Det å uttrykke menneskets indre følelsesliv står sentralt i Høyers dikt og i hele den modernistiske tradisjonen. Diktene i samlingen er skrevet i en fri form, uten fast strofedeling eller rimmønster. Det er innslag av store bokstaver, ufullstendige setninger og utropstegn. Eksperimentering med skrivemåter utgjør også en sentral del av den modernistiske tradisjonen. Formen til diktet er med på å underbygge det lyriske jegets tankespinn og følelse av sjokk. De fleste av oss kan nok kjenne oss igjen i ønsket om å stenge verden litt ute, slik det lyriske jeget hos Høyer gjør: S K
F UT O
R
Lytt til «T-banematrisen» på Spotify eller ferdig-snakka.no.
DU er jo ikke klar for dette? Og drar hetta over hodet – prøver å sette på en sang. Ikke angste, ikke tenke noe mer på det, men det skjer nå! Det er allerede i gang (Høyer, 2016)
Knut Hamsun og «Fra det ubevisste sjeleliv»
I 1890 publiseres artikkelen «Fra det ubevisste sjeleliv» i tidsskriftet Samtiden. Den unge og ambisiøse forfatteren Knut Hamsun (1859–1952) står bak teksten. Året etter reiser han rundt med et foredrag om samme tema, nemlig sin visjon for en ny og mer psykologisk orientert litteratur. Du husker kanskje at Georg Brandes’ forelesninger «Hovedstrømninger i det nittende aarhundres litteratur» regnes som en programerklæring for realismen 20 år tidligere? På samme måte blir Hamsuns artikkel og foredrag viktige for starten på den modernistiske tradisjonen i Norge. Hamsun mener at litteraturen må handle om menneskets indre natur og om hvordan sanseopplevelser kan føre til irrasjonelle reaksjoner hos ekstra følsomme enkeltindivider. KRITIKK AV DEN KRITISKE REALISMEN Hamsun kritiserer også den realistiske litteraturen, slik Brandes kritiserte den romantiske. Han går hardt ut mot Alexander Kielland og Henrik Ibsen og omtaler Ibsens karakterer som «dramatisert tremasse» (Hamsunsenteret, u.å.). Med dette mener han at skikkelsene i litteraturen ikke har noen indre psykologi, de er like døde og endimensjonale som trær. Hamsun ønsker seg karakterer som kun representerer det individuelle i seg selv. I den kritiske realismen var det et poeng at karakterene skulle være representanter for grupper. Dette misliker Hamsun. Han stiller et retorisk spørsmål knyttet til den kritiske realismen i «Fra det ubevisste sjeleliv»: Hva om nå litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og ball og landturer og ulykkeshendelser som sådanne? Man måtte da ganske visst gi avkall på å skrive «typer» – som alle sammen er skrevet før – «karakterer» – som man treffer hver dag på torget. (Hamsun, 1890. Språklig modernisert) Hamsun ser på den realistiske litteraturens typer som kjedelige og lite menneskelige og vil ha noe annet – «sjelelige tilstander»:
216
