Norrønt språk

Flatøyboka (Flateyjarbók) er en håndskrevet islandsk bok fra middelalderen. I likhet med Snorres Heimskringla handler den om norske konger som Harald Hårfagre, Olav Tryggvason og Olav den hellige, men boka inneholder også kongesagaer som ikke finnes i Heimskringla.

Norrønt er navnet på språket som ble brukt i Norge mellom ca. år 700 og 1350. Det omfatter vikingtiden, som varte fra rundt 800 til 1050. Norrønt kalles også gammelnorsk. Dette språket utviklet seg fra et felles nordisk språk som vi kaller urnordisk. Etter hvert utviklet urnordisk seg forskjellig i de skandinaviske landene. På side 346 kan du lese om hva som kjennetegner de skandinaviske nabospråkene våre, svensk og dansk.

Norske vikinger flyttet til Island på 900-tallet. Språket der har forandret seg såpass lite at en islending kan forstå tekster fra 1200-tallet. Moderne norsk er derimot nokså annerledes. Dette kan du lese mer om nedenfor.

Fram til ca. år 1350 ble norrønt skrevet med runer. De fleste tekstene vi kjenner til fra tiden før år 1000, er korte innskrifter som er risset inn i stein, bein eller tre. På mange trepinner som er funnet i Bergen, står det små beskjeder om hverdagslige emner, og noen er faktisk ganske grove. Beskjeden «Fanabeltet øker skjønnheten din» er sannsynligvis sendt fra en mann til en kvinne og kan kanskje betraktes som middelalderens form for tekstmelding?

Da kristendommen ble innført i Norge på 1000-tallet, gikk man gradvis over til å skrive norrønt med latinske bokstaver, som vi også bruker i dag. Det latinske alfabetet egnet seg trolig bedre enn runene til å skrive lengre tekster, og vi har flere kilder som viser hvordan språket var på den tiden. Blant annet er den litteraturen som ble skrevet ned på 1200-tallet i Norge og på Island, skrevet på norrønt. Denne litteraturen kan du lese mer om i kapittel 4.

Likheter mellom norrønt og moderne norsk

Moderne norsk skiller seg ganske mye fra norrønt, men vi har fortsatt noen rester igjen etter norrønt i norsk. Du skal nå lese om hva som kjennetegner norrønt, både når det gjelder bokstaver, ord og grammatikk.

Utdraget nedenfor er fra Den yngre Edda, og handler om den norrøne guden Balder:

En þat er upphaf þessar s�gu, at Baldr enn góða dreymði drauma stóra ok hættliga um líf sitt. En er hann sagði ásunum draumana, þá báru þeir saman ráð sín, ok var þat gert at beiða griða Baldri fyrir allzkonar háska. Ok Frigg tók svardaga til þess, at eira skyldu Baldri elldr ok vatn, iárn ok allzkonar málmr, steinar, i�rðin, viðirnir, sóttirnar, dýrin, fuglarnir, eitr, ormar.

En er þetta var gert ok vitat, þá var þat skemtun Baldrs ok ásanna, at hann skyldi standa upp á þingum, en allir aðrir skyldu sumir skióta á hann, sumir h�ggva til, sumir beria grjóti. En hvat sem at var gert, sakaði hann ekki, ok þótti þetta �llum mikill frami. En er þetta sá Loki Laufeyjarson, þá líkaði honum illa er Baldr sakaði ekki.

Og dette er opphavet til denne sagaen, at Balder den gode drømte store og urovekkende drømmer om livet sitt. Og da han fortalte om drømmene til æsene, så rådslo de med hverandre, og det ble ordnet slik at man skulle be om fred fra alle farer for Balder. Og Frigg krevde ed fra ild og vann, jern og allslags malm, steiner, jorden, trær, sykdommer, dyrene, fuglene, eter og ormer om å spare Balder.

Bildet viser én av flere hundre trepinner med runer som er funnet under arkeologiske utgravninger på Bryggen i Bergen. Pinnen stammer fra middelalderen og viser hvordan skriftspråket i Norge kunne se ut for tusen år siden. Det står: «fanabæltiiokbiazkuÞina», som betyr: «Fanabeltet øker skjønnheten din».

Husk at vi med moderne norsk mener både talespråk og skriftspråk, og at vi har to varianter av det norske skriftspråket, bokmål og nynorsk.

