Sigrid Undset: Jenny og tapte kjærlighetsidealer

O G DE L

Har du noen idealer for hvordan den store kjærligheten skal være? Et ideal er et mål for hvordan man aller helst vil at noe skal være.

Les utdraget fra Jenny på side 442. Hva forteller utdraget om Jennys syn på hvordan kjærligheten skal være?

O R S K F T U

Bør babyen bli kastet i elva eller ikke? Dette etiske valget sier mye om hvor hardt samfunnet var, men også at verdier som empati og medmenneskelighet blir viktigere – for babyen blir ikke kastet i elva. Novellen er et tydelig eksempel på miljøet og menneskene den nyrealistiske litteraturen ofte handler om.

Sigrid Undset (1882–1949) er en sentral forfatter i norsk litteratur. Hun skrev om hvordan kvinner håndterer livet, både i tidligere tider, som i middelaldertrilogien Kristin Lavransdatter (1920–1922), men også i hennes egen samtid på første halvdel av 1900-tallet. I Undsets gjennombruddsroman Jenny, utgitt første gang i 1911, møter vi den 28 år gamle Jenny Winge. Hun er en suksessfull billedkunstner bosatt i Roma. Romanen handler derfor om kunstnerlivet, men den er også en fortelling om kjærlighetsidealer. I starten ser Jenny hvordan venninner lett kan flørte og bli forelsket, mens selv har hun så høye idealer for hvordan den kjærligheten skal være, at det er vanskelig å finne den i virkeligheten: «Hun selv var annerledes. Hennes blod var både rødt og varmt. Den lykke hun lengtes efter, den skulle være het og fortærende- men den skulle være ren og plettfri.» (Undset, 1992)

Kjærlighetslivet blir komplisert for Jenny. Hun forlover seg med Helge Gram, og handlingen flytter seg til Oslo. Jenny velger å bryte forlovelsen. Hun blir så forført av og gravid med faren til Helge, Gert Gram, men barnet dør etter fødselen. Hun reiser tilbake til Roma, og der kjenner hun på følelsen av å ha sveket seg selv og idealene om en ren og plettfri kjærlighet: «Skape seg om hadde hun villet, for å slippe inn mellom mennesker, hvor hun hadde visst alltid, hun måtte være en fremmed, fordi hun var av en annen art. Men hun hadde ikke orket å være alene, innesperret i sin egen natur.» (Undset, 1992) Selv om hun finner kjærligheten med en tredje mann, Gunnar Heggen, tar hun livet av seg i slutten av romanen.

JENNY SOM NYREALISTISK ROMAN

Romanen har en autoral forteller med skiftende synsvinkel, slik at leseren får innblikk i tankene og følelsene til flere enn Jenny. Innledningsvis følger vi Helge, som akkurat har kommet til Roma og møter Jenny og venninna på gata. «I det han skrådde over gaten, kom to unge piker forbi ham. De var visstnok norske, falt det ham inn i det samme, og han syntes allikevel det var moro.» (Undset, 1992) Den interne synsvinkelen viser tankene til karakterene og hvordan tankene kan skille seg fra handlingene og dialogen. At synsvinkelen skifter, gir dessuten en forståelse for flere av karakterene og hvordan de oppfatter hverandre.

Jenny står overfor etiske valg underveis i teksten. Teksten viser hva som skjer med enkeltindividet om det svikter sine idealer og ikke er tro mot seg selv. Mer psykologiske tolkninger av romanen peker på hvordan Jenny er et produkt av sin egen oppvekst. Hun vokste opp uten sin biologiske far, men etter hvert med en stefar. Den døde faren ble opphøyet, ja, nærmest en guddommelig skikkelse i himmelen. Oppfatningen av den perfekte mannen bærer Jenny med seg gjennom livet. Jenny er altså en sammensatt roman som kan tolkes på ulikt vis, og den viser et enkeltmenneske som søker etter den rette veien i livet.