leder Overskuddsfenomen

“Det er kappløping, vi kurerer ikke kreft. Det er et overskuddsfenomen. Vi driver med idrett, vi må få lov til å gjøre det viktig, selv om det i den store sammenhengen er uviktig. Så downsiden er ikke så stor. Det er ikke så farlig å tape, og vi er ikke redd for å tape, men vi er redd for å ikke ha utvikling.”

Dette er ordene fra trener Leif Olav Alnes etter at Karsten Warholm innfridde forventningene og løp inn til sitt andre VM-gull i Doha i fjor. Reporteren bak mikrofonen forsøkte flere ganger å fiske fram en eller annen ellevill reaksjon hos en avmålt og nøktern Alnes. I stedet evner treneren å løfte blikket, og sette det som antakelig er det største høydepunktet i hans trenerkarriere i perspektiv.

Jeg husker jeg formelig frøs til i sofaen og tenkte “endelig! Der har vi det!”

For jeg hadde ikke klart å sette ord på det sjøl, men jeg hadde, antakelig ubevisst, vært på søken etter en form for legitimering. En formulering som vitner om at jeg anerkjenner at løpinga er uviktig, men jeg liker å gjøre den viktig lell. Jeg tenkte også “håper hele Norge får med seg det han sier nå!”

Samtidig ligger det implisitt i Alnes’ budskap – muligens forsterka av at intervjuet finner sted i en avkrok av verden hvor menneskerettigheter er et fremmedord – hvor ufattelig heldige vi er som har tid, overskudd og økonomi til å dyrke denne lidenskapen. Tid og overskudd til å gjøre det uviktige viktig.

Våren 2020 er Alnes sine setninger om mulig enda mer aktuelle enn før. Overskuddsfenomen er i stor grad blitt satt på vent og i-landsidyllen er blitt nedstrippa. Livet har på sett og vis gått fra å være en overdådig sveitservilla med utskjæringer og glassveranda til en funksjonalistisk 50-tallsbolig (korrekt, jeg pusser opp, jeg også). Med andre ord er livet fortsatt komfortabelt for de aller fleste av oss, det inneholder bare mindre stukkatur og snickarglädje (ja, jeg har runda alle norske oppussingsprogram og begynt å ta for meg de svenske).

Denne våren er vi nok en gang blitt påmint hvor heldige vi er, for sjøl om treningssentre og organisert idrett stenges ned, er marka og landeveiene like tilgjengelige. Virtuelle løp erstatter reelle løp, og vi får stadig mulighet til å kjenne på den utviklinga Alnes trekker fram som det viktigste av det uviktige viktige. Som Andreas Grøgaard skriver på side 30 og utover, får vi løpere ikke gått opp til eksamen dette semesteret, men vi tar likevel med oss et vitnemål på gjennomført trening inn mot høsten.

Det er lov å synes at løping er viktig. Men det er viktig å huske på at det finnes viktigere ting. Dårlig samvittighet over at du kan fortsette å løpe som normalt gagner ingen. Så lenge man tar de hensyna som må tas, kan man tilegne både løping og resten av livet like stor viktighetsgrad – la oss kalle det samviktighet.

Sara Škarabot Pedersen

Ansvarlig redaktør

Ny spaltist i RW

Runner’s World har gleden av å introdusere en ny spaltist i denne utgaven. Ultraløper Simen Holvik har norgesrekorden på 100 miles (det er langt, ass) og konkurrerer også på 24-timersløp (med mer) hvor rekorden hans er drøyt 253 kilometer. I spalten Ultra uten filter forteller han ærlig og åpent om livet og langøpinga.

Hvorfor banne?

Spurte Peer Gynt. Jo, nå skal du høre. Det kan visstnok redusere både stress og smerte. I en studie (publisert i Scandinavian Journal of Pain) ble deltakerne satt i et isbad hvor de skulle tilbringe så lang tid som mulig. De som fikk lov til å banne satt i nesten to minutter, mens de som passet munnen sin, holdt i 75 sekunder. Så det er bare å fyre løs med gloser på neste hardøkt.

Dette er verdensrekorden på halvmaraton, satt av Geoffrey Kipsang Kamworor under København Maraton i 2019. Les om halvmaratondistansens historie og hvordan du kan prestere bedre på den passe lange, passe utfordrende distansen på side 42 og utover.