Da dette var gjort og fortalt, så var det moro for Balder og æsene at han skulle stå opp på tinget, og noen skulle skyte på ham, noen hogge til, noen kaste stein. Men hva som enn ble gjort, så skadet det ham ikke, og dette syntes alle var stor stas. Men da Loke Lauvøysson så dette, så likte han dårlig at ikke noe skadet Balder.

(Hele fortellingen om Balders død står på kontakt.cdu.no.)

Selv om språket i teksten om Balder er nokså forskjellig fra norsk, forstår du sannsynligvis ord som drauma, hann, saman, var, vatn og steinar. Det kan også hende at du ville ha klart å gjette hva ord som dreymði, járn, jǪrðin og ormar betyr? Mange norrøne ord likner på norske ord, selv om de har ukjente bokstaver og endelser vi ikke bruker i moderne norsk.

I likhet med norske verb blir norrøne verb bøyd i presens (nåtid), preteritum og perfektum (fortid). Infinitiv ender i norrønt på -a. Det heter at eira (å spare) og at vera. Denne endelsen kan vi også ha på verb i infinitiv på nynorsk, og vi har den i dialekter på Sør-Vestlandet: å spara, å vera.

Forskjeller mellom norrønt og moderne norsk

Bokstavene þ, ð og Ǫ brukes ikke i moderne norsk. Bokstaven þ er i norsk erstattet av d eller t. I norrønt ble sannsynligvis denne bokstaven uttalt på samme måte som vi uttaler th i det engelske ordet think. Bokstaven ð er i moderne norsk erstattet med d. I norrønt ble den sannsynligvis uttalt som th i engelsk that. I norrønt ble også lange vokaler markert med aksenttegn, som i ordet stóra. Bokstaven á, som i ordet sá, tilsvarer bokstaven å i norsk, mens Ǫ («o med kvist») tilsvarer o i ord med kort å-lyd, som i ordet folk på norsk.

Den viktigste forskjellen mellom norrønt og moderne norsk er likevel at norsk har en mye enklere grammatikk enn norrønt. I vg2 lærte du at vi bøyer mange ord i norsk, sammenliknet med en god del andre språk i verden. Men vi har likevel færre bøyingsformer i både bokmål og nynorsk enn i norrønt. Det innebærer at vi må uttrykke mening som kommer fram gjennom bøying av ord, på andre måter i moderne norsk enn i norrønt, for eksempel gjennom egne ord og fast ordstilling (Nesse, 2013).

I norrønt har både substantiv, verb, pronomen og adjektiv mange flere bøyingsendelser enn i moderne norsk. I utdraget ovenfor finner vi for eksempel tre ulike former av navnet Balder: Baldr, Baldri og Baldrs. Det er fordi navn i norrønt ble bøyd som andre substantiv. Det norske verbet skulle har i norrønt både formen skyldi og skuldu i preteritum.

NORRØNE VERB BØYES I PERSON OG TALL (SAMSVARSBØYING)

I moderne norsk bøyer vi verbene likt uavhengig av hvem som er subjektet. Det heter både jeg er og vi er. I norrønt blir verbet bøyd forskjellig avhengig av hvem som er subjekt. Jeg er heter ek em, mens vi er heter vér erum. Vi sier at verb blir bøyd i både person og tall på norrønt, og dette gjelder både i presens og preteritum:

Entall 1. person: ek (jeg) 2. person: þu (du) 3. person: hann (han), hon (hun) Flertall 1. person: vér (vi) 2. person: Þér (dere) 3. person: þeir (de)

at dreyma (å drømme) at vera (å være) Presens Preteritum Presens Preteritum

dreyma dreymir dreymir dreymum dreymið dreyma dreymði dreymðir dreymði dreymðum dreymðuð dreymðu er ert er

erum eruð eru var vart var várum váruð váru

Systemet med å bøye verbene forskjellig avhengig av hvem som er subjektet, kalles samsvarsbøying. I moderne norsk har vi ikke denne formen for samsvarsbøying. I setningene faren hentet barna og barna hentet faren, bøyes verbet hentet likt. Her forstår vi ut fra ordstillingen, det vil si rekkefølgen på ordene, hvem som hentet hvem, og vi trenger ikke å markere dette med entalls- eller flertallsform på verbet. I norrønt var ordstillingen friere, derfor var samsvarsbøying viktig for å unngå misforståelser.

