2 Klassesamfunnet

O G DE L

Hvorfor har Raja valgt å åpne boka si med denne emosjonelle skildringen, tror du? Hvordan framstiller han seg selv her?

O G DE L

Har du som ønske om å leve slik foreldrene dine gjør, eller drømmer du om noe helt annet? (…) I alle år hadde jeg forsøkt ikke å tenke på det jeg har opplevd tidligere i livet. Nå gikk det ikke lenger. Det var som å forsøke å stoppe en elv med bare hendene. Boken presset frem vonde minner fra oppvekst og ungdomstid, beskrev så enkelt og gjenkjennelig hvordan det er å være født inn i to kulturer, den turbulente klassereisen der du er utenfor beg-

ge leirer. (Raja, 2021)

I barndommen opplever Raja omsorgssvikt og blir til slutt tatt hånd om av barnevernet. At det går så bra med ham i livet, er mot alle odds, men Raja beskriver ikke utviklingen sin som flaks. I selvbiografien forteller han hvordan han griper mulighetene det frie samfunnet i Norge gir ham, han tar en prestisjefylt utdannelse som advokat og blir etter hvert politiker. Sentralt i beretningen står hans evne til å beholde håpet og drømmene sine:

Jeg tror jeg klarte å leve meg gjennom alt det vonde som skjedde i oppveksten min fordi jeg hele tiden drømte at noe bra skulle skje. At jeg kunne «bli til noe», det motsatte av det faren min sa. (Raja, 2021)

Raja gjør ikke bare en klassereise sosialt, i framstillingen av sitt liv legger han like mye vekt på hvordan han har utviklet seg fra å være undertrykt og en undertrykker til å bli en til fri, moderne mann i verdens mest likestilte land. Frigjøringen fra den dominante mannskulturen starter mens han er elev på Foss videregående skole i Oslo, der jentene utfordrer ham. I ekteskapet med Nadia innser han også gradvis at ikke han er mer verdt enn henne i forholdet. Det virkelige vendepunktet kom da han ble far til tvillingjenter, og familien ikke anerkjente dem like mye som gutter:

Likeverd og likestilling hadde betydd noe for meg før, men jeg hadde kanskje sett det mest fra mitt eget perspektiv; mannens. Det hadde aldri slått meg så tydelig i det virkelige liv at gutter ble sett på som mer verdt enn jenter. Gutter var status. To jenter var dobbel uflaks.

(Raja, 2021)

Litteraturen har lange tradisjoner for å skildre de svake i samfunnet. På slutten av 1800-tallet startet den realistiske tradisjonen i litteratur og malerkunst, og fattigdom og de lave samfunnsklassene ble skildret. Men har vi store sosiale skiller Norge i dag, vi som lever i ett av verdens rikeste land? Ja, det viser seg faktisk at klasseforskjellene øker i hele den vestlige verden i det 21. århundret. Forskjellene handler om at de rike blir rikere, og at flere vokser opp i familier med lav inntekt. Litteraturen fortsetter å speile samtiden, og vi kan se at det evige spørsmålet om arv og miljø fortsatt er aktuelt.

ZESHAN SHAKAR: OM KLASSEREISER

Forfatteren Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner i Oslo, en drabantby i utkanten av Oslo, og han har også gjort en klassereise. Han kommer fra lavere arbeiderklasse, men har tatt høyere utdanning og tilhører nå middelklassen. Shakars andre roman er Gul bok (2020), og Abid Raja

Forfatteren Zeshan Shakar

viser til denne i selvbiografien sin (se side 265). Gul bok handler om Mani fra Haugenstua, en drabantby ikke langt fra Stovner. Mani er nyutdannet økonom, og han får jobb i Oppvekstdepartementet. Handlingen utspiller seg i 2010–2011, og på denne tiden ligger departementet i Y-blokka i regjeringskvartalet. Mani jobber med statsbudsjettet, som kalles «Gul bok», og i det første arbeidsåret opplever han også terrorangrepet 22. juli.

