Makt, ansvar, skyld, skam og avmakt

Begge mytene forteller oss at noen ansatte til tross for årelang konfrontasjon med død, lidelse, traumer, trusler og tragedier ikke lar seg påvirke, men bare holder det ut. Alle vet innerst inne at det bare er myter, men forveksler dem likevel med sannheter. Mytene om den usårbare hjelper og allmektige leder handler om makt, ansvar og skyld.

Makt, ansvar og skyld henger tett sammen. Hvis man har makt, har man også et ansvar, og man vil derfor naturlig føle skyld hvis man ikke har levd opp til ansvaret. Man vil som fagpersonen innimellom – eller kanskje til og med ofte – være i situasjoner hvor man reelt er maktesløs i den forstand at man ikke kan fjerne «problemet» igjen. Det kan være i forbindelse med uhelbredelig sykdom, død eller kroniske traumer som følge av krigsopplevelser eller omsorgssvikt. Det kan for en leder også være ufravikelige krav om besparelser eller sammenslåinger som kan få stor betydning for gruppen.

Følelsen av maktesløshet er brutal og skremmende, da den konfronterer oss med ting i livet som vi ikke kan kontrollere og reelt sett ikke har kontroll over. Det er et vilkår som vi ikke må gjøre oss noen forhåpninger om skal forsvinne.

Mange hjelpere og ledere tar imidlertid på seg ansvaret og skylden når de tenker at det kunne ha gått annerledes dersom de selv hadde vært bedre, mer erfarne og kompetente. Og flere finner for anledningen opp en form for fantasikollega, som liksom alltid vet hva som bør gjøres, og som alltid er rolig og fattet. Avmaktsfølelser er så smertefulle å romme at man noen ganger heller foretrekker å føle skyld over selv ikke å være god nok, enn å innrømme avmakten som er knyttet til at det rett og slett ikke er noe man kan gjøre.

Og med skyld følger en annen følelse som for de fleste er enda mer ubehagelig å romme – nemlig skam. Der følelsen av skyld handler om å svikte sine egne idealer og unnlate å gjøre det man mener man bør gjøre, knytter følelsen av skam seg snarere til en selv som menneske. Skamfølelsen kjenner vi fra tidlig i livet når vi som helt små barn føler oss avvist eller kommer til kort. Skam er en smertefull følelse som for mange er forbundet med følelsen av ydmykelse, krenkelse og av å stå utenfor fellesskapet.

Skammens motsetning er stolthet, som er den følelsen som oppstår når man lever opp til sine egne eller andres forventninger og krav. Skamfølelsen

ligger ofte bak både den tynnhudede hjelper eller leders grenseløse innsats og kanskje medfølgende vrede, og bak den tykkhudede hjelper eller leders bagatellisering og kanskje likegyldighet. Det kan alt sammen ses som de ansattes forskjellige forsøk på å komme over eller fornekte skamfølelsen. Å kjenne på og snakke om ens faglige stolthet gjør en glad og kan være en effektiv måte å hente ny energi på i magre tider. Men å kjenne på og snakke om sin faglige skam er for mange fagfolk så smertefullt at de rett og slett ikke kan håndtere det.

«Det eneste gode ved skammen er at dens motsetning er verre: Skamløshet. Skamfølelsen vitner i det minste om at vi alltid har noen stolte, faglige verdier.»

Når vi som ansatte er maktesløse, men ikke tør innrømme det, vil skyld- og skamfølelser ofte ødelegge vår evne til å mentalisere og være nærværende den personen vi går på arbeid for å hjelpe. Personen vi skal hjelpe, registrerer raskt den dårlige kontakten og risikerer med rette å føle seg sviktet av hjelperen. Det blir lett til en negativ, selvoppfyllende profeti: For at den trengende pasienten eller klienten i første omgang ikke skal føle seg avmektig og alene, velger hjelperen å ta ansvaret og dermed skylden på seg for noe han eller hun reelt sett ikke har kontroll over. Det føles imidlertid så skamfullt for hjelperen ikke å ha kontroll over situasjonen at han eller hun på et psykologisk plan trekker seg fra kontakten og dermed snyter den andre for et menneskelig møte.

Jeg har som krisepsykolog gjennom årene hatt samtaler med en lang rekke ansatte fra samtlige av bokens målgrupper. Samtalene har handlet om de belastende hendelsene på arbeidet som naturlig nok – og heldigvis – har gjort særlig inntrykk på de ansatte. Når jeg skriver heldigvis, er det fordi kun døde ting som roboter ikke lar seg påvirke av voldsomme eller tragiske hendelser. Det gjør vi mennesker, og det må vi gjøre for å forbli psykologisk i live og kunne utføre et godt stykke arbeid. Det er på ingen måte en skam å la seg følelsesmessig påvirke når man i jobben gang på gang konfronteres med voldsomme eller tragiske forhold. Tvert imot. Alternativet er å stivne i en pansret utgave av seg selv uten kontakt med sine egne eller andres følelser.