Krisehåndtering

HVORDAN KOMME SEG OPP ETTER LANG TID MED FYSISK FORFALL?

FLERE UKER UTEN FRISK LUFT, UTEN LØPING OG MED ET HODE OG EN KROPP SOM IKKE HAR FUNGERT?

at dette var fornuftig. Hadde begynt å kjenne på en tretthet i hodet; litt lei av rutinen, kanskje sløv av at det gikk så greit. Behøvde å bryte mønsteret for å bli klar til ny sesong.

Alt var linet opp. Hadde planlagt tre hovedrace i år: 1) Centurion Track 100 invitational (London, april), 2) IAU EM 24 timer (Verona, september) og 3) Desert Solstice 24 Hour Track Invitational (Arizona, desember). Følte meg i knallform. Hadde gått høyt ut og lovet forbedring av min norske rekord på 100 miles til sub 13 timer, og ny norsk 24-timersrekord.

Men så nærmet korona seg. I utgangspunktet skulle vi være safe. På dette tidspunktet var det Tyrol som var no-go-sone. Vi var et stykke unna der, men ting skjedde fort. Folk begynte å bli syke. Ikke alvorlig, bare en slags forkjølelse. Da jeg landet i Stavanger den 11. mars var det rett i karentene. Og der har jeg vært siden. Om jeg har korona eller ikke er det ingen som vet.

Jeg reiste på en årlig skitur til Østerrike 7. mars. Det skulle være et naturlig avbrekk fra løping. Fornuftig. En vitamininnsprøyting. Finne ny motivasjon. Det endte med en ubrukelig kropp og, til nå, nesten fire uker uten løping. Alt ble snudd opp ned.

Frem til avreise hadde jeg hatt en veldig bra treningsperiode.

Trent på kanten av, men ikke over, det som var forsvarlig. Lå omkring 200 kilometer per uke, hvorav tre kvalitetsøkter (typisk 10 x 2000 meter intervall på 3:40 min/km, progressiv økt 18 km fra 4:30–3:45 min/km og en langkjøring bestående av 50 kilometer på bane på 4:30 min/km). I tillegg hadde jeg kommet skikkelig i gang med styrkeøktene, med fokus på balanse. Livet smilte og beina fløy, som guden Hermes. Mine ukentlige besøk hos massør og naprapat var en fryd. Alt så lysende ut.

Planen var perfekt. Coach Sondre Amdahl var helt enig. Nå skulle jeg bare ta noen dager helt off. Drikke øl med kompiser og stå på ski. Eneste jeg ikke måtte, var å brekke beina. Jeg forstod

Fastlegen er skråsikker. Jeg vet ikke. Man tester jo ikke sånne som meg. Lenge siden jeg har vært så syk. Ikke veldig dårlig, men generelt slapp, lei og tiltaksløs. Ligner ikke meg. Hadde ikke smak- eller luktesans, litt feber og vondt i halsen.

Så da var jeg stuck alene hjemme med to barn på åtte og ti år som skulle ha all inclusive og hjemmeundervisning. Samtidig skulle jeg levere på jobben. Etter åtte dager forsøkte jeg å løpe litt på mølla i kjelleren. Hoppet av etter seks kilometer. Ør og svimmel. Prøvde igjen noen dager senere. Ikke bedre. Race begynte å bli kansellert. Ikke noe 100 miles i London og usikkert med EM 24-timers. Bagateller i disse tider, men for meg er Døden også en del av løpingen. Og jeg vet at liv kan bli til død fortere enn du aner.

Etter å ha fått skrudd hodet på plass kjenner jeg nå på abstinensen. Selv om jeg ikke klarer å løpe, går det bra å løpe i hodet. Kjenner på en motivasjon. Kjenner på et håp. Ting faller litt mer på plass. Når jeg skriver dette er jeg fremdeles i karantene, dag 16.

Da min kone plutselig døde i kreft for ett år siden, ble jeg nødt til å utvikle evner for krisehåndtering på rekordtid. I tillegg trengte jeg verktøy for målsetting og etablering av håp. Når du har to små i begynnelsen av livet så har du ingen valg. Disse verktøyene har definitivt gjort noe med meg. Med hodet mitt. Det handler i utgangspunktet kun om hvor langt ned i kjelleren du vil, og tør å gå. Å møte deg selv, din egen smerte. Å ta innersving på livet. Tro meg. Du kan gå veldig mye lenger ned enn du aner. Kreftene finnes der. Det er denne kraften som nå skal løfte meg videre og k(o)rone meg med flere fremganger. Neste løp ser ut til å bli Spartathlon (242 km) i september i år. Jeg løper for seier – eller flyr som Hermes. Må bare bli frisk først.

ULTRALØPER SIMEN HOLVIK (43) er norgesrekordholder på 100 miles og har løpt hele 253,14 kilometer på 24-timersløp. Ved siden av jobber han fulltid med IT innenfor energi. Simen er enkemann bosatt i Stavanger med barna på åtte og ti år, og skriver i denne spalten åpent og ærlig om (ultraløper)livet.

@simenholvik