2 minute read
Nasjonalromantikken
Maleriet viser Eidsvollsforsamlingen, 17. mai 1814. Maleriet er malt av Oscar Wergeland i 1885 og heter «Eidsvold 1814»
Fram mot midten av 1800-tallet utviklet litteraturen og kunsten seg i en mer nasjonalromantisk retning. Det vil si at nasjonalromantikken er en forlengelse av romantikken. Det er vanlig å si at den nasjonalromantiske perioden varte fra rundt 1830 til 1850, selv om nasjonalromantiske tekster er skrevet både før og etter disse årstallene. Som i romantikken var de nasjonalromantiske kunstnerne opptatt av natur og følelser. Samtidig ble det nasjonale elementet sterkere. Forfatterne og kunstnerne brukte tekster og kunstverk for å finne fram til og formidle hva de opplevde som typisk norsk, i jakten på en norsk identitet.
I 1814 frigjorde Norge seg fra unionen med Danmark. Selv om Norge fortsatt var i union med Sverige fram til 1905, førte unionsoppløsningen fra Danmark til en sterk nasjonalfølelse og mer selvstendighet og frihet i Norge. Nå ble det store samfunnsspørsmålet å finne ut av hvem Norge og nordmenn egentlig var, og hva som særpreget oss.
Folkeånden
Diskusjoner omkring hver nasjons egenart var ikke særegent for Norge. På 1800-tallet foregikk det en nasjonalromantisk oppblomstring i hele Europa, kanskje inspirert av den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder (1744–1803). Han mente at hver nasjon hadde sin egenart, noe han kalte for folkeånd. Denne folkeånden så man ingen spor av i storbyene eller hos rikfolk, den fant man ute blant folket, altså hos mennesker som ikke levde moderne byliv. Bonden var framfor alt den viktigste bæreren av denne folkeånden. Bonden var ennå uberørt av industrialisering og byliv. I søken etter en nasjons kultur, kunst og språk oppsøkte mange i denne perioden derfor bonden.
EN IDEALISERT VIRKELIGHETSFRAMSTILLING
I nasjonalromantisk diktning og kunst møter vi ofte et idealisert bilde av virkeligheten. Å idealisere betyr å forskjønne, altså å vise noe fram som penere eller bedre enn det egentlig er. Å være seterjente eller bonde på 1800-tallet var nok framfor alt et blodslit. Bøndene var stort sett fattige, de levde i trange kår og måtte jobbe hardt hver eneste dag. I kunsten ser vi lite til denne siden av livet på de norske gårdene. Her framstilles tvert imot de skjønneste sidene. Se bare på seterjentene fra Telemark i Erik Werenskiolds maleri September (1883). Jentene er kledd i sine vakreste bunader og ser ut til å nyte en fristund en sommerettermiddag. Dette var nok mer unntaket enn regelen for disse jentene.
K N O G DE L
E T
Blir bonden og bondelivet fremdeles framstilt på en idylliserende måte? Hvordan framstilles bonden i media og populærkulturen i dag?
Les utdraget fra «Sedelighetstilstanden i Norge» av Eilert Sundt på side 381 i tekstsamlingen. Hva slags inntrykk skapes av Norge og nordmenn her?
O R S K F T U