KASUS

I norrønt får mange ord forskjellig form (ulike endelser) avhengig av hva slags oppgave eller rolle de har i setningen, for eksempel om de er subjekt (den som gjør noe) eller objekt (den handlingen retter seg mot eller går ut over). Dette systemet kalles kasus, og det er forklaringen på at navnet Balder har flere ulike former i teksten ovenfor. Formen Baldr brukes når ordet er subjekt i setningen, mens formen Baldri brukes når ordet står som objekt.

I moderne norsk bruker vi i stor grad ordstillingen, det vil si rekkefølgen på ordene, for å fortelle hvem som utfører en handling, og hvem handlingen er rettet mot.

Se på disse setningene:

En mann drepte en konge. En konge drepte en mann.

Den første setningen forstår vi slik at det var en mann som drepte. En mann oppfattes som subjektet i setningen, fordi dette ordet står først. I den andre setningen oppfatter vi derimot en konge som subjektet, fordi dette ordet står først.

I norrønt er ordstillingen friere. Da avgjør formen eller endelsene om ordene er subjekt eller objekt, ikke plassen de har i setningen. Formen på ordet maðr forteller at dette ordet er subjekt, uansett hvor i setningen det står plassert, mens formen mann forteller at dette ordet er objekt.

hvem drepte?

s v o Maðr drap konung (En mann drepte …)

o v s Konung drap maðr (En mann drepte …)

s v o Konungr drap mann (En konge drepte …)

o v s Mann drap konungr (En konge drepte …)

Det er fire kasus i norrønt: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. I setningen «Baldr inn góða dreymði drauma stóra» (Balder den gode drømte store drømmer) er Baldr subjekt og står i nominativ. Direkte objekt står enten i akkusativ, dativ eller genitiv.

I norrønt får vi også kasusbøying etter preposisjoner. I setningen «hann skyldi standa upp á þingum» (han skulle stå opp på tinget) får vi dativformen þingum etter preposisjonen á. Etter preposisjonen til får vi genitiv. Til tinget heter på norrønt til þings. Slike kasusformer har vi også rester av i

moderne norsk. Vi sier til salgs, til bords og til sjøs. Men dette gjelder bare i såkalt stivnede uttrykk. I dag kan vi ikke lage en konstruksjon av typen «jeg skal til bys», vi må si «jeg skal til byen».

slik bøyes norrøne ord i ulike kasus:

substantiv pronomen (jeg, han og hun) Nominativ Baldr ek, hann, hon Akkusativ Baldr mik, hann, hana Genitiv Baldrs min, hans, hennar Dativ Baldri mér, honum, henni

I moderne norsk har vi bare rester igjen etter den norrøne kasusbøyingen. Fast ordstilling gjør at kasusmarkering på ord er overflødig. Vi har likevel to ulike former av pronomen, som vi nå kaller subjektsform og objektsform. Det heter Jeg elsker henne og hun elsker meg på bokmål. Ordene jeg og hun er subjektsformer, mens henne og meg er objektsformer. Formen henne stammer fra den norrøne dativformen henni, mens meg stammer fra akkusativformen mik.

bokmål nynorsk norrønt Subjektsform Objektsform Subjektsform Objektsform Ulike kasusformer

jeg meg eg meg ek, mik du deg du deg þu, þik han han/ham han han hann hun henne ho ho/henne hon, henni vi oss vi/me oss vér, oss dere dere de/dokker dykk/dokker þér, ykkr de de dei dei þeir, þeim

NYNORSK MEST LIKT NORRØNT

Dersom vi sammenlikner grammatikken i bokmål og nynorsk, ser vi at nynorsk likner mer på norrønt enn det bokmål gjør. Forklaringen på dette er at nynorsk bygger på norske dialekter, som igjen bygger på norrønt talespråk. Selv om det norrøne skriftspråket etter hvert ble svært svekket og til slutt erstattet av dansk (se side 317), overlevde en del norrøne former i talespråket. Ivar Aasen valgte en del av disse formene da han laget grammatikken for landsmålet, som seinere ble til nynorsk. Aasen valgte -a som endelse på verb i infinitiv. I nynorsk har også mange sterke verb omlyd, det vil si forandring av vokal, i presens, som å sova/sove – søv og å blåsa/blåse – blæs. Slik er det i mange dialekter, og slik var det også i norrønt.

Grunnen til at bokmål likner mindre på norrønt, er at dette skriftspråket bygger på dansk. Danske verb har ikke omlyd i presens, derfor får heller ikke verb som å sove – sover og å blåse – blåser omlyd i presens på bokmål. Du kan lese mer om likheter mellom bokmål og dansk på side 353.

