vi skille mellom litteraturen og forfatteren? Noen mener at man ikke burde lese Hamsun, mens andre mener at man kan skille mellom tekstene og personen som skrev dem.

Sett dere mer inn i «Hamsun-problemet», finn argumenter for eller imot å lese Hamsun, og gjennomfør en diskusjon i klasserommet: Kan man skille mellom verk og skaper?

O R S K F T U