Hvorfor startet jeg å løpe?

Jo, nå skal du høre. Dette spørsmålet har jeg fått noen ganger. Håper svaret kan være med på å motivere deg som vurderer å begynne å løpe eller deg som akkurat har begynt med denne fantastiske aktiviteten.

Det hele s tar tet i mai 2014. Jeg bestemte meg for å lære å løpe. Man skulle tro at det var noe man automatisk kunne, men nei. Jeg var allerede blitt 41 år før interessen for løping våknet. De få gangene jeg prøvde på noe som kunne minne om løping, endte jeg opp med hemmende ubehag i begge hofter og vaggende gange dagen derpå. Jeg konkluderte med at jeg ikke tålte dette. Den antakelsen kan henge sammen med at jeg fi kk operert begge bena da jeg var 12 år gammel. Det ble utført en rotasjonsosteotomi. Begge bein ble kappet og rotert utover.

Born to run

Jeg lot meg provosere av personer som jogget og som faktisk fant det givende. Et par joggeturer ble unnagjort sammen med min forlovede sommeren 2013. Jeg husker at jeg var svært stolt da jeg endte opp i en fart på hele 9 km/t de siste fem minuttene av en joggetur på tredemølle på svimlende 20 minutter! Etter dette ble forsøket lagt på hyllen, inntil den skjebnesvangre dagen i mai 2014, da jeg bestemte meg for å lese Born to run Jeg visste at boken hadde endret mange personers syn på løping. Det endte med at det sa klikk i hodet og jeg bare MÅTTE begynne å løpe, på tross av overbevisning om at jeg ikke egnet meg til slikt.

Star ten

Jeg begynte forsiktig; løp noen meter, før jeg måtte gå like lenge. Alle nedoverbakker (les svak helning) gikk jeg, av frykt for smerter i knær (reell eller innbilt, husker ikke riktig). Det ble fort klart at smertene i hoftene ikke var strukturelle feil, men dårlig trente muskler. Da jeg jogget forsiktig og tok lange nok pauser med restitusjon, forsvant smertene etter hvert. Det ble en sterk og motiverende erfaring.

Av en eller annen grunn appellerte dette med løping veldig. Treningskarrieren tidligere hadde bestått av litt sykling, spinning og perioder med sporadisk styrketrening. Har aldri deltatt i organisert idrett eller ballspill. Det interesserte meg ikke, det var heller ingen tradisjon i familien for sport og idrett.

Tålmodighet er en dyd

Jeg måtte ha to dager med restitusjon mellom hver løpeøkt i starten. Det var frustrerende fordi jeg ønsket å bli god med en gang. Trodde kanskje det hadde noe med alderen å gjøre – ikke noen populær forklaring – men fant ingen annen. Nå vet jeg at det hadde med at kroppen ikke var vant til den aktiviteten og trengte tid til å integrere belastningen. Tålmodighet er en dyd.

Ak tivering av ny programvare

Det er morsomt å tenke tilbake på alle erfaringene jeg har gjort, fra å starte som totalt grønn, til dit jeg har kommet i dag. Jeg gikk inn i en helt ny verden, som jeg ikke kunne noe om. Plutselig våknet interessen for å se på friidrett, jeg som aldri hadde brydd meg om sport på TV før. Navn på idrettsutøvere og tider på forskjellige distanser ble husket automatisk. Det var som om hjernen hadde fått aktivert en ny programvare.

En

Ny Verden Sette Seg Inn I

Det å sette seg inn i nødvendig løpeutstyr var et kapittel for seg, spesielt sko. Da jeg skulle inn i butikken første gang for å kjøpe riktige sko, følte jeg meg som en sjenert, men veldig spent og nysgjerrig førsteklassing som ikke visste noe om den store verden som lå og ventet.

Det var en haug av nye faktorer som måtte avklares og forstås. Hvilket underlag løp jeg på: sti, grus, asfalt, bane, og hvor mange kilometer per uke. Hallo? Jeg “jogget” til sammen 10–15 kilometer i uka! Jeg hadde så vidt løpt litt på ensomme tider av døgnet. Jeg var så usikker og selvbevisst at jeg gikk hver gang jeg møtte på andre mennesker. Det føltes veldig ubehagelig å bli sett mens jeg jogget. Dette var før jeg kom over motto til Löplabbet: “Ingen løper som du!” En befriende og ikkedømmende setning, som tillater alle å løpe, uansett stil og løpeform. Ubehaget forsvant gradvis med økende ferdigheter og trygghet på hva jeg drev med. Det var god eksponeringsterapi å løpe på fortau ved siden av stillestående rushtrafi kk, for å si det sånn.

Andre begreper som måtte tas stilling til var: demping og pronasjon. Og hva var egentlig dropp? Er det bra eller ikke bra med dropp på en sko? Hva med minimalistsko, Vibrams fivefi ngersko? Barfotløping var blitt populært, godt hjulpet av nevnte bok. Siden interessen ble trigget nettopp av den boken, måtte jeg selvfølgelig investere i fivefi ngersko med dertil tåsokker. Selgeren formante strengt, i samsvar med medfølgende bruksanvisning, at det krevde tålmodig tilvenning til fi ngerskoene, maks ti minutter den første uken og så gradvis økning de påfølgende ukene. Det trigget egoet momentant, som mente at jeg var et selvskrevet unntak i denne sammenhengen. Var det ikke slik at jeg hadde en løpekropp, eller?

Når egoet løper på en smell

Selv om flere bøker etter hvert var blitt konsumert, der det ettertrykkelig sto at det tar tid å bygge opp kroppen til å tåle løpebelastningen, så var ideen min at dette ikke gjaldt meg. Jeg knotet på meg sokker og tåsko og snek meg ut der det var minst sjanse for å treffe på folk og begynte å jogge opp første bakke. Allerede på toppen av bakken kjente jeg noe rart i venstre fot, men jeg tenkte at det ville gi seg bare jeg fortsatte litt til. Det kulminerte i en økt på totalt 30 minutter med bakkeintervaller og ødelagt fot og ubehag i venstre akilles. Det ble et lynkurs i ydmykhet og nødvendig respekt for løpingen. Egoet hadde løpt på en smell.

En lærerik reise

Jeg følte meg alene med den nyoppdagete interessen, derfor søkte jeg støtte gjennom å lese bøker om løping, abonnere på Runner’s World og Kondis, og å sjekke innom de respektive nettsidene daglig. Fant fort ut at det var veldig mye synsing rundt temaet løping. De påfølgende årene har jeg derfor lest over 55 løperelaterte bøker og lest et utall artikler om temaet, uten at jeg anser meg selv som nerd av den grunn(?!). Det har vært en fantastisk, lærerik og spennende reise hittil, som kan anbefales på det varmeste.