«Karens jul» av Amalie Skram

Statue av Amalie Skram som står på Nordnes i Bergen. Her har statuen fått en plakat i anledning kvinnedagen 8. mars 2021. Skram var banebrytende da hun skrev om hvordan kvinner hadde det på slutten av 1800-tallet. Hun ville at de skulle bli sett og forstått.

I novellen «Karens jul» (1885) kan vi tydelig se naturalistiske trekk i både form og innhold. Teksten handler om den fattige Karen som med sitt nyfødte barn søker ly i et skur på havna i Kristiania. En politimann oppdager at hun oppholder seg der, noe hun ikke har lov til. Han gir henne likevel lov til å sove der fram til julaften, fordi hun venter på at Madam Olsen, som hun har vært tjenestepike hos, skal komme tilbake. Når politimannen kommer forbi skjulet på julaften, oppdager han at Karen og barnet er døde.

MILJØSKILDRINGER

«Karens jul» begynner med en miljøskildring. Miljøskildringer som blant annet beskriver hus, gater, vær og årstid slik de kan oppleves i virkeligheten, er viktige i den realistiske tradisjonen, siden de kan få leseren til å se for seg et samfunn. For eksempel kan bygningene og landskapet beskrives først, i et fugleperspektiv, før man nærmer seg bakkenivå og karakterene. Novellen innledes på denne måten:

På en av dampskipskaiene i Kristiania lå der for en del år siden et gråmalt trehus med flatt tak, uten skorsten, omtrent 4 alen langt og litt kortere på den annen lid. I begge tverrveggene var der et lite vindu, det ene like overfor det andre. (Skram, 1996)

Her kan vi se at miljøskildringen flytter seg fra et oversiktsbilde og ned til beskrivelsen av vinduene på et lite skur, altså ned til et lite utsnitt av virkeligheten. Dette stedet danner miljøet for handlingen i teksten, og leseren kan spørre seg hva slags mennesker som oppholder seg der. En annen del av

Fotografiet viser hvordan havnen i Kristiania så ut noen år etter handlingen i «Karens jul» finner sted. Hvordan passer miljøskildringene overens med virkeligheten du ser på bildet?

miljøskildringen er beskrivelsene av været og årstidene. Det nærmer seg jul i Kristiania, og under kan vi se en detaljert skildring av været og gasslyktene. Det dårlige været og det grumsete lyset kan understreke den uhyggelige stemningen og indirekte formidle at dette er et vanskelig sted å leve.

Det drev så smått med sne, men den smeltet mens den falt, og gjorde den klebrige mølje på kaiens brosten alt våtere og fetere. På gasslyktene og dampkranene lå sneen som et grålighvitt, fintfrynset overtrekk, og kom man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom mørket at den hang i riggen som girlander mellom mastene. I den mørkegrå, disige luft fikk gassflammene i lyktene en skitten, branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-rødt skinn. (Skram, 1996)

DIALEKT OG SOSIOLEKT I DIALOGEN

«Lukk opp. Det er politiet!» «Jøsses, er det polletie! – Å kjære vene, det er bare meg, jæ gjør ingen ting, bare blottenes sitter her, skjønner dere.» (Skram, 1996)

Det viser seg at det er Karen som har søkt ly i skuret på kaia. Politimannen ber henne lukke opp, og i utdraget fra dialogen mellom dem kan vi se at hun snakker en sosiolekt som kalles «Oslo-mål». De fleste innbyggerne i Oslo på slutten av 1800-tallet tilhørte arbeiderklassen og snakket «Oslo-mål». Der politimannen sier «politiet» og bruker et språk som markerer maktposisjonen hans, sier hun «polletie». På den måten forstår leseren at det er en sosial forskjell mellom politimannen og Karen, selv om han utover i novellen også

K N O G DE L

E T

Denne miljøskildringen består av mange detaljer og ord med negative konnotasjoner. Hvilken effekt har denne beskrivelsen? Konnotasjoner handler om andre tanker som vekkes når man leser eller hører et ord. Konnotasjoner er allment og noe de fleste vil kjenne seg igjen i.

sosiolekt: Talemål knyttet til sosial gruppe. Skiller seg fra dialekt, som handler om talemål knyttet til et geografisk område.