Her ser du de ulike pronomenformene i bokmål og nynorsk. I kolonnen til høyre ser du norrøne former som de norske har utviklet seg fra.

Bryggen i Bergen ble bygd i en tid da det tyske hansaforbundet dominerte handelen i Bergen. Hansaforbundet var en nordeuropeisk handelsorganisasjon som kan minne litt om dagens EU. Forbindelsen med Tyskland påvirket det norske språket ved at det ga oss mange nye ord.

MODERNE NORSK HAR ET ANNET ORDFORRÅD

Vi finner viktige forskjeller mellom moderne norsk og norrønt i ordforrådet. Vi bruker fortsatt en del ord i norsk som har norrønt opphav, som substantivene stein, jord og orm og verbene være/vera/vere, drømme/drøyma/drøyme og kalle/kalla. Men moderne norsk inneholder svært mange ord som har kommet inn i språket etter norrøn tid. Dette gjelder særlig substantiv og verb, som er såkalt åpne ordklasser. I disse ordklassene får vi stadig inn nye ord som betegner ting, fenomener og handlinger, etter hvert som samfunnet forandrer seg. Eksempler på slike ord er substantivene avis, lekser og sjokolade og verbene å sykle og å sveise.

Moderne norsk har ikke minst et stort antall importord som vi har fått inn i språket på ulike tidspunkter. I vår tid har vi, som du sikkert vet, mange innslag av engelsk i norsk. Det skyldes at vi har mye kontakt med kulturer der engelsk brukes. Engelsk har høy status i Norge, og dette påvirker også språket.

Men også andre språk har påvirket ordforrådet i norsk. Da Norge fikk mye kontakt med tysktalende områder midt på 1200-tallet, ble tysk brukt på mange samfunnsområder. Dermed fikk vi mange tyske importord, særlig innenfor handel og håndverk, for eksempel bedrift, kasse, snekker og skomaker. Vi fikk også inn mange ord som gjelder dagliglivet, som ansikt, bukse, arbeide, bli, snakke, ganske og alltid. Disse orden tenker vi ikke på som importord, men de finnes ikke i norrønt språk. I tillegg kom tyske forstavelser og endelser inn i norsk. Dette gjelder forstavelser som an- og be- (anbefale, betale) og endelsene -bar og -het (brukbar, enighet). Her er det likevel viktig å merke seg at det er forskjell på bokmål og nynorsk. Det er betydelig færre innslag av tysk i nynorsk enn i bokmål. Det har sammenheng med at Ivar Aasen var «purist». Han ville holde landsmålet så «rent» eller «purt» og norsk som mulig. Derfor var han negativ til å gi ord fra andre språk, særlig tysk, plass i språket. Moderne nynorsk har riktignok flere innslag av tysk enn Aasens landsmål hadde. Vi kan likevel si at ordforrådet i nynorsk er litt mer preget av norrønt enn ordforrådet i bokmål. Du kan lese mer om Aasen og landsmålet på side 326.

HAR DU FORSTÅTT?

1 Når brukte vi norrønt språk i Norge?

2 Hva menes med at verb bøyes i person og tall?

3 Hva menes med at ord bøyes i kasus?

4 På hvilke måter er grammatikken i norsk enklere enn i norrønt?

5 Hvorfor er nynorsk mer likt norrønt enn det bokmål er?

6 På hvilke måter skiller ordforrådet i moderne norsk seg fra norrønt?

UTFORSK

7 Nedenfor finner du noen strofer fra diktet

Håvamål på norrønt samt i oversettelse eller gjendiktning til nynorsk og bokmål.

Sammenlikn de ulike versjonene. Se blant annet på det norrøne verbet deyr og ordene sjaldan, liggjandi, sofandi, sigr, sjalfr og sama. Hvilken versjon synes du likner mest på den norrøne? Begrunn svaret ditt.

norrønt

58 Ár skal rísa, sá er annars vill fé eða fjǪr hafa; sjaldan liggjandi ulfr lær of getr né sofandi maðr sigr.

77 Deyr fé, deyja frændr, deyr sjalfr it sama, ek veit einn, at aldrei deyr: dómr um dauðan hvern.

Hentet fra: http://heimskringla.no 58 I otta du rise vil du rikdom taka, og vil du folk felle. Sjeldan liggjande ulv lammekjøt fær eller sovande mann siger.

