Argumenter for et nytt, norsk språk Viktige vedtak på slutten av 1800-tallet

Argumenter for et nytt, norsk språk

Det ble snart klart at det ikke var noe reelt alternativ å beholde dansk som offisielt skriftspråk i Norge. Det var det for sterke nasjonale argumenter til: Mange mente at et fritt land trengte sitt eget språk. Videre talte sterke demokratiske argumenter for at landet trengte et nytt språk som bare tilhørte nordmennene. På denne tiden var demokratiet på vei opp og fram i hele verden, og også her i landet tenkte mange nytt om hvordan et land kunne og burde bli styrt. Om man ville ha et ekte demokrati i landet, var det en forutsetning at språket tilhørte alle innbyggerne. Hvordan kunne man forvente at folk skulle delta i debatter og avstemninger, dersom de ikke behersket språket som ble brukt i det offentlige? Dette henger også tett sammen med det tredje argumentet, nemlig det pedagogiske. Hvis ønsket var at flere i landet skulle lære å lese og skrive, måtte morsmålet inn i skolen. Og var det ikke lettere for barn å lære seg å lese og skrive et språk som liknet på språket de selv snakket i det daglige?

De nasjonale, demokratiske og pedagogiske argumentene la grunnlaget for to hovedretninger for hvordan det framtidige norske språket burde være. Det vokste fram to grupperinger: de som støttet fornorskingslinja og de som støttet målreisingslinja.

Fornorskingslinja

Mange mente at det beste alternativet var å bruke det danske språket som utgangspunkt, og så gradvis gjøre det mer norsk. Både forfattere, som Henrik Wergeland, P.C. Asbjørnsen og Jørgen Moe, og språkforskere, som Knud Knudsen, jobbet hver på sine måter mot dette målet.

HENRIK WERGELAND OG «BERIKELSEN AV ORDFORRÅDET»

Den kjente dikteren Henrik Wergeland (1808–1845) var en av mange som prøvde å fornorske dansken gjennom sitt forfatterskap. Wergeland mente at vi gjennom å bruke typisk norske ord og uttrykk kunne finne tilbake til det ekte norske språket, et språk som samsvarte mer med den norske identiteten og folkeånden.

Henrik Wergeland var sønn av Nicolai Wergeland, som var med og skrev Grunnloven på Eidsvoll i 1814. Mer enn noe annet var Henrik Wergeland en «folkets mann» som var opptatt av frihet for alle. Han var en forkjemper for demokratiet. Et selvstendig Norge måtte ha et selvstendig språk, mente han. Gjennom en fornorsking av det danske ordforrådet skulle det norske språket gradvis flyte inn i et nytt spor, nemlig en form som alle – ikke bare eliten – kunne bruke.

Innlegget til P.A. Munch, som du kan lese om på side 320, er en direkte kritikk av måten forfattere som Henrik Wergeland gikk fram i sine fornorskingsprosjekter. I et svar til P.A. Munchs «Norsk Sprogreformation» skriver Henrik Wergeland følgende:

«De (les: danomanene) bannlyser også lydmalende, uttrykksfulle, allmennorske ord som smyge, sige, skvette og kulp fordi de helst forekommer i de lavere klasser og ikke blant de bedrestilte. Det finnes altså et språkaristokrati og språkaristokrater. (…)

Dersom våre verste danomaner lykkes i å inngyte folket ringeakt for seg selv, da vil det frie Norge feies bort fra verdenskartet – det vil oppgi seg

selv og dø hen!» (Wergeland, 1835. Språklig modernisert)

Her kritiserer Wergeland «danomanene» for å påføre det norske folket skam for sitt eget språk. Og om vi skammer oss over måten vi snakker på, da kan vi like gjerne bare «dø hen», mener Wergeland.