O G DE L

Hva forteller dialogen om Karen? Hvorfor snakker politimannen stadig likere henne, tror du?

Les hele novellen «Karens jul» på side 417. Let etter flere eksempler på naturalistiske trekk i både form og innhold, og skriv et kortsvar på 200–300 ord der du gjør rede for disse trekkene.

O R S K F T U

snakker mer og mer likt Karen. Bruken av forskjellige dialekter og sosiolekter i dialoger får fram bakgrunnen til karakterene, og dette virkemiddelet er brukt flere steder i naturalistisk og realistisk litteratur.

PERSONFRAMSTILLINGER

«Hun rystet av kulde fra øverst til nederst, og når hun flyttet seg, klisset og knirket det i støvlene, som stod hun og stampet i en grøtagtig substans.» (Skram, 1996) Ut fra denne direkte personframstillingen forstår vi at Karen er utsatt, kald og forkommen. Den siste setningen i sitatet kan dessuten knyttes til determinismen: Karen er fanget i situasjonen hun har havnet i, hun kommer seg ikke videre, men synker dypere ned i elendigheten –«den grøtaktige substansen». Etter at Karen ble gravid, fikk hun sparken, ble hjemløs og måtte tigge for å overleve. Hun er en typisk naturalistisk skikkelse, og mange detaljer beskriver sider ved henne i den direkte personskildringen. Disse detaljene kaller vi for metonymi:

Det var et tynt, lite fruentimmer, med et smalt, blekt ansikt og et dypt kjertelarr på det ene kinn, rett opp og ned som en stake, og øyensynlig neppe ganske voksen. Hun var iført et lysebrunt overstykke, en slags kofte eller jakke, hvis snitt røpet at den hadde kjent bedre dager, og et mørkere kjoleskjørt, der hang i laser forneden og nådde henne til anklene. Føttene stakk i et par hullete soldatstøvler, hvis åpninger foran var uten snørebånd. (Skram, 1996)

Gjennom den videre dialogen får vi en mer indirekte personframstilling av Karen. I dette utdraget ser vi naturalismens innhold tydelig: Karen er et offer for omstendighetene.

«Hå for nå’e! Kjenner du inte navnet på ditt eget barns far?»

Karen stakk fingeren i munnen og suget på den. Hodet gled forover. Der kom et hjelpeløst, fjollet smil på ansiktet. «N-e-i,» hvisket hun med en langtrukken betoning på hver bokstav og uten å ta fingeren bort.

«Nå har jeg aldri i mine dager hørt så galt» – satte konstabelen i. «I Jessu navn da, hosdan gikk det til at du kom isammens med ham?»

«Jæ traff ham på gata om kveldene, når det var mørkt,» sa hun, «men det varte inte lenge før han ble borte, og siden har jæ aldri sett ham.»

(Skram, 1996)

KONTEKSTEN TIL «KARENS JUL»

I arbeiderklassen på slutten av 1800-tallet var det hardt å være kvinne. De som ble gravide utenfor ekteskap, kunne miste jobben og måtte leve med stor skam. Hvis kvinnen i tillegg var alene om barnet, kunne det bli svært vanskelig å ha penger nok til mat og klær. Mange endte som prostituerte ved et av byens bordeller, der kjønnssykdommer var utbredt. Karen er redd for å havne på fattighuset, som politimannen foreslår som en løsning i novellen, fordi det var forbundet med stor skam å ende der. Karen-skikkelsen er et eksempel på hvordan unge kvinner ble ofre for samtidens sosiale forskjeller og kvinnesyn. Hun er determinert til å ende slik hun gjør, på grunn av kjønn og fattigdom.