Postmodernisme som reaksjon og videreføring

Maleriet Grace Jones (1982) av Hilde Vemren

postmoderniteten er en samfunnstilstand etter moderniteten. I denne tilstanden finnes ikke lenger «de store historiene» eller ideologiene som bestemmer over menneskers liv. Enkeltmennesket står fritt til å skape seg selv. Det er et samfunn preget av frihet, globalisering og teknologisk utvikling.

LITTERATUREN FRA 1980 TIL 2000-TALLET: Grenseløs eller fanget?

Postmodernisme som reaksjon og videreføring

Postmodernismen er både en videreføring av og en reaksjon på innholdet og formen i den modernistiske tradisjonen. Modernistiske forfattere skrev ofte om fremmedfølelsen i møte med den moderne, industrialiserte byen. Postmodernismen kan ses som en reaksjon, blant annet på grunn av innstillingen til livet i storbyen. De postmodernistiske tekstene aksepterer livet i byen og er mer nøytralt innstilte til det. Postmodernismen handler dessuten om en ny samfunnstilstand, nemlig postmoderniteten. Samtidig videreføres vektleggingen av enkeltindividets opplevelser.

Å eksperimentere med formen og skape noe nytt var en typisk tendens i modernismen generelt. I postmodernistiske tekster ligger det en tanke om at alt nytt allerede har blitt gjort. Det nye for de postmodernistiske kunstnerne blir derfor å blande ulike stilarter, sjangre, nytt og gammelt. Deler av kunsten blir også digital, og ulike sjangre blandes inn. Derfor er postmodernismen en videreføring av eksperimenteringen, men også en reaksjon på at alt må være nytt – nå kan alt få være kunst! Forfattere begynner å skrive postmodernistiske tekster i 1980-årene og denne typen tekster blir skrevet videre inn på 2000-tallet. Sånn sett er postmodernismen vår tids modernisme.

BARE OVERFLADISK LEK ELLER IDENTITETSSØKEN?

«Dere sier at den store fortellingen er død? Dere vil ha små fortellinger? Det skal dere faen meg få.» (Loe, 1999) Dette sitatet blir gjerne brukt når man skal forklare postmodernismens innhold. Sitatet er hentet fra romanen L (1999) skrevet av Erlend Loe (f. 1960). Postmodernistisk litteratur kan ved første øyekast virke absurd, humoristisk eller handle om enkeltindividers små opplevelser. Følelsen av at livet er tilfeldig, preger postmodernistiske tekster. Den typiske postmodernistiske karakteren forholder seg til dette gjennom humor og ironi og aksepterer av at man lever i en uoversiktlig verden. I den tidlige modernismen vandret de ensomme og forvirrede skikkelsene omkring i en storby de ikke forsto. I postmodernismen har man godtatt tilværelsen og kan forholde seg til angsten med en viss ironisk distanse. Vi snakker ofte om å ha en ironisk distanse til alvorlige ting. Det vil si at vi ikke uttrykker det vi virkelig mener, men heller tuller noe bort. Ironien kan derfor bli en måte å beskytte seg på, for eksempel mot å finne ut hvem man egentlig er.

INNSIRKLING 1–3

De postmodernistiske tekstene er ofte preget av et mylder av ulike fortellinger og virkelighetsoppfatninger. Det innebærer for eksempel at det ikke finnes én handling eller én hovedkarakter, men at alt kan flettes sammen, både i handling og i sjangre. Noen av de postmoderne tekstene lar karakterene leke seg med ulike identiteter. Et eksempel er romantrilogien Innsirkling 1–3 (2007–2014) av Carl Frode Tiller (f. 1970). «Eg huskar eg ringte deg ein gong på fylla og skjelte deg ut for å vere feig, eg skulda deg for å ha flytta inn hos Silje berre fordi det ville ta livet av rykta om at vi var homsar»(Tiller, 2011), skriver karakteren Jon i et brev til David i den første romanen. På forsiden av boka er det avbildet en annonse i ei lokalavis som ber folk som kjenner David, om å skrive brev til nevrologisk@klinikken.no for å hjelpe ham å få hukommelsen tilbake. Det skal vise seg at hukommelsestapet ikke stemmer, og at det ikke står noen psykiater bak denne annonsen, noe David selv beskriver som «ein practical joke av dimensjonar» i tredje bok (Tiller 2014).

De tre bøkene handler om hvordan personer i livet til David gjennom brev viser fram ulike og gjerne motstridende sider av David, andre personer og seg selv. Vi kan illustrere dette ved å se på hvordan Jon, den nevnte vennen til David, blir framstilt i ulike brev. Stefaren til David ser på Jon som en snill, usikker og lettpåvirkelig gutt. Silje, ekskjæresten til David, beskriver hvordan både hun og David så på ham som selvopptatt og selvmedlidende. I tredje bok sier David følgende om relasjonen sin til Jon: «Og Jon … det er