FORORD TIL DEN NORSKE UTGAVEN

FORORD TIL DEN NORSKE UTGAVEN

Belastningsreaksjoner har vært et tabu. Noe man ikke skal snakke om. Noe som må skjules. Noe som må bæres i taushet og ensomhet, og dermed i skam. Noe vi må ta med oss i graven.

Selv der umenneskelig lidelse har vært helt åpenbar, har normale menneskelige reaksjoner vært nesten umulig å dele. Et eksempel er alle våre landsmenn og -kvinner som overlevde opphold i tyske konsentrasjonsleirer under krigen. De fleste av dem som overlevde leirene, snakket sjelden eller aldri om sine opplevelser da de kom tilbake til hjemlandet. Terroren, angsten, håpløsheten og hjelpeløsheten var ikke noe som ble delt. En av de overlevende skrev for noen år siden en bok om sine opplevelser. I nesten 40 år holdt han sine egne mareritt skjult for alle. Tilfeldighetene ledet til at han som eldre mann skulle bli med en gruppe unge menn på en lengre seiltur. De unge mennene fikk oppleve en mann som vekket hele båten med sine ekstreme angstskrik om natten. Konfrontert med sine egne synlige reaksjoner begynte han endelig å fortelle. Det å endelig dele ga han livet tilbake, et liv han ikke hadde kunnet kjenne i mer enn 40 år. Det tok ikke bort de uhorvelige, menneskelige overgrepene han hadde blitt utsatt for, men det gjorde ham omsider til menneske igjen.

Hvorfor snakket han ikke tidligere? Redselen for at angsten skulle komme tilbake var sikkert en viktig faktor. En forklaring mange gir, er hensynsfullhet; de vil ikke at andre skal bli lei seg eller få det vondt. En sterkere forklaring er skammen. Skammen over egne reaksjoner og følelser. Skammen over det de opplever som svakhet. I realiteten skammen over sin egen menneskelighet.

Traumepsykologiens historie strekker seg over mer enn hundre år. Freud var en av de første som våget å si (1895) at psykiske vansker var årsaket av traumeopplevelser (overgrep i barndommen). Dette vakte enorme reaksjoner i det etablerte medisinske samfunn, og Freud ble presset til å trekke tilbake sin teori. Den første verdenskrigen ble et viktig startpunkt for traumeforskning. «Granatsjokk» ble sett på som en forståelig reaksjon, og traumepsykologien ble født. 100 års forskning og praksis har maktet å gjøre PTSD til en anerkjent diagnose og tilstand. Det har blitt skapt en allmenn forståelse av at traumereaksjoner er normale reaksjoner på overveldende (unormale) opplevelser. Videre har år med forskning etablert en sterk sammenheng mellom belastende opplevelser og det vi ser på som psykiske vansker. Forskningen på vold og overgrep har blitt et viktig frontfelt for å forstå psykiske problemer. Nevropsykiatri og -psykologi har vist at belastninger også endrer våre hjerner. Det kan til og med forandre vårt DNA. På tross av omfattende kunnskap har vi kanskje allikevel ikke klart å bryte ned tabuet knyttet til det normale i å ha vanlige, menneskelige reaksjoner på belastende betingelser.

Da jeg gikk inn i arbeidet som profesjonell hjelper, hadde jeg i utgangspunktet ingen tanker om at det kunne bli vanskelig for meg personlig. Gjennom seks år på «psykologskolen» var det heller ingen av mine lærere som på noen måte forberedte meg på det. Ikke noe på mitt omfattende pensum heller.

Som nyutdannet psykolog begynte jeg entusiastisk og faglig nysgjerrig å arbeide som terapeut for menn som mishandlet eller brukte vold mot sine partnere. Ytterligere entusiastisk påtok jeg meg også et terapeutisk arbeid med menn som var dømt for seksualforbrytelser (voldtekt og seksuelt misbruk av barn). Vold og overgrep ble min hverdag. Jeg elsket jobben min og opplevde den som svært meningsfull. Jeg gjorde noe godt i samfunnet, jeg «stoppet vold og overgrep».

Jeg var på ingen måte forberedt på hva som over tid begynte å skje med meg. Talløse var de gangene jeg fikk spørsmålet: «Hvordan orker du å jobbe med de fæle greiene der?» Jeg avfeide andres bekymring med at jeg hadde det veldig fint med jobben min. Det tok meg ti år å skjønne at jeg selv hadde grunn til å være bekymret. At det virkelig var påkrevet å stoppe opp og spørre meg selv om hvordan jeg orket å jobbe med de fæle greiene jeg arbeidet med. I 1997 skulle jeg holde et faginnlegg på et psykiatrisk sykehus i Norge. Jeg bestemte meg for at jeg der skulle si noe om hvordan jeg personlig opplevde

det å i årevis jobbe med vonde ting. Kvelden før innlegget satte jeg meg ned og skrev noen ord om hva jeg opplevde at jobben hadde gjort med meg. Jeg skrev:

