Argumenter for et nytt, norsk språk Det ble snart klart at det ikke var noe reelt alternativ å beholde dansk som offisielt skriftspråk i Norge. Det var det for sterke nasjonale argumenter til: Mange mente at et fritt land trengte sitt eget språk. Videre talte sterke demokratiske argumenter for at landet trengte et nytt språk som bare tilhørte nordmennene. På denne tiden var demokratiet på vei opp og fram i hele verden, og også her i landet tenkte mange nytt om hvordan et land kunne og burde bli styrt. Om man ville ha et ekte demokrati i landet, var det en forutsetning at språket tilhørte alle innbyggerne. Hvordan kunne man forvente at folk skulle delta i debatter og avstemninger, dersom de ikke behersket språket som ble brukt i det offentlige? Dette henger også tett sammen med det tredje argumentet, nemlig det pedagogiske. Hvis ønsket var at flere i landet skulle lære å lese og skrive, måtte morsmålet inn i skolen. Og var det ikke lettere for barn å lære seg å lese og skrive et språk som liknet på språket de selv snakket i det daglige? De nasjonale, demokratiske og pedagogiske argumentene la grunnlaget for to hovedretninger for hvordan det framtidige norske språket burde være. Det vokste fram to grupperinger: de som støttet fornorskingslinja og de som støttet målreisingslinja.
Fornorskingslinja
Mange mente at det beste alternativet var å bruke det danske språket som utgangspunkt, og så gradvis gjøre det mer norsk. Både forfattere, som Henrik Wergeland, P.C. Asbjørnsen og Jørgen Moe, og språkforskere, som Knud Knudsen, jobbet hver på sine måter mot dette målet. HENRIK WERGEL AND OG «BERIKELSEN AV ORDFORR ÅDET» Den kjente dikteren Henrik Wergeland (1808–1845) var en av mange som prøvde å fornorske dansken gjennom sitt forfatterskap. Wergeland mente at vi gjennom å bruke typisk norske ord og uttrykk kunne finne tilbake til det ekte norske språket, et språk som samsvarte mer med den norske identiteten og folkeånden. Henrik Wergeland var sønn av Nicolai Wergeland, som var med og skrev Grunnloven på Eidsvoll i 1814. Mer enn noe annet var Henrik Wergeland en «folkets mann» som var opptatt av frihet for alle. Han var en forkjemper for demokratiet. Et selvstendig Norge måtte ha et selvstendig språk, mente han. Gjennom en fornorsking av det danske ordforrådet skulle det norske språket gradvis flyte inn i et nytt spor, nemlig en form som alle – ikke bare eliten – kunne bruke. Innlegget til P.A. Munch, som du kan lese om på side 320, er en direkte kritikk av måten forfattere som Henrik Wergeland gikk fram i sine fornorskingsprosjekter. I et svar til P.A. Munchs «Norsk Sprogreformation» skriver Henrik Wergeland følgende: 322
