ETTER JOBB | MODELLJERNBANE
Kjekt å ha
I et litt bortgjemt hus i Oslo åpenbarer en hel modelljernbane-verden seg. I tillegg til å okkupere tre rom i kjelleren, et kontor og en lekestue i hagen, har Dag Skaseth egen velfylt smie også.
H
–
TEKST: INGEBORG VIGERUST R ANGUL FOTO: WERNER JUVIK
er er den. Kjøpt brukt i Statene. Elleve kilo tung. Etter å ha tenkt seg litt om har Dag klart å finne fram én favorittgjenstand fra sitt jernbanemekka – et
damplokomotiv. – Dampmaskiner fenger meg. Jeg er maskinistutdannet og dampmaskin er dampmaskin, enten den er stor eller liten. Lokomotivet står på metalldreiebenken inne på arbeidsrommet. Det hører egentlig til jernbanen i hagen, men står inne og får ekstra omsorg om vinteren. Her er det lukt av olje og damp og lyd av stempler og trykk som bygger seg opp. På togrommet innenfor arbeidsrommet skal en ny modelljernbane bygges, i større skala tilpasset øyne som trenger briller og fingre som krever litt større størrelse. Det eneste han har spart på fra den opprinnelige jernbanen, er bygdesaga fra Stord. Den studerte han nitidig og bygde opp selv i liten skala. Nå skal den engelske landsbygda fra mellomkrigstiden trylles fram. – Jeg er anglofil. I England er de gærne etter tog og har 90 museumsbaner, mens i Norge har vi bare fire. De engelske lokomotivene har rene fine linjer, er fargerike og med lakkering på høyde med de fineste veteranbiler. De amerikanske, franske og tyske er ofte bare svarte med et virvar av rør og utstyr på utsiden. For å få det hele til tidsriktig, leser han seg opp
82 ~ FAGBLADET | 3 | 2021 |
+ NAVN: Dag Skaseth ALDER: 65 STILLING: Pensjonert brannmann FAMILIE: Kone, sammen har de sju barn, 14 barnebarn og hunden IPA BOSTED: Oslo HOBBY: Modelljernbaneentusiast. Samler på alt som er teknisk og kan fikses
på arkitektur og miljø for ikke å bomme på interiør, figurer, klær, kopper og kar og reklameskilt. – Jeg prøver å få til en årlig tur til Skottland, Birmingham eller London og går på messer. Jeg er vel litt i overkant interessert. På den andre siden av arbeidsrommet er snekkerverkstedet. Her står det en hyppig brukt pussemaskin og mye materiale. Dag kjøper nemlig ikke nytt, men pusser opp og reparerer eller bygger alt fra bunnen. I smia ute i hagen blant ambolten og essen står det et par sandblåsemaskiner for å få til den glatte fine overflaten. Her står det også en Honda 350 motorsykkel som han kjøpte seg på 18-årsdagen sammen med flere andre påbegynte prosjekter. Han innrømmer at han har mange prosjekter på gang uten å ha det travelt med å komme i mål. – Jeg har så vondt for å kaste ting. Det er historien vår og jeg kan få bruk for det en gang. Dag viser fram det ene klenodiet han har reddet etter det andre – et Grünerløkka bakeri-skilt som lyser på veggen på smia, et togsignal han reddet fra Nydalen, et vakumeter fra SS France før skipet ble SS Norway, og så mye, mye mer. Men tog har vært lidenskapen siden han var ung. – Faren min hadde jernbane. Den låste han inne når han var ute til sjøs, men jeg dirket opp låsen og lånte banen. Det var vel her interessen begynte. *
