Bare litt til

«KOM IGJEN NÅ! DETTE KLARER DU.»

«JEG VET DU ER LEI. KANSKJE DU SKAL

LATE SOM DU VRIKKER FOTEN NÅ SÅ DU KAN BRYTE.» «BARE TENK AT ALLE LANGS

OPPLØPET HEIER KUN PÅ DEG.» JEG

PRATER ALDRI SÅ MYE MED MEG SELV, SOM NÅR JEG ER UTE OG LØPER.

Noen andre som kjenner seg igjen? Kanskje er du en av mange som har børstet støv av gamle joggesko etter at hjemmekontor og karantene brått ble en del av hverdagen? Kanskje er du selv på de turene hvor det først og fremst ikke er mangel på fysisk utholdenhet, men det er den psykiske utholdenheten som stopper deg først? For min del kan det være på alt fra en treningstur til konkurranser. Den lette joggeturen til jobb, som plutselig ikke var så lett, og som ga meg mest lyst til å hoppe på nærmeste buss. Eller den gangen jeg løp min første halvmaraton, og stemmen i hodet sa «gjem deg i skogen til alt dette er over» etter rundt tre kilometer.

Så det jeg lurer fryktelig på er hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom 42 195 meter i september 2020? Google er min venn. «Marathon motivation» og «Beat mental breakdown during a marathon» er bare noe av det som har blitt lest den siste tiden. Ifølge disse artiklene skal jeg bare tro på meg selv, ha et mantra, finne min indre styrke og dele opp distansen. Ikke glemme å snu fokuset mot publikum og finne noe som kan distrahere meg. Artiklene var absolutt fine, men jeg kan ikke si at jeg hadde helt troen på at et mantra skulle enkelt få meg gjennom en skikkelig langtur.

Jeg innså at jeg måtte ut og teste meg selv. Fredag forrige uke løp jeg mitt livs lengste løpetur alene. 32 000 meter. Klokka 05.45 stod jeg klar med joggeskoene på og en sekk pakket med vann og en gel. Og ut løp jeg, eller jogget er vel mer riktig ord. Startet på den faste runden: Bjerke, Grefsen og mot Kjelsås. Planen var ned Akerselva mot sentrum, men foran meg lå plutselig Maridalsvannet og fristet. Og Maridalsvannet rundt ble det. Deretter Ullevålseter og ned mot Sognsvann. Et sted mellom Ullevålseter og Sognsvann skjedde det noe. Jeg koste meg. Sånn skikkelig. Musikken på øret ble skrudd av og jeg nøt det hele. Jeg nøt stillheten, nøt lyden av fuglekvitter og jeg nøt marka på sitt beste. Hadde jeg funnet min indre styrke? Fungerte virkelig tipset jeg plukket opp fra Cosmopolitan sin gode spalte?

Jeg tror det er flere faktorer som påvirket mine 32 kilometer på løpetur. Ja, kanskje hadde jeg funnet min indre styrke, men jeg turte også å ha det litt vondt uten å la det overta alt fokus. Nå snakker jeg ikke om litt-vondt-i-leggene-type-vondt, men rett og slett litt mentalt vondt. Joda, stemmen som sa at det var ok å ta en snarvei hjem var der den, men den fikk ikke vinne. Denne gangen var det jeg som bestemte, og jeg klarte å flytte fokuset bort fra en litt sliten kropp til det som var positivt på turen.

På denne turen lærte jeg en del jeg vil ta med meg til min første maraton. Tipsene jeg hadde lest virket kanskje litt overfladiske med en gang. Dette med fokus er nok også noe som kan kreve litt trening. At jeg droppet musikken og flyttet fokuset utover mot natur og fuglekvitter fungerte denne gangen. Kanskje er det publikum som kan hjelpe meg gjennom Oslos gater i september? Eller er løsningen å finne noen podkaster som omhandler noe helt annet enn løping som jeg kan bruke som underholdning? Jeg har ikke svaret helt enda, men jeg må innrømme at jeg er glad det er noen måneder igjen til september. Og til deg som har børstet støv av joggeskoene, og kanskje har brukt løpeturene for å få litt fri fra hjemmeskole og klesvask den siste tiden, jeg utfordrer deg til å bli bedre kjent med deg selv på løpetur. Hva tror du kan motivere deg til å strekke deg litt lengre?

MATHILDE ARNEBERG er ei allsidig og treningsglad jente som oppdaget gleden ved fysisk aktivitet i tenårene. Etter å ha brynt seg på kortere løpsdistanser i noen år, tar hun nå steget videre. I 2020 har hun satt seg som mål å fullføre sin første maraton under Oslo Maraton. I denne spalten følger vi henne på veien mot målet.

@mathildearneberg