Wergeland mente at språket skulle bli norskere først og fremst gjennom «berikelsen av ordforrådet». Han prøvde selv å gjøre det gjennom å ta i bruk norske ord og uttrykk. Han brukte for eksempel det norske ordet «foss» framfor det danske «vandfald», og han forenklet skrivemåten ved å skrive «frihed» i stedet for «friehed» og «vilje» i stedet for «villie». Ifølge Wergeland hadde det danske skriftspråket en rekke unødvendige bokstaver som det kunne være fint å slippe å forholde seg til for uerfarne skrivere. Å fjerne de stumme og «unorske» lydene fra skrivemåten utgjorde en viktig del av fornorskingsarbeidet, mente han. Om skriftspråket sto litt mer i stil med talemålet, ville det kanskje gjøre det lettere å lære seg lesing og skriving.

Henrik Wergeland skrev selv flere folkeopplysningstekster for bønder, arbeidere og tjenestefolk. Her brukte han generelt en mer muntlig og folkelig uttrykksmåte enn i de skjønnlitterære tekstene sine, selv om han også der aktivt jobbet med å ta i bruk norske ord og uttrykk.

en danoman: en som er begeistret over og tilhenger av alt som er dansk aristokrati: en styreform der overklassen har den politiske makten ringeakt: skam

Les utdraget fra «Om Norsk Sprogreformation» på side 386 der Wergeland svarer P.A. Munch. Svar på oppgavene til teksten.

O R S K F T U

folkeskolen: det som i dag heter barneskolen

ASBJØRNSEN OG MOE: EVENTYR MED NORSKE ORD OG UTTRYKK

Midt på 1800-tallet samlet Peter Christian Asbjørnsen (1812–1885) og Jørgen Moe (1813–1882) inn en stor mengde norske folkeeventyr. Dette var først og fremst et nasjonalromantisk prosjekt som skulle bidra til å skape en norsk identitet. Inspirert av eventyrsamlere fra andre land, for eksempel brødrene Grimm i Tyskland, reiste de landet rundt for å samle inn eventyr, «urfortellinger», som hadde overlevd på folkemunne i århundrer. Da Asbjørnsen og Moe skulle skrive ned eventyrene, møtte de på noen utfordringer, for det danske språket var ikke spesielt godt egnet til å formidle de typiske, norske folkeeventyrene. Menneskene rundt om i landet formidlet jo eventyrene på sine særegne dialekter, og det ble plutselig noe annet å se den samme fortellingen nedskrevet på dansk. Én utfordring var blant annet at det danske ordforrådet ikke alltid dekte de norske uttrykkene. Det norske ordet stabbur er et eksempel på det – det finnes rett og slett ikke på dansk. Et alternativ til å skrive på dansk var å skrive ned eventyrene på de dialektene som de hadde blitt fortalt på. Men dette kunne også bli utfordrende for leserne, som ikke var vant til å lese norske dialekter. Det kunne også bli vanskelig å forstå en dialekt som var fra en helt annen kant av landet.

Løsningen Asbjørnsen og Moe valgte, var å bruke dansk rettskriving, men likevel ta i bruk typisk norske ord og uttrykksmåter i eventyrene. Rammefortellingene rundt eventyrene var gjerne skrevet på dansk, men i selve eventyrene, og spesielt i de delene som besto av dialog, brukte de uttrykksmåter som lå nærmere det norske talemålet enn det danske. I stedet for pige, dræng og kohale, skrev de gjente, gut og kurompe. På denne måten fikk de etablert en måte å skrive på som sakte, men sikkert førte det norske inn i det danske. Asbjørnsen og Moe var de første som systematisk fornorsket språket sitt på denne måten. Arbeidet de gjorde med folkeeventyrene, inspirerte forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. De startet også gradvis å fornorske det danske språket i sine verk.

KNUD KNUDSEN: BOKMÅLETS FAR

Selv om både Wergeland, Asbjørnsen, Moe og andre forfattere gjorde en solid innsats for å fornorske det danske språket gjennom sin diktning, står én person igjen som selve bokmålets far: Knud Knudsen.

Knud Knudsen (1812–1895) var først og fremst lærer i det som het folkeskolen. Han observerte på nært hold hvor utfordrende det var for norske barn at de ikke fikk undervisning på morsmålet sitt. Det språket som ble brukt på skolen i det daglige, var dansk. Hver dag så han hvor frustrerte mange av barna ble av å måtte skrive og lese på et språk som var såpass fjernt fra den måten de selv snakket på. På bakgrunn av dette startet han arbeidet med å systematisk fornorske dansken, ikke bare i ordforråd og uttrykksmåter, som flere forfattere allerede hadde gjort, men også i grammatikken.