77 Døyr fe; døyr frendar døyr sjølv det same. Eitt eg veit som aldri døyr, dom om daudan kvar.

Oversatt av Ivar Mortensson- Egnund 58 Opp i otta og ut må han som vil røve liv og rikdom; sjelden får liggende ulv et lår eller sovende mann seier.

77 Fe dør, frender dør, en sjøl dør på samme vis; men ordets glans skal aldri dø i ærefullt ettermæle.

Oversatt av Ludvig Holm-Olsen

nynorsk bokmål

På side 354 kan du lese om hvordan du kan sammenlikne språk i tekster.

VIDERE ARBEID

8 Nedenfor finner du det samme utdraget fra Sagaen om

Gunnlaug Ormstunge på norrønt, nynorsk og bokmål. Ta utgangspunkt i utdraget og skriv en tekst på ca 250 ord der du sammenlikner moderne norsk og norrønt. Som eksempler kan du blant annet bruke infinitiv av verb, former av verb i uttrykket komme til å (at muna), substantivene austmann/østmann (austmaðr) og draum/drøm (draumr) samt pronomenet ho/hun (hon).

þorsteinn mælti: «Ger af drauminum slíkt, er þér sýnisk líkligast, ok lát mik heyra». Austmaðr mælti: «Fuglar þeir munu vera manna fylgjur. En húsfreya þín er eigi heil; ok mun hon fǿða meybarn frítt ok fagrt, ok munt þú unna því mikit. En gǪfgir menn munu biðja dóttur þinnar ór þeim ættum, sem þér þóttu ernirnir fljúga at, ok leggja á hana ofrást, ok berjask of hana, ok látask báðir af því efni. Ok því næst mun hinn þriði maðr biðja hennar ór þeirru ætt, er valrinn fló at, ok þeim mun hon gipt vera. Nú hefi ek þyddan draum þinn og hygg eptir munu ganga.» þorsteinn svarar: «Illa er draumr ráðinn og óvingjarnliga», sagði hann, «ok munt þú ekki drauma ráða kunna». Austmaðr segir: «þú munt at raun um komask, hversu eptir gengr.» þorsteinn lagði fæð á austmanninn, og fór hann á brott um sumarit. Ok er hann nú ór sǪgunni. Torstein svarte: «Tyd drømmen slik den virker mest sannsynlig for deg, og la meg høre.» Østmannen sa: «De fuglene er trolig mannefølger. Men kona di er med barn. Hun kommer til å føde et vent og fagert jentebarn, og du kommer til å elske det mye. Men gjeve menn fra de kanter der du syntes ørnene fløy ifra, kommer til å be om datteren din og legge stor elsk på henne og slåss om henne, og begge vil miste livet på grunn av det. Siden kommer en tredje mann fra den kanten som falken fløy ifra, til å be om henne, og med ham kommer hun til å bli gift. Nå har jeg tydet drømmen din, og jeg tenker at slik kommer det til å gå. Torstein svarer: «Ille og uvennlig er drømmen tydet», sa han, «og du kan visst ikke tyde drømmer.» Østmannen sier: Du kommer til å erfare hvordan det blir oppfylt». Torstein var ublid mot østmannen. Men han for bort om sommeren, og er nå ute av sagaen.

Torstein svara: «Legg ut draumen slik den tykkjest deg mest truleg, og lat meg høyra.» Austmannen sa: «Dei fuglane er truleg mannefylgjer. Men kona di er med barn. Ho kjem til å føda eit vent og fagert jentebarn, og du kjem til å elska det mykje. Men gjæve menn frå dei kantar der du tykte ørnane flaug ifrå, kjem til å be om dotter di og leggja stor elsk på henne og slåst om henne og lata livet av det begge. Sidan kjem ein tredje mann frå den kanten som falken flaug ifrå, til å be om henne, og med han kjem ho til å bli gift. No har eg tydd draumen din, og eg tenkjer at såleis kjem det til å gå.» Torstein svarar: «Ille og uvenleg er draumen tydd,» sa han, «og du kan visst ikkje tyda draumar.» Austmannen seier: «Du kjem til å røyna korleis det blir oppfylt.» Torstein vart ublid mot austmannen. Men han fór bort om sommaren, og er no ute or soga.

(Utdraget er hentet fra: Soga om Gunnlaug Ormstunge, skoleutgåve frå Det Norske Samlaget, ved Hallvard Magerøy og Ivar Eskeland, 1994) (Oversettelse til bokmål ved Tone Grundvig)

austmann/østmann: mann fra aust/øst, dvs. Norge]