Sentrale begreper

Sentrale begreper

I boken finner vi ytterligere en rekke sentrale begreper som jeg kort gjennomgår her:

Mental høyrisikojobb er en jobb hvor den ansatte regelmessig blir konfrontert med ulykker, trusler, traumer, overgrep, død eller andre voldsomme hendelser gjennom sitt møte med kriserammede eller traumatiserte mennesker, eller en jobb hvor det på annet vis stilles høye følelsesmessige krav til den ansatte om innlevelse og om å håndtere smertefulle følelser.

Mental slagside blir brukt som overordnet begrep for den psykologiske ubalansen man står i fare for å utvikle i en mental høyrisikojobb. Den psykologiske ubalansen kan komme til uttrykk via forskjellige faresignaler.

Faresignaler brukes som et annet ord for symptomer. Et symptom er en kroppslig eller psykisk reaksjon som man selv kan merke eller som andre kan registrere.

Bærekraftig tilrettelegging av arbeidet innebærer at det er balanse mellom utnyttelsen og ivaretagelsen av ressursene. Ressursene forstås bredt som tid, økonomi og ikke minst den enkeltes eller teamets faglige og menneskelige kompetanser.

Jeg har som forfatter gjort en del språklige vurderinger med hensyn til mitt ønske om å skrive en lett tilgjengelig, men også leservennlig bok. Én vurdering var om jeg for å unngå forvirring skulle være konsekvent og kun bruke ett bestemt ord for noen av de helt sentrale emner og personer, som for eksempel «en voldsom hendelse» eller «fagpersonen». Teksten ble da noe mekanisk, så jeg har for leservennlighetens skyld i stedet valgt å variere ordene og bruke det som passer best inn i den konkrete sammenhengen.

De forskjellige ordene som jeg gjennom boken bruker om det som utløser reaksjonene, er: en belastende, psykisk eller følelsesmessig krevende, voldsom, kritisk, traumatisk eller traumeutløsende hendelse eller begivenhet.

De forskjellige ordene som jeg gjennom boken bruker om den person som løser en arbeidsoppgave som de risikerer å få en mental slagside av, er:

fagpersonen, den ansatte, den profesjonelle eller hjelperen. Jeg håper at den store gruppen av frivillige som generøst løser viktige oppgaver uten å motta penger for det, vil bære over med at jeg ikke bruker ordet frivillig i boken. Og jeg håper dere vil kunne kjenne dere igjen i ordet hjelper og kanskje fagperson.

Det er på de forskjellige områdene forskjellige tradisjoner for hva man kaller den person som fagpersonen møter i sitt arbeid:

⋅ Innenfor helsevesenet omtales personen som pasient ⋅ I den kommunale verden omtales personen som bruker ⋅ Blant psykologer og jurister omtales personen som klient ⋅ I fengselssammenheng kalles personen innsatt

For å skape en så bred resonans hos leseren som mulig, har jeg valgt å skrive det noe lange begrepet pasient/klient/bruker.

Noen lesere vil sikkert kjenne igjen mange av de forebyggende strategiene fra deres egen hverdag fordi deres organisasjon lenge har arbeidet med å redusere risikoen for at deres ansatte blir mentalt utslitt og traumatisert av arbeidet. Andre lesere vil sikkert sitte igjen med opplevelsen av at det er en lang vei å gå før deres organisasjon kommer opp på et fornuftig forebyggende nivå. Jeg håper at alle lesere vil finne inspirasjon som kan bidra på deres vei videre mot en mentalt sterk og bærekraftig arbeidsplass. Bokens begreper og modeller vil forhåpentligvis kunne tjene som et felles språk i den prosessen, slik at det i hverdagen blir enklere å snakke med hverandre om temaet og gjøre nye løsninger mulige.

Boken hviler tungt på den erfaring og oppfatning at oppbygging og vedlikehold av motstandskraft og forebygging av mental slagside må betraktes som en lagsport, og krever at alle nivåer i organisasjonen arbeider sammen.

Boken avsluttes med en kort epilog om noen av de mennesker jeg er blitt inspirert av.

God leselyst!