Mani er sammen med Meena, som er oppvokst i samme miljø på Haugenstua, men familien hennes flyttet etter hvert til en villa på Høybråten, i nærheten av Haugenstua. På toget tilbake til Groruddalen etter feiring av Manis nye jobb reflekterer han over klassereisen sin:

Han kunne ikke la være å smile med henne, av paret de var nå, de var fine, til og med toget de satt på, var fint. Et brisent, festkledd par i en halvfull kupé fylt av trøtt skoleungdom som hadde blitt igjen i byen etter skoletid, og slitne arbeidsfolk som hadde jobbet sent. Selv om de satt sammen med dem og toget kjørte forbi Alna og Nyland, nede på bunnen av Groruddalens industrielle gulv, omgitt av containere og kasseformede bygg, med graffiti som syntes å ha blitt sprayet i en eneste lang og bølgende strek fra Gamlebyen til Haugenstua, så følte han liksom at han viste dem ryggen. (Shakar, 2020)

Selv om Mani har fått seg jobb i offentlig sektor og klatret på samfunnsstigen, strever han med å finne seg helt til rette. De sosiale kodene på arbeidsplassen er utfordrende å forstå, og Mani føler seg ofte usikker sammen med de yngre på jobben:

K N O G DE L

E T

Hvorfor føler Mani at han viser de andre på toget ryggen, tror du?

O G DE L

I hvilke situasjoner kan du føle deg utenfor og bli usikker på deg selv?

en kurator planlegger og gjennomfører utstillinger, ofte i museer og gallerier.

O G DE L

Hvilket forhold har du til hjemstedet ditt? Hva lengter du etter?

Bjørn Hatterud ved enden av Mjøsa (Minnesund). Som ungdom lengtet han etter å kjøre denne vegen bort fra bygda og til friheten i Oslo. Ofte gjorde de ham ukomfortabel. De hadde mange meninger, elsket å dissekere alt mulig, som om alt var forskningsrapporter med svakt funderte konklusjoner. Det kunne være noe en kollega hadde sagt i et møte, en film, et band, en politiker. Hva som helst kunne bli lagt under lupen. De diskuterte heller ikke helt på den måten han var vant med. Det var mindre direkte konfrontasjon, mindre høylytt. Setningene begynte gjerne med «Jeg tenker at …», det gjaldt for så vidt mange andre i departementet også, som om det var viktig for dem konstant å presisere refleksjonen som lå bak, ikke bare buse ut med synspunktene. Det fikk ham til å tvile på sine egne setninger.

BJØRN HATTERUD: EN KLASSEREISE FRA BYGD TIL BY

Bjørn Hatterud (f. 1977) kommer fra Brumunddal, men bor i Oslo. Han jobber som kulturkritiker og kurator. Boka Mjøsa rundt med mor (2020) er en saktekst med en personlig fortellerstemme og handler om forfatteren som drar på biltur rundt Mjøsa med moren sin. På denne reisen skildrer Hatterud hjembygda med kjærlighet samtidig som han er åpen om at han lengter bort derfra.

Formen på boka minner om et essay med reisen som en rammefortelling, mens kapitlene gir oss refleksjoner rundt oppveksten, hjembygda og forfatterens klassereise. Hatterud har alvorlige funksjonsnedsettelser, noe som har medført store utfordringer siden barndommen. På videregående står han fram som homofil, og det fører til nådeløs mobbing (Lundgaard, 2020). Den unge bygdegutten Bjørn lengter til Oslo; storbyen gir muligheter for personlig utvikling og anerkjennelse, og Hatterud omtaler sin egen reise som en klassereise:

Då eg kom til byen som 21-åring, var eg på flukt. Eg ville vekk. Vekk frå mobbing, i ein kropp med store problem og skeiv legning. (…) Eg var klassereisande frå ein familie av mekanikarar, lastebilsjåførar og bønder, sjølv studerte eg kulturfag på Blindern.

(Hatterud, 2020)

Til tross for at han opplever sin egen klassereise som frigjørende, sliter han med tilhørigheten etter at han har flyttet fra av bygda. Det tar tid å finne tilhørighet på en ny plass, og samtidig kjenner han på en dragning mot røttene sine:

Har ein djupe røter ein plass, men bur ein annan stad, har ein på eit vis to identitetar. Barndomsheimen er framleis óg ein heim – sjølv om eg brukar det meste av tida mi i ein annan heim no.

K N O G DE L

E T

Hvordan kan oppvekstmiljøet vårt påvirke identiteten vår?