Ortofoni var det viktigste prinsippet i Knudsens språkarbeid. Ortofoni betyr at noe er «lydrett», altså at det er liten avstand mellom hvordan et ord uttales og skrives. Det danske språket var svært lite ortofont, noe som betydde at det var vanskelig å vite hvordan ordet skulle uttales ut fra hvordan det ble skrevet. Dansk er fremdeles mye mindre ortofont enn norsk. Tenk bare på ordene «meget» og «kage» – vet du hvordan de uttales på dansk?

Knud Knudsen baserte sitt fornorskingsprosjekt på det uformelle talespråket til overklassen i byene, det som ble kalt «den dannede dagligtale». Dette var uttalenormen som barna på skolen uansett måtte bruke når de skulle lese høyt fra danskbøkene. Ifølge Knudsen var det bedre å basere fornorskingen på denne måten å snakke på enn på de mange og forskjellige dialektene rundt om i landet. Disse var for ulike til at det var mulig å etablere en felles norm, mente han.

Her er en liten oversikt over noe av det Knudsen gjorde for å gradvis få det danske språket til å bli mer likt den norske overklasseuttalen:

Fra harde til bløte konsonanter (b, d, g → p, t, k) Stub → stup Udtale →uttale Bage → bake

Innføring av kortformer Fader → Far Bede → Be Troe → Tro Miil → Mil

Fjerne konsonanter og konsonantforbind→elser som stammet fra latin, som c, ch, q, ph Quinde → kvinne Philosophie → filosofi Character → karakter

Innføring av dobbeltkonsonant Æg → egg

Norsk flertallsform av substantiv Heste → hester

K N O G DE L

E T

Kjenner du til andre språk som er lite ortofone, det vil si at det er stor avstand mellom hvordan et ord uttales og skrives? Hva med engelsk? Hvordan uttales ordene under? Colleague (kollega) Thoroughly (grundig) Brewery (bryggeri) Reign (herske) Studer de norske oversettelsene. Er det stor avstand mellom uttale og skrift i moderne norsk? Vil du si at norsk er et ortofont språk i dag?

I 1862 vedtok Stortinget den første offisielle rettskrivingsreformen for det som ble kalt riksmålet, basert på språkprogrammet som Knudsen la fram i 1845. Først i 1907 ble det et offisielt oppdrag for norske myndigheter å fjerne seg mer fra det danske språket. Rettskrivingsreformen fra 1907 var omfattende og markerer et viktig skille for det norske språket. Etter den kunne man ikke lenger se på norsk som en variant av dansk.

HAR DU FORSTÅTT?

1 Oppsummer hva som menes med de tre argumentene for et eget, norsk språk: det nasjonale, det demokratiske og det pedagogiske argumentet.

2 Hva kjennetegner fornorskingslinja i norsk språkhistorie på 1800-tallet?

3 På hvilke måter bidro forfattere som Henrik Wergeland og Asbjørnsen og Moe til fornorskingen av det danske språket?

4 Hva betyr ortofoni, og hvorfor ble dette et styrende prinsipp i fornorskingen?

5 Hvorfor ønsket Knud Knudsen å fornorske det danske språket. Hvordan arbeidet han for å gjøre dette?

TENK OG DEL

6 OsloMet-avisa Journalen skriver at lav valgdeltakelse blant innvandrere er et demokratisk problem, og at grunnen kan være mangel på språkkunnskaper og politiske kandidater man kan identifisere seg med (Nissen, 2019). På hvilke måter kan denne problematikken gjenspeile det som skjedde på 1800-tallet?

7 Knud Knudsen baserte sin fornorsking på

«den dannede dagligtale», altså slik velstående mennesker snakket i byene. Finnes det en tilsvarende talemåte i dag? Har noen former for talemål høyere status enn andre i Norge i dag?

VIDERE ARBEID

8 På side 335 kan du se et utdrag fra Nordal

Rolfsens lesebok i tre språklige versjoner. Den første versjonen er på dansk, altså det språket norske barn møtte i bøker og på skolen før det var snakk om et eget norsk språk. Prøv om du kan fornorske språket i utdraget slik at det likner det språket du møter i ei lærebok i dag.

