Der tiden ikke betyr noe

ET KOLLEKTIVT OG PLUTSELIG STORT BEHOV FOR FRISK LUFT HAR FØRT TIL OVERBEFOLKEDE TURSTIER. MEN PÅ SKOGSSTIENE – DER ER DET GOD PLASS. DETTE ER ÅPENBART TIDEN FOR Å PRØVE NYE TING.

jeg har møtt mange asfaltløpere som skyr stien av frykt for orm og overtråkk. Ja, også er det farten da så klart. For der ute på stien går det ikke alltid så fort. Og er det noe som virkelig kan skremme vettet av en hardbarka asfaltløper så er det nettopp det å se at kilometertiden øker med hele minutter.

Nøkkelen til å bli en terrengløper handler i stor grad om å gi slipp på tiden. For på stiene betyr ikke tiden noen ting. Du vil komme til bratte bakker som du blir nødt til å gå opp eller skli ned. Steiner og trestammer kan kreve at du nærmest må stoppe helt opp og klyve over eller krabbe under. Tempoet og pulsen går naturlig opp og ned ettersom terrenget du løper i endrer seg.

Sti- tid

Jeg løper alltid med Garmin-klokke på armen, men det er kun for å logge turene mine. Hva kilometertiden min er, eller hvilken pulssone jeg ligger i når jeg løper der ute i det fri, interesserer meg ikke en kart. Hvis man klarer å flytte fokuset vekk fra tiden og over på stien så reduseres også faren for overtråkk, knall og fall.

Sitter du nå og tenker at «jovisst høres dette ut som en riktig hyggelig søndagstur, men noen skikkelig treningsøkt blir det ikke hvis du ikke kommer deg igjennom mila på under 1 time»? En artig fakta er at du bruker like mye energi på å løpe mila på 40 minutter som du bruker på å løpe mila på 80 minutter. Samtidig bruker du mer energi på å flytte kroppen 10 kilometer i ullent terreng med mange høydemeter enn du gjør om du løper på flat asfalt. Skjønner du tegninga?

Du får altså økt treningseffekt selv om det går treigere.

Stiens grøde

Nå skal det sies at skogen ikke er det beste stedet å trene rene fartsøkter, men når det kommer til å bygge utholdenhet, styrke og ankelstabilitet, så har terrengløping noen helt klare fordeler.

Fordelene med å bytte ut grusveien med sti er mange, men om man er helt ny for begrepet stiløping så kan det, som det meste annet her i verden, kjennes både tungt og vanskelig i starten. Kroppen må vendes til denne nye formen for løping før det kan kjennes like lett og naturlig ut som en tur langs Frognerkilen.

Prøve, øve og bli en s times ter

Etter at covid-19 stengte ned Norge i mars har mange løpere opplevd at favorittløpestedene har blitt overtatt av folk som før ikke har brukt så mye tid ute. Sikksakkløping, hatkommentarer og problemer med å holde tempoet oppe fordi mor, far og to små har bestemt seg for å gå fire i bredden slik at du bare kan glemme å få noen ny PB på Strava-segmentet opp bakken ved Østensjøvannet – det er ikke akkurat motivasjonsfaktorer for å ta seg en løpetur.

Hele nasjonen har fått et plutselig stort behov for frisk luft. Det er til tider så folksomt at det å holde en fornuftig avstand til folk ute langs populære turområder som Akerselva eller på skogsveien rundt Nøklevann har blitt nærmest umulig. Og som om ikke dette er demotiverende nok, så har samtlige løp denne våren blitt avlyst. Er det egentlig noe vits i å idet hele tatt å ta løpeskoene på? Runner’s blues så det holder. Men det finnes råd, for stiene er fremdeles løpbare og mengden av virtuelle løp har nå skutt i været. Dette er helt klart tiden for å prøve nye ting.

Hvordan blir man en s ti-løper?

Det kan kanskje virke litt skummelt til å starte med, for det som venter deg ute på stiene er ikke sammenlignbart med asfalt og grusvei. Stiene er fulle av farlige momenter som steiner, røtter, trestammer som ligger på tvers av stien, stikkende planter og gjørme av ulik konsistens. Den rene risikosport mener noen, og

Men om man bruker tiden, tar det gradvis og lar hodet og kroppen bli vant til å løpe over stokk og stein, vil du merke at kroppen tilpasser seg de nye kravene du stiller den. Anklene vil bli sterkere og faren for overtråkk vil minske slik at du etter hvert vil føle at du kan utfordre deg selv i mer og mer krevende terreng. Koordinasjonsevnen og hjernens evne til å lese stien vil trenes opp og du vil tørre å øke tempoet. Den lange, bratte bakken opp mot Sankthanshaugen under Oslo Maraton vil kjennes som en liten fartsdump. Nesten. Uansett vil du oppleve at forholdet ditt til hva du tenker er en lang og bratt bakke endrer seg drastisk. Så når du engang i fremtiden igjen vil kunne løpe favorittrunden din langs Akerselva og andre byers ekvivalent, er sannsynligheten stor for at to ting har skjedd:

1: Du vil oppleve at den føles mye mindre slitsom enn den gjorde da du ble forvist fra Akerselva en gang i mars 2020, og 2: favorittrunden din langs Akerselva er ikke lenger favorittrunden din, fordi du har blitt forelsket i en av markas mange fantastiske blåmerka stier.

ABELONE LYNG startet med løping for bare tre år siden, men har raskt etablert seg som en dyktig terrengultraløper med erfaring fra en mengde løp i variert og krevende terreng. I denne spalten skriver hun om ulike sider av terrengløpingens magi.

@abelonely