Nei, jeg blir jo egentlig både sjuk og dårlig av alt det fæle jeg hører og står i. Jeg har blitt forandret som menneske, har mareritt om vold de fleste netter. Får stadig flashbacks med fæle bilder inne i hodet mitt. Sliter både med hodepine og konsentrasjonsvansker og litt problematisk fordøyelse. Jeg har egentlig mistet alt håp, og tror at det jeg gjør er fullstendig nytteløst. Noen ganger har jeg lyst til å ta livet av klientene mine, og jeg tenker også innimellom fæle tanker om å slå løs på folk. Jeg føler at det er voldsutøvere, pedofile og voldtektsmenn over alt, og jeg tør ikke slippe ungene mine ut av huset. Jeg er mye sint hjemme, jeg krangler på jobben og synes at alle andre egentlig er idioter. Jeg hater mye og mange. Jeg orker ikke lenger omgås folk, men vil heller være alene hjemme og se på drit på TV. I tillegg har jeg fått rare smaker slik som for eksempel at jeg har begynt å like køntri og romantiske komedier. Jeg skammer meg!

Min egen forståelse av dette var at jeg var blitt SMITTET AV VOLD. Denne opplevelsen la grunnlaget for at jeg etter hvert ble sterkt opptatt av å forstå hva en jobb som min gjorde med hjelperen. Jeg leste det jeg fant, jeg snakket om det med kolleger og jeg begynte å forelese om det for andre hjelpere.

Min første opptreden på det psykiatriske sykehuset ble ikke spesielt vellykket. Psykiaterne på stedet begynte å diskutere seg imellom hva slags diagnose de kunne sette på meg. Underforstått; det var noe galt (sykt) med meg. I 1997 var det å snakke om hjelperens reaksjoner et stort tabu. Det gjorde man ikke «ustraffet». Aksepten for at jeg delte normale reaksjoner på belastende opplevelser var liten eller ikke-eksisterende. (Riktignok kom det flere etter foredraget som hvisket et stort takk til meg.)

Den første viktige boken jeg leste var pioneren Charles Figleys Compassion Fatigue (1995). Her introduserer han begrepene sekundærtraumatisering og compassion fatigue. Figley ga meg og andre et språk for det som skjedde med oss. Han sier at mye hjelpearbeid er så krevende over tid at hjelperen ikke kan unngå å bli preget av det. Han kaller dette for «the cost of caring». Senere har for øvrig sekundær PTSD blitt etablert som en diagnose i diagnosesystemet DSM-5 (men ikke i ICD-10 som brukes i Norge). Pearlman og Saakvitne kom

samme år (1995) med boken Trauma and the therapist, der de introduserer begrepet vikarierende traumatisering. Enkelt sagt forklarer de hvordan andres lidelse treffer oss som mennesker. At hjelperen etter hvert blir bærer (og dermed preget) av andres lidelse.

I Norden ble psykoterapeuten Susanne Bang den store pioneren på området. I 2003 utga hun boken Rørt, rammet og rystet – faglig vekst gjennom veiledning. Bang jobbet som terapeut ved torturpoliklinikken i København i mange år, og i boken beskriver hun den personlige belastningsrisiko som naturlig nok ligger i et slikt arbeid. Boken vakte stor oppmerksomhet i hele Norden, men Bangs budskap ble allikevel gradvis glemt. Noe av grunnen var kanskje at mange tenkte at det Bang arbeidet med, var noe helt spesielt ekstremt.

Nesten samtidig, i 2017, utkom bøkene Smittet av vold, skrevet av undertegnede og først utgitt i Norge, og Grundbog i belastningspsykologi, skrevet av Rikke Høgsted og først utgitt i Danmark. Med den herværende oversettelsen foreligger begge på både dansk og norsk.

Høgsteds bok er tabubrytende og vil hjelpe hjelpere til å føle seg som normale mennesker med normale reaksjoner. Det kan i neste omgang føre til økt åpenhet og til mindre skam for mange hjelpere som er preget av jobben (det blir vi alle). Høgsted tydeliggjør det universelle i det å være hjelper. Man trenger ikke jobbe med tortur eller seksuelle overgrep; vi blir alle på de samme måtene preget av vårt arbeid. Det er belastningspsykologi! Enten vi er psykologer, sykepleiere, brannfolk, ambulansepersonell, prester eller advokater osv. osv. Å jobbe med mennesker og lidelse utgjør en risiko for vår egen psykiske (og dermed somatiske) helse. Først når vi erkjenner det, kan vi begynne å ta grep for å forebygge våre egne belastningsreaksjoner.

Er det synd på profesjonelle hjelpere? Ja, fordi de har krevende jobber, og fordi det er en risiko for at de skal bli syke av sitt arbeid. Nei, fordi profesjonelle hjelpere er samfunnsborgere som kanskje har mer meningsfulle og givende jobber enn de fleste andre i vårt samfunn. Overordnet alt dette er det likevel at vi først og fremst ønsker å hjelpe.

Per Isdal

Til Emilie, Kora, Dafne, Amalie, Maria og Thomas