O G DE L

Hvorfor ville Aasen skape et helt nytt språk i stedet for å fornorske det danske, som Knudsen mente var det beste, tror du?

Hvilke utfordringer tror du Aasen kan ha møtt da han skulle starte arbeidet med å samle dialekter for å opprette et felles språk for alle i Norge?

Målreisingslinja

IVAR AASEN – LANDSMÅLETS FAR

Parallelt med at Knud Knudsen arbeidet med å fornorske dansken, satt en annen mann et annet sted i landet og jobbet for mye av det samme – et nytt, norsk språk. Ivar Aasen (1813–1896) var en bondesønn fra Ørsta som tidlig ble interessert i språk og bøker. Han brukte store deler av livet sitt til å samle inn og systematisere norske dialekter. Hensikten var å skape et nytt, norsk skriftspråk bygd på folkets egne dialekter – et ordentlig folkemål. Arbeidet hans skiller seg derfor fra arbeidet til Knud Knudsen, selv om de to hadde mange av de samme målsetningene. Begge ønsket å skape et språk som var lettere for folk flest å lære og bruke. Men Aasen ville ikke fornorske noe allerede eksisterende. Han ville skape noe helt nytt fra bunnen av, og arbeidet hans representerer dermed målreisingslinja i norsk språkutvikling. Målreising er å skape et skriftspråk med utgangspunkt i hvordan mennesker i et land snakker. Målreising handler også om å få dette skriftspråket allment akseptert i det språksamfunnet det hører hjemme i (Skjekkeland 2021).

I artikkelen «Om vårt skriftspråk» fra 1836 forklarer Ivar Aasen hva som ligger til grunn for arbeidet med å lage et nytt norsk språk:

Etter at vårt fedreland atter er blitt hva det en gang var, nemlig fritt og selvstendig, må det være svært viktig at vi bruker et selvstendig og nasjonalt språk, ettersom dette er en nasjons fremst kjennemerke. Da Norge ble sett på som en dansk provins, og landets embeter for en stor del ble besatt av dansker (…), var det naturlig at vårt språks nasjonalitet måtte gå under. Men tiden da vi var umyndige, er over, og vi burde vise verden at vi også i denne viktige saken er selvstendige. (…)

Mens den københavnske dialekten gjorde seg herskende hos oss, ble vårt nasjonalspråk oppbevart og dyrket i bondens hytter i våre daler og langs våre strender. (…) At tiden også har hatt sin virkning på allmennspråket, er naturlig; men når man tenker på hvor vidt vårt lands befolkning lever adspredt, og hvor lenge det var at skriftspråket ikke ble brukt, må man anse det som noe stort at denne nasjonale eiendommen ennå i såpass stand kan overleveres til oss. Dersom Norge gjennom tiden hevder sin politiske selvstendighet, da skal språket vårt også være almuens; det skulle være sammenlikningen av dialektene våre, middelpunktet, hvorom det dreide seg. (…) Bonden har den ære å være språkets redningsmann; til hans tale skal man altså lytte.

Det er ikke min hensikt å framheve noen enkelt av våre dialekter, nei, ingen sådan bør være hovedspråk, men dette skulle være en sammenlikning, et grunnlag for dem alle. For å fullføre dette skulle man lage ordsamlinger for enhver av landets større provinser med grammatikalske opplysninger og bestemte ordforklaringer. Menn, som man kanskje ikke skulle tro klarte dette, men som virkelig kunne allmennspråket, skulle oppmuntres til å gjøre dette. Disse ordsamlingene skulle sendes inn til et selskap, opprettet av språkkyndige menn, som skulle sammenlikne og gjøre utvalg, og etter at hovedspråket var bestemt, skulle dette selskapet utarbeide en fullstendig norsk ordbok med tilsvarende grammatikk. Denne nye språkformen skulle dog aldeles ikke pålegges eller tvinges; man skulle oppmuntre til dens bruk, en ellers la enhver bruke det nye eller det gamle som man selv vil.

Forfatter Ivar Aasen malt av Lars Osa i 1895.

provins: en del av et land embeter: høye stillinger i staten allmennspråket: folkespråket å leve adspredt: å leve med spredt bosetning, at vi bor langt fra hverandre almuen: folket, allmennheten språkkyndig: en som kan mye om språk

O R S K F T U

Les utdraget fra «Om vårt skriftspråk» og svar på følgende spørsmål: a Hva tror du Aasen mener med at «bonden er språkets redningsmann»? b Hvilke nasjonale og demokratiske argumenter finner du i Aasens tekst? c Ifølge Aasen skal ingen tvinges til å bruke den nye språkformen (altså det som i dag er nynorsk), men man skal heller oppmuntre mennesker til å bruke den.

Hvorfor skal da elever har bokmål som hovedmål,

«tvinges» til å lære nynorsk også, tror du?

Ivar Aasens sko viser hvordan en språkinteresse kan bli til hardt, fysisk arbeid. Han gikk over 400 mil rundt i landet for å samle inn eksempler på folkemålet.

Den første delen av Aasens prosjekt gikk ut på å samle inn, registrere og systematisere ord og bøyingsendelser i de norske dialektene. Ved hjelp av et stipend fra Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab dro han ut på en lang forskningsreise. I årene 1842–1855 reiste han rundt og lyttet til hvordan folk snakket, noterte funnene sine og lagde systematiske oversikter. Han var spesielt interessert i dialektene som lå i områder der det danske talespråket ikke hadde hatt særlig stor innvirkning. Han holdt seg derfor unna de store byene i landet. Resultatet av innsamlingen ble gitt ut i flere store bøker, blant annet Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog i 1850.

Ivar Aasens landsmål, som målformen etter hvert ble kalt, ble lagd blant annet ut fra disse prinsippene: → De mest utbredte formene, altså de formene som flest nordmenn brukte, ble valgt. Da ville språket bli forståelig og gjenkjennelig for de fleste. → Der det var store variasjoner mellom dialektene, valgte Aasen ofte den formen som viste forbindelse til det norrøne språket. → Aasen ville holde landsmålet så rent som mulig. Derfor unngikk han ord fra andre språk og prøvde heller å finne gode, norske alternativer.

I tillegg til være vitenskapsmann var Aasen også dikter. Han skrev lyrikk, dramatikk og prosa på det nye språket, kanskje mest av alt for å vise at landsmålet kunne brukes til det meste. Diktet «Nordmannen», også kjent som «Mellom bakkar og berg», er et eksempel på dette. Under ser du første strofe av diktet i original språkdrakt:

«Millom Bakkar og Berg utmed Havet heve nordmannen fenget sin Heim der han sjølv heve Tufterna gravet og sett sjølv sine Hus oppaa deim»

(Aasen, 1863)

I tillegg til å demonstrere landsmålet i bruk viser diktet også Aasens nasjonalromantiske sider. Det er ikke et idealistisk og idylliserende dikt om hvor vakkert Norge er, men det er likevel en hyllest til Norge og nordmenn. Diktet handler om den staute nordmannen som ikke gir seg, til tross for hardt vær og vanskelige levekår – «mellom bakkar og berg» skal huset bygges og livet leves. Hele diktet kan du lese og utforske, både i moderne og eldre språkdrakt, på side 374 i tekstsamlingen.

REAKSJONER PÅ LANDSMÅLET

Flere forfattere valgte etter hvert å bruke det nye landsmålet i diktningen sin. Det gjaldt spesielt forfattere som ikke kom fra det sentrale Østlandet. Aasmund Olavsson Vinje fra Telemark, Per Sivle fra Sogn og Arne Garborg fra Jæren valgte alle å gå over til landsmålet. I 1899 publiserte Olaf Gulbransson karikaturtegningen Måltrollene rykker inn i Christiania. Her ser vi Aasen, Vinje og Sivle portrettert som tre troll som kommer til storbyen og skremmer vettet av folkemengden som befinner seg der.

K N O G DE L

E T

Hva slags syn på landsmål og landsmålbrukere kommer til uttrykk i karikaturtegningen?

Måltrollene rykker inn i Christiania tegnet av Olaf Gulbransson i 1899.